Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det kan virke som at unntakstilstand er den nye normalen, når det kommer til vintervær og kjøreforhold. De siste ukene har det nærmest haglet med advarsler. Fire ganger på en drøy romjulsuke ble vi rådet til å la bilen stå og holde oss hjemme, hvis vi ikke måtte ut.
Du oppfordres til å la bilen stå i morgen
Det var utfordringer med snøen, så kom regnet. Det plasket ned og så frøs det på. Det var underkjølt regn og det ble hålkeføre. Eller "krevende forhold og helt sinnssykt glatt", som Budstikka skrev. En skulle nesten tro vi bodde i grisgrendte strøk med få innbyggere, ikke i to sentrale kommuner med titusenvis av folk stadig på farten.
Uvanlig er det, ifølge den erfarne bilbergeren Geir Homlund. Etter 40 år i yrket, kommer han med et varsku det er verdt å merke seg. – Denne vinteren har vært ekstrem så langt. Og det blir bare dårligere og dårligere for hver vinter, sier han.
Kaller inn til hastemøte om glatte veier: – Det blir bare dårligere og dårligere for hver vinter
Homlund, som selv tjener penger på at vi ikke holder oss på veiene, er kritisk. Han har innkalt relevante aktører til et møte.
For noe bør gjøres. Konsekvensene av dårlig vedlikehold bekymrer meg.
Det er vel bare flaks at vi har sluppet dramatiske bilulykker og alvorlige personskader. Hvor mange som har vært uheldige på isen, har det vært vanskelig for Budstikka å få oversikt over. Men en av dem er Sæbjørn Røsvik. Han brakk lårhalsen utenfor inngangsdøren og etterlyser bedre strøing i nærområdet. – Da jeg lå på sykehuset, tenkte jeg over hva operasjonen og sykehusoppholdet må ha kostet samfunnet, sammenlignet med hva det ville kostet å få strødd skikkelig, sier han.
Det er vel bare flaks at vi har sluppet dramatiske bilulykker og alvorlige personskader
Denne samfunnskostnaden peker også Homlund på. – Hvis en ramler på glatta og brekker lårhalsen eller krasjer bilen, er det dyrere enn om samfunnet hadde brukt noen kroner mer enn i dag på strøing eller salting, sier han. Det bør resonnere hos de fleste.
Slik det er nå, ligger ansvaret hos ulike aktører. Det er opp til fylket og kommunene, huseierne og boligsameiene å sikre trygge områder. Utførelsen varierer, for å si det mildt.
Sæbjørn (89) skulle hente strøsand da han selv falt på isen:– Nå tør jeg ikke gå ut lenger
Så Røsvik holder seg inne. Og mange med han. Hvert år får mange eldre et begrenset sosialt liv, fordi forholdene er for dårlige til å gå ut. Enklere er det ikke for de som er avhengig av rullestol, krykker eller gåstol. Ufremkommelige veier fører ikke akkurat til et inkluderende samfunn.
Vi får i det minste bruke brodder, slik legevakten oppfordrer oss til. Gjøre det trygt utenfor egen dør. Bidra hos naboen hvis det trengs. Hvis du får tak i grus da, det er jo vinterens mest ettertraktede vare og utsolgt nesten over alt.
Og nå er hverdagen i gang igjen. Ungene leker i speilglatte skolegårder med stor hodeskadefare og bilene spinner av gårde i hverdagsstresset. Onsdag gjelder nytt farevarsel, type oransje, som følge av mye snø og vanskelige kjøreforhold. Det kan bli en lang vinter.
Måtte det bli en trygg en.