Hvor fartøy flyte kan. Ordlyden henspiller på Bjørnstjerne Bjørnsons sang som er en hyllest til den norske gjennombarkede sjømann.
Nå er vel Svein Halsør (77) fra Bjerkås i Asker hverken førstemann på egen kjøl eller spesielt gjennombarket. Men at han kan se tilbake på et utrolig rikt liv rundt om på de syv hav, er et utvilsomt faktum.
Og historier fra et omfattende maritimt liv renner ut som erter fra en skipssekk. Her burde det så absolutt være grunnlag for en spennende bok.
Interessen for seiling startet tidlig. Allerede som 13-åring satt han sammen med sin søster og lekte med en globus. Et kart over Florida trådte frem, og Svein proklamerte høytidelig at her skulle han seile når han ble voksen.
Et løfte han ettertrykkelig har etterlevd gjennom 13 år på de fleste hav.
Den pensjonerte oljeingeniøren var i en årrekke ansatt ved Aker Solution på Fornebu. Utsikten over Vestfjorden både her og hjemme i Asker gjorde nok sitt til å holde liv i den gryende utferdstrangen.
Kanotur i Amazonas
Jobben førte også til at han arbeidet i de fleste verdenshjørner, blant annet ett år i den dype jungelen i Amazonas. Hit, til De lange knivers dal, kom han og kjæresten Ingeborg «Lita» (80) også tilbake med seilbåt.
Svein hadde fått god kontakt med den lokale høvdingen. Snart ble han invitert med på tur i kano. Egentlig bare en grovt uthulet tømmerstokk med en forholdsvis provisorisk utrigger.
– Båten hadde stor lekkasje, og vi hadde bare en halv kokosnøtt å øse med. Da jeg skulle hjelpe til, mistet jeg selvsagt «øsekaret». Vi var langt til havs, og det ble full panikk. Høvdingen kastet seg resolutt i sjøen og fikk reddet kokosnøtten, humrer den tidligere Asker-mannen.
Vennskapet tok ikke slutt av den grunn. Høvdingen fortalte Halsør at de heller ikke hadde noe å frykte fra lokale småkriminelle ungdomsgjenger. De hadde fått streng beskjed om at Svein og «Lita» var fredet.
Da oppholdet var over, ble alt av mat etc. lagt igjen. Høvdingen ble spurt om det var noe han ønsket seg. Det viste seg at det var et skrikende behov for langermede T-skjorter på grunn av moskitoplagene.
Sveins røde skjorte resulterte dermed i en svært takknemlig og tårevåt avskjed.
– Det var en interessant tid, med mye ekle krypdyr, skorpioner og giftige edderkopper. Blant annet ble vi kjent med to slangetyper kalt 1-stepp og 3-stepp. Ble man bitt av dem, døde man etter henholdsvis ett eller tre skritt, forteller globetrotteren.
Gift i Sjømannskirken
Men for å gå litt tilbake i tid, til 2003: Svein planla en jordomseiling, og en kamerat skulle bli med som mannskap. Han ble imidlertid syk.
I mellomtiden hadde Svein truffet Ingeborg «Lita» Haugen som hadde ankret opp ved Aker Brygge. Det var så visst ingen maritim novise, da hun hadde seilt solo blant annet i Middelhavet i 15 år.
Hun ble gjerne med, og første stopp var Brasil, hvor de ønsket å oppleve karnevalet. Svein fant derfor tiden inne til å riste Askers støv av sine svømmeføtter.
Nå var det tid for «å reise kjerringa». Et uttrykk som pussig nok ikke har med en person å gjøre. Innen maritim sjargong er «kjerringa» i denne forbindelse en metafor og betegnelse på mastehullet, eller en fordypning i bunnen av en seiler. Her settes masten før båten ble rigget – altså gjort seilklar.
Men nok om det, karnevalet nådde de uten andre viderverdigheter.
Deretter fulgte ett års seiling på kryss og tvers, og Svein og «Lita» fant ut at de trivdes svært så godt i lag.
Dermed ble det etter hvert klart for neste etappe på livsseilasen. Kursen ble lagt mot en trygg havn på felles kjøl, nemlig Sjømannskirken på Gran Canaria, hvor de ble viet i 2010.
Båt er best!
Da undertegnede fikk kontakt med det trivelige ekteparet, var de trygt forankret i havnebyen Puerto de Mogan, hvor de hadde investert i egen båtplass for sin 47 fot store havseiler «Oriona».
Et utmerket utgangspunkt for mange kommende seilinger. Is og kulde i gamlelandet ofrer de knapt en tanke.
– Vi har bodd både i hus og stor leilighet. Men båt er best, og her blir vi om bord til vi blir båret i land! Det er en utrolig sosial livsstil, og vi vil ikke bytte med noen. Vi har seilt så lenge og treffer alltid kjente – uansett hvor i verden vi ankrer opp, slår Svein og «Lita» Halsør fast.