– De negative tankene hjalp meg jo ikke fremover

INGEN KJÆRE MOR: Peter Funkqvist (20) fikk ryggmargsskade nivå 12 for to og et halvt år siden. Siden den gang har han ligget i hardtrening daglig. Treningen, som består av alt fra lagidrett til gå-øvelser, gjør at vitale organer stimuleres og at Peter stadig blir mer selvhjulpen. Hos manuellterapeut Hagbart Eie på Høvikklinikken trener Peter i slynger en til to ganger i uken. – Man skal ikke være redd for å ta i. Nervesystemet tåler mer enn man tror, sier Eie, som har mange ryggmargspasienter på kundelisten. foto: eva groven

INGEN KJÆRE MOR: Peter Funkqvist (20) fikk ryggmargsskade nivå 12 for to og et halvt år siden. Siden den gang har han ligget i hardtrening daglig. Treningen, som består av alt fra lagidrett til gå-øvelser, gjør at vitale organer stimuleres og at Peter stadig blir mer selvhjulpen. Hos manuellterapeut Hagbart Eie på Høvikklinikken trener Peter i slynger en til to ganger i uken. – Man skal ikke være redd for å ta i. Nervesystemet tåler mer enn man tror, sier Eie, som har mange ryggmargspasienter på kundelisten. foto: eva groven

Artikkelen er over 2 år gammel

En ting er Peter Funkqvist (20) sikker på: Han blir ikke pensjonist i rullestolen.

DEL

Det er minusgrader og lett snøfall ute. Åtte dager inn i desember 2012. Peter Funkqvist er 17 år gammel og har vært på Skeikampen i Gausdal sammen med noen kamerater. Deres første hyttetur alene.

Noen timer senere ligger han på Ullevål sykehus. Operert i ryggen. De har satt inn to titanstenger i ryggsøylen. Boret hull og boltet fast. Peter kjenner ikke lenger bena sine. Han er lam fra korsryggen og ned.

OPERERT: En utmattet Peter på Ullevål sykehus 9. desember 2012, dagen etter operasjonen. Den første tiden hadde han ubeskrivelige smerter i ryggen og hadde store problemer med å innta næring. foto: privat

OPERERT: En utmattet Peter på Ullevål sykehus 9. desember 2012, dagen etter operasjonen. Den første tiden hadde han ubeskrivelige smerter i ryggen og hadde store problemer med å innta næring. foto: privat

OPERERT: En utmattet Peter på Ullevål sykehus 9. desember 2012, dagen etter operasjonen. Den første tiden hadde han ubeskrivelige smerter i ryggen og hadde store problemer med å innta næring. FOTO: PRIVAT

Lam fra korsryggen og ned

Han skulle bare ta en siste tur i bakken den skjebnesvangre desemberdagen for to og et halvt år siden. Det gikk på autopilot. Her hadde han tilbragt mange vintre siden han var liten. Han kunne nesten kjøre løypa i blinde.

Denne lørdagen var kunstsnøen isete og hard, men Peter suste nedover i full fart. Plutselig kom en kul. Bakken og festet under skiene forsvant under ham.

Han ble kastet opp i lufta, og tyngdekraften dro ham bakover. Beina og skiene kom opp over hodet. Rundt 50 meter bortenfor kulen traff han bakken. På korsryggen.

– Jeg var bevisst hele tiden. Det gikk i sakte film, og jeg stålsatte meg for landingen. Luften ble slått ut av meg.

Peter (20) sitter i rullestolen i morens leilighet like ved Asker sentrum. Minnene fra den fatale skituren i Gausdal har ikke sluppet taket. Han husker det som om det var i går.

– Først og fremst var jeg redd for at jeg skulle bli kvalt. Da pusten kom tilbake, merket jeg at beina kjentes rare og tunge, og at jeg hadde en forferdelig smerte i ryggen. Da skjønte jeg at noe var alvorlig galt.

Peter ble fraktet til Lillehammer sykehus. Bilder og undersøkelser ble tatt. Etter en stund fikk de beskjeden: Skaden var mer alvorlig enn først antatt. Han ble kjørt til Ullevål med det samme. På grunn av tåke kunne de ikke bruke helikopter, men en humpete E6 med veiarbeid langs store deler av strekningen. Peter minnes en lang tur i morfinrus.

TETT: Storesøster Nora (7) og Peter (5) hos fotografen i Oslo. Søsknene har alltid vært nære, og har knyttet tettere bånd etter ulykken. foto: michael thomaszewicz

TETT: Storesøster Nora (7) og Peter (5) hos fotografen i Oslo. Søsknene har alltid vært nære, og har knyttet tettere bånd etter ulykken. foto: michael thomaszewicz

TETT: Storesøster Nora (7) og Peter (5) hos fotografen i Oslo. Søsknene har alltid vært nære, og har knyttet tettere bånd etter ulykken. FOTO: MICHAEL THOMASZEWICZ

LES OGSÅ: MS-syke Steinar skal gå Norge på langs

Kjemper seg tilbake på beina

Mai 2015. På en fysiobenk inntullet i røde slynger ligger Peter. En og en halv time, én til to dager i uka, er han lenket fast til benken hos manuellterapeut Hagbart Eie (53) på Høvik-klinikken.

– Kom igjen, ta i litt mer på høyre side. Bånn gass!

Hagbart Eie holder en stø arm under Peters korsrygg. Han svever i luften. Slyngene vibrerer. Peter løfter bekkenet opp og ned. Ett minutt og tyve sekunder, så pause, og så på’n igjen. Flere repetisjoner venter. Selv spreke mosjonister ville hatt problemer med å klare påkjenningen Peter utsettes for i slyngene. Ansiktsfargen hans nærmer seg blodrød. Blikket er intenst og konsentrert.

– Det er utfordrende som alt annet, sier han sammenbitt idet han senkes ned på benken etter nok en runde.

Slyngetreningen er en form for nevromuskulær trening og skal føre til at Peter får bedre funksjon også nedenfor skadestedet. I det totale treningsbildet til 20-åringen er timene hos manuellterapeut Eie som en dråpe i havet å regne. Det fires likevel ikke på kravene. Bevegelse og trening er alfa og omega.

– En ryggmargsskade går ut over mye man ikke ser. Indre organer, fordøyelsen og seksualfunksjon. Gjennom fysisk trening bedres dette, i tillegg til at pasienten blir mest mulig selvhjulpen, forklarer Eie.

– Det er tøffe påkjenninger han utsettes for, og Peter har en stor fordel i at han var godt trent fra før. Det mentale er på plass. Han vet at han må jobbe beinhardt.

TRENER FOR LIVET: – Det er ikke alltid like gøy å henge i selene. Jeg må være ærlig på det. Men det er helt nødvendig for at jeg skal bli bedre. foto: eva groven

TRENER FOR LIVET: – Det er ikke alltid like gøy å henge i selene. Jeg må være ærlig på det. Men det er helt nødvendig for at jeg skal bli bedre. foto: eva groven

TRENER FOR LIVET: – Det er ikke alltid like gøy å henge i selene. Jeg må være ærlig på det. Men det er helt nødvendig for at jeg skal bli bedre. FOTO: EVA GROVEN

LES OGSÅ:  Føreren stakk av og ba han skrape vekk skaden med et bankkort

Rullestolen får ikke legge begrensninger

Så hardt har det også vært siden ulykken for to og et halvt år siden. Det går ikke én dag uten trening. Både fysisk og mental.

Noen perioder går det raskt fremover. Andre ganger stagnerer han. Av og til opplever han også tilbakegang. Treningen er likevel udelt positivt.

– Det er ikke alltid like gøy å henge i slyngene. Jeg må være ærlig på det. Det er vanskelig å få kontakt med alle muskelfibrene, og jeg blir ganske utmattet. Samtidig vet jeg at det er bra for meg. Både for fremgang og helsen min her og nå.

Peter tar tak i hjulet på rullestolen og skyver fra. Bort til kaffemaskinen for å hente mer påfyll. Bortsett fra å vaske gulvet har han få begrensninger i dagliglivet. Takket være offentlige trygdeordninger og privat forsikring har han full økonomisk frihet.

I garasjen står en spesialtilpasset Volvo stasjonsvogn parkert. I boden har han sykkel og sitski til bruk i alpinbakken. Neste vinter håper han å komme seg ut i langrennsløypa med en spesialtilpasset kjelke.

– Gjennom forsikringen har jeg også hatt mulighet til å trene i USA hvor de er langt fremme på ryggmargsskader. Mange jeg kjenner har tegnet privat forsikring etter ulykken. Det er deilig å slippe økonomiske bekymringer når man havner i en situasjon som jeg er i.

Til høsten flytter han inn i en splitter ny leilighet i Nydalen sammen med en kamerat. Forhåpentligvis begynner han å studere på BI. At han sitter i rullestol skal ikke legge føringer eller begrensninger. Peter vil klare seg selv. Og være akkurat som alle andre 20-åringer.

– Det er fort gjort å tenke negativt. Men nå sier jeg ja takk til hytteturer selv om det er utedo og hytta ligger flere hundre meter fra veien. Bekymringene legger jeg igjen hjemme, og så får vi løse det som best vi kan der og da.

USA: Takket være god forsikring har Peter deltatt på trening for ryggmargsskadede i California.foto: privat

USA: Takket være god forsikring har Peter deltatt på trening for ryggmargsskadede i California.foto: privat

USA: Takket være god forsikring har Peter deltatt på trening for ryggmargsskadede i California. FOTO: PRIVAT

Tok én dag og én meter av gangen

Etter ulykken tilbragte Peter fire måneder på Sunnaas sykehus på Nesodden. Smertene, sier han, var ubeskrivelige. De første seks ukene kom alt i retur. Han gikk fra å være en livsglad og aktiv gutt på 70 kilo, til å veie knappe 40. Selv enkle ting som å snu seg selv i sengen, måtte han ha hjelp til.

– Istedenfor å være på farten som andre 17-åringer, lå jeg lenket til sengen og måtte ha hjelp til alt. Da blir man ganske deppa.

Av legene på Sunnaas fikk han beskjed om å tilpasse seg et liv i rullestol. Han ville aldri klare å gå igjen. Håpet, det eneste han hadde, ble knust.

– Jeg følte det var lov å være deprimert, alle forsto jo hvor vanskelig jeg hadde det. Med de negative tankene hjalp meg jo ikke fremover!

Derfor sa han nei til antidepressiver og satte seg hårete mål. Han tok én dag og én meter av gangen.

– Tiden på Sunnaas gikk i ett. Det var trening og rehabilitering fra morgen til kveld. Noen ganger hang vi litt på kveldene, men stort sett var jeg så utslitt at jeg la meg tidlig.

Etter noen måneder med intens trening klarte han å gå noen meter. Da tre måneder hadde gått, kunne han gå på toalettet uten hjelp.

NÆRE: – Jeg er så nære. Det er det som er så frustrerende! sier Peter, som nå kan gå ved hjelp av støtte fra gåstol. Daglig går han runder i stua. foto: eva groven

NÆRE: – Jeg er så nære. Det er det som er så frustrerende! sier Peter, som nå kan gå ved hjelp av støtte fra gåstol. Daglig går han runder i stua. foto: eva groven

NÆRE: – Jeg er så nære. Det er det som er så frustrerende! sier Peter, som nå kan gå ved hjelp av støtte fra gåstol. Daglig går han runder i stua. FOTO: EVA GROVEN

Han kjente ofte på ensomheten, derfor betydde det mye å få besøk av venner og familie. Det var rart å ligge i sengen samtidig som kompisene levde et normalt liv med festing og skole. Peter, som manglet et halvt år av byggfag på Nesbru, fullførte fra sykesengen.

– Jeg skjønner egentlig ikke hvordan jeg greide det, jeg hadde jo nesten ikke energi til overs! Men jeg klarte det.

Peter smiler lurt. Å fullføre siste halvdel av skoleåret samtidig med at livet er blitt snudd opp ned som en følge av en ryggmargsskade, er noe et fåtall hadde maktet. I dag blir Peter bedt om å delta på ulike arrangementer for å motivere andre. Han er et forbilde.

Etter hvert som Peter ble bedre fikk han permisjon for å dra hjem i helgene. Han hadde behov for å koble av fra livet på Sunnaas. Men ut gikk han ikke.

– Jeg var inne og fikk besøk hjemme. Jeg var flau over å sitte i rullestol og ville ikke vise meg utendørs. Det var plagsomt å treffe kjente, eller at folk skulle hjelpe meg bare fordi jeg satt i den stolen.

Det var ikke før han dro på familieferie til Italia den første sommeren etter ulykken, at han turte å gå ut. I et ukjent land rullet Peter for første gang ut i gatene. Et mål var nådd.

LES OGSÅ: 27 år gammel og plutselig i rullestol

Løp inn 35,4 millioner til forskning på ryggmargsskade

Siden Italia-ferien for to år siden har mye skjedd i Peters liv. Han er ikke flau lenger. Han er stolt. Han har vært på hytteturer med andre ryggmargsskadede og har begynt å kjøre på ski igjen.

– Det var stort å komme tilbake i bakken. Jeg var ganske redd, men det løsnet overraskende fort. Det ble mye knall og fall og blåmerker, men nå kjører jeg fra vennene mine.

Lørdag for to uker siden utklasset han også samtlige deltagere i rullestolklassen i veldedighetsløpet Wings for Life World Run i Stavanger. Han kom 16 kilometer i rullestolen før følgebilen med forbildet og alpinesset Aksel Lund Svindal tok ham igjen.

Søsteren Nora (22) og foreldrene Kjersti og Robert deltok også. Deltageravgiften går til forskning på ryggmargsskade.

VANT: Peter vant rullestolklassen i veldedighetsløpet Wings for Life i Stavanger 3. mai. Etter 16 km tok følgebilen med Aksel Lund Svindal ham igjen. Til høyre søster Nora, mor Kjersti og far Robert. foto: mats grimsæth

VANT: Peter vant rullestolklassen i veldedighetsløpet Wings for Life i Stavanger 3. mai. Etter 16 km tok følgebilen med Aksel Lund Svindal ham igjen. Til høyre søster Nora, mor Kjersti og far Robert. foto: mats grimsæth

VANT: Peter vant rullestolklassen i veldedighetsløpet Wings for Life i Stavanger 3. mai. Etter 16 km tok følgebilen med Aksel Lund Svindal ham igjen. Til høyre søster Nora, mor Kjersti og far Robert. FOTO: MATS GRIMSÆTH

Siden 2004 har non-profit-stiftelsen finansiert over 64 forskningsprosjekter og kliniske studier på anerkjente universiteter og forskningssentre verden over. Målet er å finne en kur for ryggmargsskader.

– I år ble det verden over samlet inn 35,4 millioner norske kroner. I Norge var det nesten 1.000 deltagere som løp for dem som ikke kan, sier pressesjef i Wings of Life World Run, Celine Moe.

Hun forteller at det fremdeles er et stykke igjen før man finner en kur, men god fremgang på området. Akkurat nå jobber stiftelsen med et forskningsprosjekt der formålet er å benytte elektrisk stimulering og intensiv opptrening for å fornye nerver og få dem til å vokse igjen.

– Forskerne er kommet til enighet om at ødelagte celler i sentralnervesystemet er i stand til å kunne fornye seg med rett behandling. Det krever mye forberedelser før de kliniske studiene kan gjennomføres, men prosessen er godt i gang, og vi håper at resultatene vil kunne bidra til å gi store fremskritt innen forskningsfeltet.

LES OGSÅ:  1 million kroner til prosjektet "Prøv selv"

BASKETTRENER: De første månedene etter ulykken satte Peter livet på vent. Han ville bare trene slik at han kunne gå igjen. Etterpå kunne han ta livet tilbake. – Men det går jo ikke. Livet er her og nå. Jeg er nødt til å være sosial og leve mens jeg kan, sier Peter, som nå er basketballtrener for blant andre Ragnhild Riis og Mohammed Etminan i Oslo. Det tok lang tid før han satte pris på idrett som handikappet, men nå er Peter mer aktiv enn før ulykken.  foto: eva groven

BASKETTRENER: De første månedene etter ulykken satte Peter livet på vent. Han ville bare trene slik at han kunne gå igjen. Etterpå kunne han ta livet tilbake. – Men det går jo ikke. Livet er her og nå. Jeg er nødt til å være sosial og leve mens jeg kan, sier Peter, som nå er basketballtrener for blant andre Ragnhild Riis og Mohammed Etminan i Oslo. Det tok lang tid før han satte pris på idrett som handikappet, men nå er Peter mer aktiv enn før ulykken. foto: eva groven

BASKETTRENER: De første månedene etter ulykken satte Peter livet på vent. Han ville bare trene slik at han kunne gå igjen. Etterpå kunne han ta livet tilbake. – Men det går jo ikke. Livet er her og nå. Jeg er nødt til å være sosial og leve mens jeg kan, sier Peter, som nå er basketballtrener for blant andre Ragnhild Riis og Mohammed Etminan i Oslo. Det tok lang tid før han satte pris på idrett som handikappet, men nå er Peter mer aktiv enn før ulykken.  FOTO: EVA GROVEN

– Jeg satte livet på vent. Jeg ville vente til jeg ble frisk igjen

Peter har ikke mistet håpet. En dag skal han gå. Han bare vet det.

– De første ukene og månedene tenkte jeg ikke på annet. Når jeg sov drømte jeg at jeg kunne gå og løpe. Nå har jeg tro på at forskningen vil finne en behandling mot ryggmargsskade som gjør at det faktisk vil skje.

Han smiler. Tenker tilbake på tiden som er gått. Hvor langt han har kommet på bare det siste året. Han har tatt livet tilbake. Kjører nesten like fort på ski som han gjorde før ulykken.

Fått tilbake gleden ved å drive organisert idrett og stiftet mange nye bekjentskaper. Kjæreste har han også hatt. Han som var redd for at akkurat dét aldri ville skje. Han som sitter i rullestol.

– Jeg satte livet på vent. Jeg ville vente til jeg ble frisk igjen, ting er ikke like morsomt når man har et handikap, trodde jeg. Men jeg tok feil, det er mye gøy man kan gjøre selv om man har ryggmargsskade.

I dag er det få ting som skiller Peter fra andre på sin alder. Hvis man ser bort ifra festing. Rullestolen er ingen hindring i seg selv, men alkohol er ikke bra for formen. Det blir litt som en toppidrettsutøver som ikke kan drikke i sesongen.

– Jeg føler ikke at jeg går glipp av noe. Jeg har jo lært så mye annet.

NY: Nå har Peter egen bil og kan lettere være sosial og uavhengig som andre ungdommer. foto: eva groven

NY: Nå har Peter egen bil og kan lettere være sosial og uavhengig som andre ungdommer. foto: eva groven

NY: Nå har Peter egen bil og kan lettere være sosial og uavhengig som andre ungdommer. FOTO: EVA GROVEN

Artikkeltags