#5 Ann-Kristin Brændvang (52), Bærums Verk

Å halvsove i bussetet mens jeg ser den vakre soloppgangen over Steinshøgda – det er en flott start på hverdagen. Jeg tar buss 150 fra Nedre Toppenhaug, der jeg bor, inn til Oslo sentrum, der jeg jobber, hver dag. Fra dør til dør er det en time, minst. Og det har jeg gjort stort sett helt siden 1999, det betyr at jeg har pendlet noe sånt som 6.700 timer.

Det er jo utrolig mye, men for meg har alltid tiden på bussen vært verdifull. Det er min alenetid, jeg nyter roen. Da jeg var småbarnsmor, var jeg så trøtt at jeg noen ganger sov både til og fra. Nå som jeg er tenåringsmor, har jeg endret litt på rutinene.

LES OGSÅ:120 år med lokalt fokus

Om morgenen tar jeg helst ekspressbussen klokken 07.15, jeg finner sete lengst bak. Det er stille, perfekt for å høre nyheter på radio og lese fagartikler. Hjemover på ettermiddagen får jeg tid til å gå av meg jobben som seksjonsleder i SSB før jeg setter meg på bussen, plugger musikk på øret og sover helt til jeg må gå av.

Det er noe meditativt over å ta bussen. Vi har et taust, fint fellesskap. Mange ansikter blir kjente, men vi snakker nesten ikke sammen. Så lenge bussen går ofte og jeg er garantert å få sete, kan jeg aldri tenke meg å kjøre bil til jobb og stresse i E18-køen. Kombinasjonen spennende jobb i Oslo og fritid tett på naturen på Bærums Verk er helt strålende.