«Kva er heilag for deg?» spurte avisen Vårt Land.
«Ferie», svarte Olav Svarstad Haugland.
Og alt begynte med at han lot seg skamklippe under russerevyen på Asker videregående, i det Herrens år 2007.
Etter fem års studier i byen mellom de minst syv fjell, flyttet Olav Svarstad Haugland tilbake over Langfjella i forrige uke, til mondent husvære på fineste Frogner, med fire meter til taket og gipsrosetter alle vegne.
I oktober lar han seg høre på stand up-scenen Latter. Det har han gjort før, senest ved juletider i fjor, belønnet med fem terningprikker i Dagbladet, under tittelen «Jækla jovial julelatter». På nyåret dukker han dessuten opp i fem episoder i televisjonsprogrammet «Turné» på NRK1.
LES MER: Maj Britt Andersen: – Kan bli så sint at je får vondt i huggu!
Ifølge Stand up Norges hjemmesider gjør kombinasjonen av et løst og ledig uttrykk, i samspill med sterke tekster, Olav Svarstad Haugland til ikke bare en komiker, men en opplevelse, med en allsidighet og et humorspekter fra absurdisme til musikalske innslag. Dette kunne fort ha forårsaket vår dypeste beundring, om han ikke hadde skrevet det selv.
To linjer lenger nede kan man i tillegg lese: «Hvem syns du var best i kveld?» «Han med skjegget og han høye. Definitivt.» (En samtale ofte hørt etter at Olav Svarstad Haugland og Christian Mikkelsen har vært på scenen). Dette er også suget av egen penn. At han i 2010 ble kåret til Norges morsomste student, er derimot sant.
– Jeg fortjente bare tredjeplass, men tante Ragnhild satt rett under applaus-måleren og klappet så voldsomt at jeg vant.
Politiker-mamma
At en som karakteriserer seg selv som mutt, innesluttet og lett arrogant, velger å bli standupkomiker, må kunne kalles paradoksalt. At han ikke kan fordra å stå opp i det hele tatt, er noe annet, men her passer det å referere hva kjæresten Mari kaller blotter-historien. De møttes i Bergen – han bodde i kollektiv, hun hos bestemor. Etter den første overnattingen våknet Olav og måtte noe veldig.
Bestemor skulle slett ikke være hjemme, uten en tråd vandret han derfor inn i stuen, men der satt hun, og nøt sin formiddagste i tynt porselen.
– God morgen du, skarret hun på sitt beste bergensk.
– God morgen selv, stotret Olav og berget seg inn på badet.
Det er mye annet å undres over. Ta utseendet hans, som en gresk filosof, to meter høy, med blond lugg, digert skjegg og klassisk profil. Han ser ut som om han ikke behøver frykte noen ting, men det gjør han.
– Jeg har alltid vært redd for veldig mye, men har holdt det for meg selv, bak mitt uttrykksløse ansikt, påstår han.
LES MER: Denne familien har under én time til hyttekosen
Som når storesøster, som også heter Mari, kom sent hjem om kvelden, og han satt oppe og ventet, i angst for at det hadde skjedd henne noe fryktelig, og ropte eplekjekt «Hei!» når hun endelig kom, og lot som om han hadde vært opptatt av det nye dataspillet sitt hele kvelden. Først deretter stupte lillebror i seng.
At mor var politiker likte han heller ikke.
– En ting var at hun var mye borte, men at så mange mislikte henne så sterkt for det hun sto for, gjorde meg redd, usikker og aggressiv. Jeg hadde ikke kontroll over mitt eget temperament og var nok ingen enkel elev. Heldigvis gikk det over da jeg begynte på ungdomsskolen.
På forhånd har vi fundert på hvor lenge vi ville klare å vente med å bringe hans mor på banen, for ja, vi er mer enn en smule overrasket over at hennes sønn skulle ende opp som komiker. Dessuten trekker han jo Valgerd-kortet selv, både titt og ofte: «Faren min skøyt ikke akkurat gullfuglen, for å si det sånn. Det ble vel heller kråka», sa han en gang, og ingen var det minste i tvil om hva han hintet til. Ingen som hørte Valgerd Svarstad Haugland fremføre Norges Grand Prix-vinner «La det swinge», vil noensinne glemme det.
– Det var litt rart det der. Mor har ingen stor stemme, men tonedøv er hun ikke, bedyrer sangerinnens sønn.
«Retorikkstudenten ved Universitetet i Bergen bruker sin mor for det hun er verdt på scenen», skrev studentavisen Universitas, i de tider han introduserte seg selv slik: «Jeg heter Olav Svarstad Haugland, så da vet dere hvem moren min er». Oppdaget han en svenske i salen, pleide han å legge til: «En politiker kjent for sin store sex appeal», noe som fikk salen til å brøle enda høyere, mens svensken var like forvirret.
«Droppet» mamma
Men så, den 21. desember 2013, trykker Bergens Tidende følgende tittel: «Farvel til mor», og påstår at «Komiker Olav Svarstad Haugland bruker ikke lenger mamma Valgerd som materiale».
– Er det sant?
– Nei, altså – ja, altså. På den ene siden følte jeg at det var litt «horete» av meg å fortsette med det. På den annen side er det et åpningsgrep det er vanskelig ikke å benytte seg av.
Denne historien har han heller aldri klart å legge helt bort: «Det er mange fordeler ved å vokse opp i en KrF-familie. Moren min var lettlurt. Og lettskremt. På halloween pleide jeg å kle meg ut som Darwin, og gå omkring og lese høyt om artenes opprinnelse, mens mor satt i sofaen og holdt seg for ørene, og «lallet» så høyt hun kunne».
Valgerds Svarstad og Geir Hauglands yngste barn ble født den 6. mars 1988 og vokste opp i området Vettre til Blakstad. Følgelig ble lille Olavs barneskoler også Vettre og Blakstad. I 1996 omtales han i Budstikka for første gang. Tittelen lyder «Gutter med giverglede», og teksten: «Seks kamerater i klasse 2C på Vettre skole tro forleden til med en flott aksjon for å støtte SOS barnebyer. Guttene benket seg utenfor butikken i Blakstad Hageby med kaker de selv hadde bakt. Lotteriet varte bare to og en halv time, men på denne tiden fikk de inn 520 kroner.»
Dette er lokalavisens omtale idet han avslutter sin utdannelse ved idrettslinjen på Asker videregående:
«Mens andre 19-åringer trekker i militæruniform for å avtjene sin verneplikt, utstyrte Anders Øvergaard sine venner med uniformer og dro til skogs for å lage film. Det er blitt et heftig drama på liv og død, som nå blir vist på Asker Kino. De fem guttene i filmen spilles av Thomas Anders Palm, Knut Olav Bjørnlund, Joakim Hansen, Olav Svarstad Haugland og Erik Sandvik».
Ifølge sine venner var Olav allerede på barneskolen en høylytt kar som gjerne ville være morsom, og slik fortsatte det.
Andre hevder han har arvet sin mors frimodighet og sin fars humor, hvilket han aksepterer som sant.
– Fra mor har jeg dessuten dette at jeg også er altfor glad i å snakke om meg selv. Humoren og det eksplosive sinnet har jeg fra far. Han kan også bli fykende sint, trampe i bena som et lite barn og storme inn på rommet sitt, før han kommer ut igjen, like blid, to minutter senere.
– Er du lat?
Men et flammende temperament, altså, som bragte unge Olav opp i mang en «situasjon».
– Jeg tror ærlig talt at han av og til banket opp noen bak min rygg, sier hans far, og det er også sant.
En gang klarte sterke Olav til og med å brekke håndleddet til sin beste venn.
– Jeg løftet han og snudde han opp ned, og så mistet jeg han, forklarer han.
– I våre papirer står det vitterlig at dine fremste egenskaper er snill, med stor omtanke for andre?
– Det har jeg i så fall arvet fra både mor og far.
Dessuten spilte han bass, og sang, i hip-hop-ensemblet PJ’s. I 9. klasse begynte han å rappe, under kunstnernavnet «Jay-jay the poet». Repertoaret skrev han selv, og det har han fortsatt med, slik at han nå kan bokføre 126 «låter» han kan være bekjent av. På scenen gjenforteller han gjerne dette kapittelet av sitt liv således:
«Jeg var gangsta-rapperen O’løv, med tekstlinjer som «Jeg dør hvis jeg ikke får et skudd, for jeg har insulin-underskudd». På landsmøtet i KrF tok det helt av. Jeg fikk så mye gratis cola jeg bare ville!»
Den største lidenskapen i hans yngre år var likevel fotball. Chelsea var favorittlaget, og han med håndleddet ble flere ganger stengt ute på verandaen fordi han heiet på ManU. At Mari heier på Arsenal er en ny utfordring i hans liv.
Spille gjorde han også, for Frisk Asker. Startet i mål og fortsatte som spiss. God til begge deler, men så inntraff denne fatale skamklippingen. I samme stund var fotballkarrieren over.
Olav hadde oppdaget kunsten, søkte seg til Rampelys-linjen på Solborg folkehøgskole utenfor Stavanger, der han gestaltet både «Politimester Bastian» og Jean Valjean i «De elendige», før han begynte å studere musikk. Et år senere konverterte han til retorikk, og ble Stand up-Bergens eneste østlending. Slik forgikk juristfars drøm om en gang å se sin sønn som rappkjeftet skrankeadvokat.
Fra ulike hold har vi lært at Olav er et intervallmenneske. Veldig på, eller veldig av, og definitivt mest det siste.
– Når han tror han arbeider hundre prosent tilsvarer det ca. femti for oss andre, sier de.
– Er du litt lat?
– Kjempelat! Når jeg er av. Til gjengjeld jobber jeg veldig når jeg er på. Det ligger mye arbeid og angst bak femten minutter på scenen.
– Følg drømmene dine
Direkte tale er åpenbart comme-il-faut blant standupere:
– Olav er en fryktelig dårlig taper. Til gjengjeld er han en forferdelig vinner. Og veldig rotete. Vaske og rydde kan han ikke. Han får det rett og slett ikke til, sier de.
– Det første vil jeg bestride. Det siste er sant, og merkelig, for i to år tjente jeg mine lommepenger som vaskehjelp hjemme hos mor og far.
– En snev hypokonder?
– Helsebevisst, vil jeg kalle det. Lett påvirkelig, kanskje, av pressens skremselsoppslag.
– Og lager all mat i din tosomhet med Mari. Hva er det du gjør med carbonaren alle snakker om?
– Bruker hvitløk og mye gammel parmesan. Skiller ut eggeplommene og lager en kremet, hvit saus av hviten og parmesanen.
– Har du et budskap til alt folket, sånn helt til slutt?
– Stå på! Følg drømmene dine! Og ta ferie!