Den siste tiden har jeg lest en rekke innlegg i Budstikka som drøfter forholdet mellom innbyggere, utbyggere, lokalpolitikere og kommuneadministrasjon.

Asker har gått høyt ut i Kommune-Norge med satsing på innbyggermedvirkning og nærdemokratiske ordninger. I kommunale planer og strategier finner vi en intensjon om samarbeid med sivilsamfunnet.

Asker er også blitt viden kjent for å designe kommuneplanen basert på FNs bærekraftsmål. Derfor har vi innbyggere høye forventninger til å bli involvert i prosesser som berører oss i vårt lokalsamfunn.

Vi som er bosatt i Asker, har i snitt høy utdanning. Mange av oss har forutsetninger for å sette oss inn i politiske og administrative prosesser. Vi har en lokalavis som følger med i timen, som følger alle politiske møter av betydning. Som formidler essensen av disse på forståelig vis til oss.

Kommunen praktiserer åpne, offentlige prosesser der vi som enkeltpersoner, bedrifter og organisasjoner kan sende innspill og delta i høringer og fysiske møter.

I tillegg har vi politikere som er tilgjengelige. Som har en offentlig e-postadresse. Som stiller på møter når de blir invitert, som også selv aktivt inviterer organisasjoner, velforeninger og næringsliv til innspillsmøter for å lytte.

Vi har en ordfører som arrangerer «Lene-timen» titt og ofte, der vi som enkeltpersoner kan møte opp og snakke om det vi er opptatt av.

Derfor er det grunn til å forvente at vi innbyggere benytter oss av de mange muligheter vi har for å medvirke i tide.

For mer enn ti år siden ble det første gang vedtatt prinsipper om fortetting rundt knutepunkt for samferdsel. Fortettingen måtte til for å unngå å bygge ned natur, og for å sikre nødvendig infrastruktur og viktige funksjoner i nærmiljøet.

Brede politiske vedtak sikret en forutsigbar utvikling i en årrekke. Og kommunen kunne derfor med stor trygghet gå til næringslivet og be om hjelp til å realisere planene.

I mange år har ulike utbyggere investert millioner i en ønsket utvikling.

Men nå vil altså innbyggerne dra i nødbremsen og stoppe enhver utbygging rundt togstasjoner som Hvalstad og Billingstad.

Politikere i posisjon får skylda, og noen innbyggerinitiativ truer med å ikke stemme på Høyre ved neste valg. Høyre på sin side blir muligens fristet til å bli populistiske og ta vare på flere tusen velgere i disse områdene.

Det er tverrpolitisk enighet bak dagens vel forankrede planer. Det er urettferdig å straffe Høyre.

Dersom den politiske posisjonen nå blir populistiske inn mot neste valg, er det også et problem. Kommunen vil da miste tillit hos private aktører som kommunen så sårt trenger for å klare å levere på den demografiske utviklingen vi står overfor.

Plansjefen er en av Askers mest utskjelte menn. Utbyggerne er nesten svartelistet på Billingstad og Hvalstad. Den eneste som ikke er utskjelt, er innbyggeren. Dette innlegget er ikke ment som en skjennepreken, men en påminnelse om vår demokratiske plikt til å følge med og medvirke og påvirke i tide.

Målet om involvering og innbyggermedvirkning kan ikke nås uten aktive innbyggere.

Kompromisset mener jeg nå må bli å bygge lavest mulig. Og samtidig sikre sosiale møteplasser. Det vil få minst konsekvenser for våre fine villastrøk, og samtidig vise respekt for næringslivet.

Nå trenger vi ansvarlige politikere. Boligpolitikken i Asker bygger på den kunnskapen vi har om fremtidens utfordringer. Naturkrisen vi står i tilsier at gjeldende politikk er riktig.

Vi i villa må også ta et samfunnsansvar og gjøre vår demokratiske plikt.