Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Prisen for budsjettsprekken på E18 blir skyhøy og må betales av skattebetalerne i form av mer bompenger og mindre penger til velferd.
Bærekraftig samfunnsplanlegging handler etter min mening om en anerkjennelse av at vi ikke kan få til alt. Vi må være så ærlige og si at vi ikke har råd til alle de store infrastrukturprosjektene politikerne lover. Vi må tørre å si nei.
Kostnadene har skutt i været – økte bompenger kan løse E18-krise
Faktum er at vi har gapt for høyt, sagt ja til for mye, hatt for høy fart, tross bedre viten.
Løsningen er ikke å prøve å tukle med naturens tålegrenser eller våre økonomiske rammer. Løsningen er i stedet å ta mer ansvarlige beslutninger.
Grønn ideologi og politikk bygger på en forståelse av at vi har begrenset med ressurser. Det kan gjelde menneskelige ressurser, skattebetalernes penger eller natur- og arealressurser.
Problemet er overivrige politikere med dårlig miljøforståelse i kombinasjon med fine tegninger, kortsiktig budsjettering og mangelfull offentlig kostnadskontroll.
Grønne politikere har denne begrensningen som ramme for samfunnsutvikling.
Med slike briller på er det ingen overraskelse å våkne til nyheten om at «E18 må på inntektsjakt».
Hele prosjektet forbi Sandvika er utsatt fordi prisen er steget med 3 milliarder kroner. Bygging av firefelts E134 er utsatt av samme grunn.
Samtidig får vi bekreftet det ekspertene har visst lenge, at kostnadene ville sprekke.
Ber regjeringen legge E18 på is: – Henger ikke på greip
Vi kan være enig eller uenig i disse veiprosjektene. Min påstand er at uansett hvem som hadde sittet i regjeringen nå, så ville disse overskriftene kommet.
Problemet er overivrige politikere med dårlig miljøforståelse i kombinasjon med fine tegninger, kortsiktig budsjettering og mangelfull offentlig kostnadskontroll.
En av de viktigste tingene jeg prøver å lære mine ungdommer, er at de ikke kan bruke penger de ikke har. Et av spørsmålene jeg oftest får på fredag er:
«Mamma kan jeg få kjøpe ditten, eller gjøre datten?»
«Har du penger da?»
«Nei, men kan jeg ikke vær så snill få forskudd på ukelønn.»
«Nei vennen min, det kan du ikke.»
Det kan virke kjipt og gjerrig. Jeg går glipp av å fremstå som supersnill mamma fremfor festbrems, men jeg vet utmerket godt at neste uke er det like store ønsker om ting.
Eneste myndiggjørende utvei er å lære seg å husholdere med det man har. Den kunsten har E18-tilhengerne i Høyre og Ap glemt.
I 2009 ble kostnaden anslått til cirka 5,7 milliarder kroner. Nå har prislappen steget til over 60 milliarder, men Høyre og Ap, både i Asker og på Stortinget, er like entusiastiske.
En farlig bivirkning er at politikere mister troverdighet når mannen i gata og næringslivet blir tvunget til å planlegge basert på luftslott som ikke kommer.
Prosjekter må utsettes. Behovet for byutvikling i Asker og Sandvika ofres fordi de få pengene man egentlig hadde, forsvinner i et hull på Høvik.
Naturen blir borte. Se på månelandskapet utenfor Oslo. Hvor lenge skal vi leve med den? Hvorfor lover vi for mye?
Ekte prioriteringer kan føre til skuffelser i det korte løpet. I det lange løpet betyr det fravær av økonomisk og økologisk gjeld og vil gi trygghet, tillit og en samfunnsutvikling som folk og naturen tåler. Å lykke!
