Skulder ved skulder kommer de. I høy fart rett ut i hindringen - en 40 centimeter dyp grop, fylt med fin sand.
Sandspruten står fra bakhjulet, de med flyt og baken godt ned på setet passerer de 40 meterne i god stil, men de fleste sliter. Forhjulet skjener. Først til venstre, så til høyre, og til venstre igjen om ikke all fart og fremdrift allerede er borte.
Noen stuper over styret, spiser sand, hopper på sykkelen igjen - og tråkker glisende videre mot neste hindring.
- Dette er bare en bøllete variant av sykkelsporten. En time med bånn gass, skulder mot skulder - og så glatt som det er i dag, skjenende inn i hver sving.
Fredrik Haraldseth (25) fra Haslum har fjeset fullt av møkk. Drakten er nedklint foran og bak. Sykkelkjedet og rammen knapt synlig under laget med søle.
- Vi får være barn igjen. Plaske rundt i gjørma i en time.
Klart han smiler.
Ikke noe taktikkeri, brudd eller lagkjøring. Sykkelkross er bånn spiker og makspuls fra start. Slik blir det når konkurransetiden sjelden er lenger enn en time.
Norgesmester Erik Resell får girtrøbbel når han skal på sykkelen igjen etter den første løpebakken. To Hard Rocx-ryttere går overende i kaoset bak han.
Asker-mannen Håkon Lunder Aalrust ser muligheten, og drar til så hardt at kjedet ryker. Konkurransen er spolert, men Aalrust tar sykkelen på skulderen og løper resten av den første runden før han får byttet sykkel.
Sykkelkross har sin opprinnelse helt tilbake til Frankrike i 1902.
Etter hvert utviklet den seg til en treningsform for proffsyklister vinterstid. De møttes gjerne i en by, pekte seg ut et kirkespir og ble enige om å sykle om kapp dit.
Så gikk det raskeste veien til mål. Over jorder, opp trapper, klatrende over gjerder. Baner, rundløyper og konkurranser kom senere.
I Belgia er sykkelkross ensbetydende med folkefest. Titusener flokker seg rundt de kompakte løypene, mens de drikker øl og spiser pommes frites med majones.
1. nyttårsdag og bakrus? Sykkelkrossrittet som bærer navnet til legenden Sven Nys er medisinen.
Det er som Frognerseteren under femmila en mesterskapsdag.
- Bortsett fra at i Belgia er det sånn hver helg hele sesongen fra september til februar. Det ligger i DNA-et deres, sier Henrik Alpers, redaktør i magasinet Landevei.
Belgierne sykler overalt. I sanddynene ved Koksijde, de gjørmete skogteigene i Gavre og formel 1-banen Francorchamps.
- Du kan legge en sykkelkrossløype hvor som helst, eneste krav er vel at det i teorien skal være mulig å sykle minst 90 prosent av løypa, sier Alpers.
Skjønt overalt.
Det manglet ikke på reaksjoner den gangen for et par år siden da Bærum og Omegn Cykleklubb arrangerte sykkelkrossritt på en regntung fotballbane på Bryn. Gresset var slitt bort etter noen timer med sykling. Klubben måtte beklage.
Når de har foreslått å arrangere ritt på Kalvøya eller ved idrettsparken på Rud, har ikke applausen runget i gangene i Kommunegården.
Så BOC har dratt i eksil til Spikkestad.
Der er det glissent med folk. Fire-fem belgiske landslagsdrakter vaier symbolsk på en stand.
Ikke serveres det øl og pommes frites med majones heller. Men gratis kyllingsuppe til alle som vil ha. Spør du om noe å drikke, får du vann på en drikkeflaske du kan beholde og et smil.
Crossfamilien er ikke stor, men den vet å ta vare på hverandre.
Jentene er ikke flere enn at juniorene og seniorene starter samtidig. Andrea Coucheron er eneste deltaker fra Asker og Bærum denne lørdagen.
- Det gjør ikke så mye. Det er godt miljø mellom jentene på tvers av klubbene.
Hun er terrengsyklist, men bestemte seg for å forlenge sesongen med sykkelkross. Rittet på Spikkestad er hennes første.
- Mye gjørme og vanskelige forhold. Og så er det veldig uvant med så mye av sykkel og på sykkel. Det blir ikke alltid så grasiøst, sier Andrea.
Klart hun smiler.
Sykkelkrossmiljøet i Asker og Bærum har mye å takke Bjørnar Volden for. Da BOC-syklisten flyttet til Spikkestad, så han straks potensialet i området som lå like utenfor husveggen - mellom skolen og starten på lysløypa.
- I år er første gang vi har investert i banen. Vi har brukt 40.000 kroner på å bygge den sandgraven, sier rittleder Volden.
Ute på et jorde bukter løypa seg som en slange med hårnålsving på hårnalsving. Underlaget er gjørme. Kommer det en rett strekning, kan du ta det for gitt at det er et hinder eller to der.
De fleste flyr greit over den ene tømmerstokken som er utplassert. Men der det er to hindre, er det bare Håkon Lunder Aalrust som bunnyjumper over begge.
En kross-sykkel har bukkestyre som på en racersykkel. Dekkene er derimot tykkere og bredere med grove knaster, og syklene som selges nå, kommer for det meste med skivebremser.
Markedet er så langt begrenset. Truls Veslum er daglig leder for G-Sport i Asker og en av de ivrigste kross-syklistene i Asker Cykleklubb.
- Det er mosjonistene som er markedet. De som vil ha en sykkel med bukkestyre for å sykle til og fra jobben med eller på grusveier i marka. En kross-sykkel er gjerne sykkel nummer to, tre eller fire du anskaffer deg, sier Veslum.
- Men det er jo snart flere i klassen min her likevel enn det er norgescupen i terreng rundbane.
I BOC merkes en økende interesse blant syklistene. Over 200 var påmeldt i Spikkestad.
- Da vi begynte for fire-fem år siden, var dette stort sett bare noe hipstere holdt på med. Nå kommer det stadig flere, sier Bjørnar Volden.
I målområdet står Even Vangsnes. Middels fornøyd med egen innsats, altså har det vært utrolig gøy selvsagt.
- Det var ganske brutalt. Du må pushe hele veien for i det hele tatt komme deg gjennom gjørma.
Ved sykkelvasken er det kø.
Neste dag er det nytt ritt i Grenland. Værmeldingen sier striregn.
Klart de smiler.
