Lørdag 15. juli døde en av de aller siste norske deltagerne og tidsvitnene fra 2. verdenskrig etter kort tids sykeleie, bare to måneder før han ville fylt 100 år.

Steinar Olav Hofseth var født i Ulsteinvik 15. september 1922, som den eldste av fire søsken, og fikk en trygg og god oppvekst. Som 18-åring stakk han i 1941 av til England via Shetland for å slutte seg til den væpnede kampen mot nazismen, i den 40-fots store skøyta Hugin. Flukten ble dramatisk. En gruppe rømlinger som skulle vært med ble angitt av Rinnan-banden og arrestert i Ålesund, før de kunne møte opp i Ulsteinvik til avtalt tid. Det var bare så vidt Hugin kom seg utaskjærs mens det fremdeles var mørkt.

Etter militær og flyteknisk opplæring ble han i 1942 sendt til Island med den nyopprettede 330-skvadronen, som hadde som oppgave å beskytte den livsviktige konvoi- farten i Nord-Atlanteren. De enmotors Northrop-flyene viste seg sårbare for nedising og andre farer, og flere fly og besetninger gikk tapt. I februar 1943 fikk skvadronen firemotors Sunderland flybåter og flyttet, først til Oban i Skottland og senere samme år til Sullom Voe på Shetland, der den opererte til krigens slutt.

Da han landet på Sola i mai 1945, møtte han for første gang henne som skulle bli hans livspartner til hun døde i 2013, den blide og bedårende Ingfrid. De ble etter hvert også gode og omsorgsfulle foreldre til Anne Britt og Geir, som i tidens fylde skaffet ham seks barnebarn, som han satte stor pris på, og de på ham.

Steinar fikk både før, under og etter krigen markert seg som en stødig midtbanespiller, mest i hjembygdas Hødd (alias «Varg» fra TV-serien «Heimebane»), der han spilte over 200 kamper. I Storbritannia ble han også en av de første nordmennene som fikk betalt for å spille fotball, i Dundee United og i Preston.

Etter noen år med husbygging og fotball i Ulsteinvik fikk han anledning til å ta teknisk fagskole som bygningsingeniør. I 1957 flyttet han og Ingfrid til Bærum, der han i 1960 bygde sitt eget hjem i Løkkeveien på Stabekk. I 1995 flyttet han og Ingfrid til en lettstelt leilighet på Peterhof-tunet. I mesteparten av sitt yrkesliv arbeidet han i bygningsetaten i Bærum kommune.

Som mange andre krigsveteraner snakket han nødig om vonde opplevelser under krigen, blant annet tapet av gode kamerater. Han var godt fornøyd med behandlingen som ble ham selv til del som krigsdeltager, men var alltid opprørt over behandlingen som krigsseilerne fikk, særlig i de første årene etter krigen.

Han satte pris på å bli gjort stas på i flere sammenhenger; plass ved kongebordet ved Luftforsvarets 60-årsjubileum i 1994, og middag med ordfører Lisbeth Hammer Krog med overrekkelse av deltagermedaljen i 2016. Så sent som i år fikk han høytidelige invitasjoner til å delta i æres-jubileet for RAF i London, og i gallamiddag på Akershus slott. Det tillot dessverre ikke helsa til 99-åringen, selv om han oppnådde å få bo i sitt eget hjem til to uker før han døde, uten hjemmehjelp eller annet eksternt tilsyn. Det var takket være Anne Britt og senere Geir, som overtok den daglige omsorgen da Anne Britt døde i 2021.

Som person var Steinar hederlig og rettskaffen, preget av sterk rettferdighetssans, et rolig og uforstyrrelig gemytt, raushet og omtanke for sine medmennesker og spesielt sin familie, et lunt smil og en god latter som alltid lå på lur og ventet på en god replikk eller en god historie.

Fred over hans gode minne.

Guttorm Vik