Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Senterpartiets Else Marie Rødby, som er én av to stortingsrepresentanter fra Asker, skriver i et leserinnlegg i Budstikka 27. oktober at:
«Målet er å få kontroll på den kraftige prisveksten, skape trygghet rundt folks økonomi og arbeidsplasser. Det er konteksten for at Oslofjordtunnelen utsettes.»
Det er ikke vanskelig å være enig i første del av utsagnet; og dette er noe norske folk (også vanlige folk) og norske kommuner nå merker i det daglige.
I dagens situasjon er det rett å stramme inn og prioritere økonomien. Spørsmålet er bare om det prioriteres riktig.
For når det prioriteres mange, mange millioner kroner på saker som for eksempel økt fradrag for fagforeningskontingent, en omstridt skipstunnel, flytting av en fullt brukbar flyplass 900 meter, kostbare reverseringer av tidligere vedtak, for eksempel jernbanereform og sammenslåing (effektivisering) av fylker og kommuner, og et historisk høyt landbruksoppgjør – i tillegg til at alle effektiviserings- og omstillingstiltak innenfor det store norske statsapparatet er stanset – så må en virkelig lure.
Utsettelse av nytt tunnel-løp er hasardspill fra Nygård
Prosjektet nytt løp i Oslofjordtunnelen er klart til start. Det eneste som trengs er et stortingsvedtak om bompengefinansiering og finansiering av statens andel i prosjektet over statsbudsjettet.
Det er også et vesentlig poeng her at utbetalinger først vil skje i 2024. Har ikke regjeringen tro på sin egen økonomiske hestekur? Hvis den har det, og det må vi nesten forutsette, burde det være en opplagt sak å legge opp til et vedtak som sikrer fremdriften.
Det er også et faktum at nåværende løsning har dårlig regularitet, noe som har en høy samfunnskostnad samt et potensial for ulykker som har blitt vist flere ganger.
I tillegg til å stå ofte i kø har mange som må kjøre i tunnelen hjertet i halsen. Disse utfordringene skulle en ny tunnel løse. Og da er det sett fra vår side ubegripelig at den ikke prioriteres.
Vi hadde nok forventet at våre lokale stortingsrepresentanter i noe større grad tok på seg rollen som lokale ombudspersoner og ikke uten videre stiller seg så lydig opp bak partilinjen.
