Historien om blokkene i Skytterdalen: "En enestående mulighet"

Tina så glassbitene på gulvet med en gang hun kom ut av trappeoppgangen. Ikke mye, men strødd utenfor hennes dør.

Et ganske lite hull i hjørnet av dørglasset, stort nok til en knyttneve. En hånd hadde strukket seg inn og ned til låsvrideren og åpnet døren inn til Tinas leilighet.

Tina åpnet døren sin. Hun gråt allerede. 22-åringen var glad for den kommunale leiligheten i Skytterdalen 17. Det var mye bedre her enn på hospits og i parkeringshus, men hun hadde vært redd for innbrudd, og nå hadde det skjedd.

Tyvene hadde funnet smykkeskrinet hennes i høyskapet og sølt noe av innholdet utover kjøkkenbenken, trolig mens de i hui og hast helte tyvegodset over i et par av Tinas egne bager.

To datamaskiner var borte. Tapt var bilder helt tilbake fra første klasse på Rud videregående. Barbermaskinen til kjæresten, kabler, Tinas briller, joggesko, nettbrett, to parfymer, Mariusgenseren bestemoren hadde strikket.

HER ER POLITIKERNES FORKLARING: Politikerne om Skytterdalen: – Ingen klager til oss

Tyvene stjal melken og godteriet

Tyvene hadde tatt stearinlysene fra salongbordet, melken fra kjøleskapet, 200-grams melkesjokolader.

Tina ringte mamma og politiet.

Et år senere er hun fortsatt stressa.

«Alle» i Skytterdalen vet at dørglassene er svake punkt.

– Jeg vet ennå ikke hvem som gjorde det. Jeg sitter litt med den følelsen ... var det en venn, eller var det en uvenn?

 

"En enestående mulighet" for Bærum

September 2003. Bærums-ordfører Odd Reinsfelt sto foran de to nye boligblokkene innerst i Skytterdalen, en rå og skyggefull sprekk i terrenget mellom Skytteråsen og Løkkeåsen en knapp kilometer fra Sandvika sentrum.

– Denne bomaskinen er min baby, sa Reinsfelt.

 

Da de to åtte etasjer høye blokkene sto innflytningsklare i 2002, var 96 av de 136 leilighetene øremerket som rimelige utleieleiligheter for unge bæringer mellom 20 og 35 år. Lav husleie og tvungen sparing på 1.000 kroner i måneden skulle sikre bygdas ungdom innpass på et gallopperende boligmarked.

– Dette er en enestående mulighet, og leilighetene ble revet vekk da de sto ferdige i fjor, sa Odd Reinsfelt med blanke, svarte sko og olivengrønn blazer.

Denne uken ble ungdomsprosjektet avsluttet

De nederste leilighetene, med egne uteplasser stikkende et par meter ut fra bygningskroppen, hadde ennå ikke fått egne takoverbygg. Utstikkene kom først noen år senere, etter episoder hvor «kniver, brekkjern, hermetikkbokser og møbler» var kastet ned fra etasjene høyere opp, ifølge byggesaken.

Denne uken ble den siste ungdomskontrakten avviklet.

Norges største utleieprosjekt for ungdom er i stedet omgjort til 136 sosialboliger i samme lille blindvei.

2000: Politikerne iler til ungdommens unnsetning

De to høyblokkene representerte en politisk kuvending. Frem til da hadde det politiske flertallet i stor grad latt markedet styre seg selv. Nå var markedet brennhett.

– Det har vært gal boligpolitikk, konstaterte Bærums-ordfører Reinsfelt i 2000.

– Vi kan ikke leve med at store svingninger påvirker markedet for de unge. Det finnes ingen annen løsning enn å skaffe billige leieboliger.

 

Det var han ikke alene om å mene.

Kommunalminister Sylvia Brustad krevde at Kommune-Norge måtte bli mer aktive for å skaffe bolig til ungdommer som skulle inn på boligmarkedet.

Også Husbanken hadde lenge mast om prosjekter, særlig i det pressede hovedstadsområdet.

I Bærum ville Stiftelsen utleieboliger i Bærum (UBB), etablert av kommunen og med adresse hos Asker og Bærum boligbyggelag (ABBL), sørge for rimelige utleieboliger for ungdom. ABBL ble engasjert som byggeleder, mens Bærum kommune bidro med 9 mål gratis og ferdig regulert tomt i det gamle steinbruddet innerst i Skytterdalen. Anslått markedsverdi lå på 20 millioner kroner.

Så populært at søkere løy på alderen

I juli 2002 var ungdomsboligene fullbooket, to måneder før innflytting. Søkerne kunne ikke ha brutto årsinntekt høyere enn 250.000 kroner, og ble rangert etter botid i Bærum: Minst fire år, ellers kom man ikke med. Noen søkere unnlot å oppgi alder, for å omgå aldersgrensa på 35 år, fortalte Oddbjørn Vik fra Boligkontoret.

– Men det er jo lov å prøve seg.

Bråkete fra begynnelsen

En av de første som flyttet inn på ungdomskontrakt, var Arne Stenstadvold (41). Hans nye hjem sto for ham som «sammensurium av ungdomsboliger, flyktningboliger og sosialboliger».

– Det som var greia var at mange ikke helt visste hvordan man bodde i blokk og forholdt seg til at man hadde naboer. Det var bråk til alle døgnets tider.

Stenstadvold er ikke sikker på hvem som bråkte mest – ungdommene eller de øvrige kontraktshaverne.

– Jeg opplevde alt fra folk som snekret klokken to om natten, folk som spilte golf på verandaen utover parkeringsplassen, folk som rappellerte med fasaden, til gamle juletrær i heisen og søppel over alt.

At politiet var innom i helgene «var helt normalt».

Så normalt, forteller en annen beboer som flyttet ut i 2013, at barna sluttet å la seg fascinere av uniformer og blålys.

– De spurte bare «hvorfor er dere her i dag?» Det var kids ned i 5–6 år.

Unnfanget for én målgruppe, innviet for en annen miks

Da Skytterdalen 15 og 17 ble utviklet, var alder og tilknytning til Bærum tenkt som de eneste kravene til leietagerne.

 

Men da finansieringen av prosjektet skulle på plass, kastet Stiftelsen Utleieboliger i Bærum kortene.

Det endte med at kommunen overtok prosjektet, men på helt andre vilkår.

– Prosjektet var basert på at Husbanken hadde utlovet et betydelig tilskudd til egenkapitalen. Det var stiftelsen veldig interessert i, og kommunen syntes det var en kjempeanledning, så vi fikk tomten, sier Hjalmar Aass (86), styreformann den gang.

Stiftelsen tegnet hus, og viste tegningen til Husbanken.

– Og så fikk de hetta. De hadde aldri sett noe så stort.

Initiativtageren ville ikke ha sosialboliger

Banken hadde fristet med tilskudd på opptil 30 prosent. Nå ville det utgjøre 33 millioner – halvparten av hele potten avsatt til Husbankens distriktskontor Øst det året. Husbanken svarte omsider ja – men på strenge vilkår, ifølge Søren Pedersen, tidligere leder for ABBL, som ledet byggeadministrasjonen.

– Ungdomsprofilen ble i grunnen borte med Husbankens krav. De ville ha en veldig høy andel tungt sosialklientell. De stilte så strenge krav til beboernes sosiale status at Stiftelsen ikke ville påta seg ansvaret for å administrere driften med så krevende beboere, sier Pedersen.

Da UBB gikk, satt Bærum kommune igjen med stiftelsens tegninger av to store blokker i den ene hånden, og Husbankens betingelser for hvem som skulle få bo der i den andre.

– Det var en masse penger. Helt umulig å si nei takk. Kommunen måtte gjøre det, mener Hjalmar Aass.

For fire år siden ble tilskuddet fra Husbanken nedskrevet. Det betyr at kommunen nå står fritt til å disponere boligene til målgruppen de ønsker.

- Vanskelig å leve et A4-liv i Skytterdalen

For mor og to tenåringsdøtre var det en helt super leilighet: Tre rom og kjøkken, tredje etasje. Rita Aleksandersen (47) flyttet inn i Skytterdalen 15 i 2012. Hun hadde så vidt hørt om ungdomsboligene, men oppfattet nabolaget raskt som “et belastet miljø”.

– Det er masse fine folk i Skytterdalen. Men det er vanskelig å leve et A4-liv der oppe. Jeg skjønner ikke helt tanken bak å sette så mange raringer sammen.

 

Rita var ikke i arbeid. Det var hun ofte glad for. Hun ble liggende søvnløs og lytte til fotballkamper innendørs midt på natta. En serie dunder og brak viste seg å være en vaskemaskin noen kastet ned trappa.

– Herlighet. Utesteder i Sandvika stenger halv tre, og folk var ute rett som det var midt i uka. Folk kom hjem fulle, hyla og skreik på parkeringsplassen. Takk og lov at jeg ikke skal på jobb i morgen, tenkte jeg. Skulle jeg vært oppe halv sju hver morgen, ville jeg vært halvdød.

LES OGSÅ: Tungt rusede menn knuste inngangsdør

Politiet rykker ut, men vil ikke lenger fortelle hvor ofte

Hjemme på dagtid tok hun røykepausene på verandaen.

– Det var nesten uvanlig å ikke se politi utenfor, og etter som årene gikk ble det bare mer.

Natt til 6. september rykket politiet ut igjen. En mann ble funnet kraftig forbrent. Leiligheten var stort sett uskadd. Mannen ligger fortsatt alvorlig skadd, og etterforskningen pågår.

Det var antagelig også politi på plass tidligere i høst, da en besøkende skal ha forsøkt å kaste et barn ut fra en balkong.

Vedkommende er nå fengslet, siktet for drapsforsøk.

Hvor ofte politibiler ruller innom her, vil politiet ikke røpe. «Vi ønsker ikke å bidra til en negativ omtale av enkelte adresser/områder», svarer visepolitimester Terje Nybø per sms.

I 2012 var politiet åpne om utrykninger hver uke til denne adressen, visstnok uvanlig ofte i forhold til resten av distriktet.

– Det er dessverre en opphoping av husbråk, legemsfornærmelser, trusler og familievold nettopp her, uttalte Stig Wettre Johnsen, leder for fellesoperativ seksjon ved Bærum politistasjon.

Skytterdalen er også én av flere adresser som ekstra ofte har besøk av brannvesenet, bekrefter seksjonsleder Jørn Røed i Asker og Bærum brannvesen.

Fra festbråk til ødeleggelser

Vaktmester Truls Johansen strekker ut armen og peker på veggene ved postkassene som en gang for ikke altfor lenge siden var hvite.

Nå er den full av mørkeblå kruseduller.

– Det som er utfordringen for oss som jobber her er at vi vet det går bare noe dager, og så er det like ille.

Vaktmesteren er innom Skytterdalen hver dag. Det har han vært siden byggene sto ferdig.

– Da var det mer bråk og fest, men ikke ødeleggelser og tagging.

Skriften på veggen har stått der i flere år.

– Han flytta vel for en to tre år siden, han som holdt på som verst. Så lenge han bodde her, visste vi at det ikke var noen grunn til å gjøre noe, men nå kunne vi kanskje tenke på å male over.

Barna lurer på hvorfor heisen ser sånn ut

Truls leder an oppover i etasjene. Speilet i heisen er knust og takplatene er bøyd i kantene: «det er ofte der de gjemmer dopet». De gulmalte veggene i trappeløpene er spraglete av tagging. En beboer har tilbudt seg å male over, gjøre det fint igjen. En god idé, synes vaktmesteren, som gjerne vil forsøke å få i stand en avtale med kommunen, kanskje litt avslag i husleien som kompensasjon for innsatsen. I en etasje har to utgangsdører akkurat fått nye vinduer. En tredje er fortsatt forseglet med plast og tape.

I nummer 15 er det et stort, gapende hull ved siden av heisdøra. Heisdørene glir opp og viser en småmønstret «tapet» tegnet med kulepenn.

– Hei. Du ...

En liten gutt i blå boblejakke og stor skolesekk går målrettet bort til vaktmester Truls.

– ... vet du at det er noen som tegner i heisen?

– Ja. Jeg vet det, svarer Truls alvorlig.

– Skal dere gjøre noe med det?

Det ble parkeringsplass istedenfor lekeplass

Egentlig var det tegnet inn lekeplass. I mars 2000 oppdaget Fylkeskommunen at det ble planlagt parkeringsplasser der isteden.

– Når en bygger for ungdom under 30 år må småbarn tas hensyn til, sa Olaug Eidet, plankonsulent i Akershus fylke til Budstikka.

– Jeg hadde ikke trodd at slike planer kunne fremlegges. Dette holder ikke mål når en bygger boliger i dag, sa hun, for 16 år siden.

Bærum kommune forklarte at underjordisk parkering ville presse opp prisen på boligene, når poenget var at de skulle være billige. Dessuten hadde ikke folk under 30 så mange biler. Og ikke så mange barn heller, mente ABBL.

40 barnefamilier uten eget uteområde

I 2016 er 40 barnefamilier registrert som leietagere i de to kommunale Skytterdalen-blokkene. Deres nærmeste nabo er Epleskogen barnehage.

Filip (4) henger fra seg og får en klem fra mamma før han fortaper seg i duploen inne i varmen.

Mamma Ragne Riise (34), leder i foreldrestyret, blir med daglig leder Anna Steinheim på en runde ute, for dette er mandag morgen.

Hvis det har vært fint vær i helgen, får barnehagen mye besøk fra nabolaget. Det kan være søppel å plukke. Det kan være nødvendig å spyle visse vegger rene for urin. Sprøytespisser har de ikke funnet på et par år.

I dag er det rent og pent i barnehagen. Anna sjekker grillhytta. En rute er knust. Fem til syv hundre kroner hos glassmester. Det har skjedd mange ganger før.

 

Privat barnehage brukes som lekeplass, ønsker støtte

Barnehagen skulle ønske Bærum kommune kunne betale for det de mener er ekstra stor slitasje som kommer av at det nå bor mange barn i Skytterdalen-blokkene – som jo er bygget uten lekeplass. Eller enda bedre: Bygge ny lekeplass, til beste for både beboerne og barnehagen.

– Vi kan jo ikke bygge en mur rundt barnehagen heller. Eller, vi vil ikke gjøre det, sier Ragne.

Å låse porten for natten har vært diskutert i barnehagens ledelse.

– Det har vi ikke hjerte til, sier Anna.

– Barna har jo ingen andre steder å gå.

Mariam Ghaffar bor på andre siden av Skytterdalen. Hun er også forelder i Epleskogen barnehagen og møter ofte nabolagsbarn ved porten, der de venter utålmodig på stengetid.

– Barna trenger en lekeplass. Nå har de bare barnehagen, og de må vente til klokken fem med å ta den i bruk. De slutter jo klokken ett og to på skolen.

Synes synd på barna

Epleskogen barnehage har tvilt seg frem til å delta i denne reportasjen.

De frykter den vil stemple barnehagen hvor Ragnes barn har stortrivdes. Men de synes det er riktig å peke på problemet, for Skytterdalen-barnas skyld.

Daglig leder Anna har kontakt med foreldre til barnehagebarn som er kommet som flyktninger, og er plassert i kommunal leilighet i Skytterdalen.

– Det er en forferdelig måte å behandle folk på. De kommer fra krig, og får et bomiljø hvor de heller ikke føler seg trygge. Vi forlanger at de skal integreres, men hva er det de skal integreres i?

Huset ditt er mer enn fire vegger og tak over hodet

En bolig er ikke bare et tak over hodet, forklarer forsker Inger Lise Skog Hansen fra Fafo.

– Den er også et utgangspunkt for deltagelse i et nærmiljø og et samfunn. Hvor du bor har noe å si for hvilke sosiale nettverk du kommer inn i, og hvilke muligheter du får.

En av de største brukergruppene for kommunale boliger er flyktninger.

– Å lage egne boområder, som her, med 136 boliger hvor alle er i kommunal utleie, og tildele til folk som enten har sosiale, helse- eller økonomiske problemer, etablerer bomiljøer hvor mange har levekårsutfordringer. I et integreringsperspektiv er det en farlig utvikling.

Hun ser bolig som «infrastruktur for integrering», noe som skjer lettest når kommunalt disponerte boliger spres i ordinære miljøer.

– Det er urovekkende når vi får en boligstruktur som er så betinget av hvilke økonomiske ressurser man har. Det forsterker levekårsforskjellene.

Hva har det å si hvilke holdninger naboene har?

Forsker Ingar Brattbakk fra Arbeidsforskningsinstituttet har fulgt en generasjon ungdommer i Oslo for å undersøke hvilken effekt nabolaget har hatt på dem.

Forskningen viser at familien betyr mest, men Brattbakk mener nabolaget har effekt, særlig for valg knyttet til utdanning, og, på godt og vondt, sterkest på barn og unge «i formativ alder».

– Og for de voksne som tilbringer mest tid i nabolaget sitt. Som kanskje ikke er i jobb, kanskje også for innvandrere som resosialiseres i en ny kultur.

Bærums sosiale boligstrategi er spredning av velferdsboliger

I rådmannens forslag til handlingsprogram 2017–2020 står det at Bærum følger Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid (2014-2020).

Her heter det at «Boenhetene bør plasseres i ordinære bomiljøer, slik at prinsippene om normalisering og integrering ivaretas. Ulike brukergrupper skal ikke samlokaliseres på en uheldig måte.»

Middelet: «Det at kommunale boliger ligger spredt, er med på å forhindre opphopning av levekårsproblemer.»

Kommunalminister Jan Tore Sanner har skrevet forordet: «Boligen og nærområdet har stor betydning for oppveksten til barn og unge.» Han vil forsterke innsatsen for barna, «for å forhindre at dårlige levekår går i arv.»

2010: Bærum fjerner alder som tildelingskriterium

I 2010 bestemte Bærum kommune seg for å droppe ungdomssatsingen i Skytterdalen helt.

Kommunen trengte flere sosialboliger.

Fra og med november 2016 vil alle 136 boliger være tildelt folk som «ikke har mulighet til å være eier eller leier på det ordinære boligmarked, enten midlertidig eller permanent».

Dette vil være mennesker som strever med et eller annet under paraplyen «helse, sosiale forhold», har omfattende bistands- eller hjelpebehov, eller er i en økonomisk vanskelig situasjon.

31. oktober 2016: Den siste ungdomskontrakten avsluttes

Blerim Zagragja står tvekroket under kjøkkenviften i det som de siste fem årene har vært hjemmet til Nergis Aydin (30) og Osman Aydin og de to barna på to og seks år. Nå må de flytte. Ungdomskontrakten åpner ikke for å bo i Skytterdalen lenger enn fem år.

Familien har vært kjempefornøyde med treromsen i fjerde. Den ligger så sentralt, nærme Sandvika og bare en kort trilletur med barnevogna fra Kalvøya.

– Jeg synes dere har vasket bra sier Blerim, som er boligforvalter på boligkontoret.

– Nå skal vi bare male og fikse hengselet på boden, så er det klart for å leie ut på nytt.

Blerim har vært ansvarlig for ungdomskontrakter siden starten i 2002. Han beskriver Skytterdalen som en kjempesuksess.

– Flere tusen vanskeligstilte har flyttet ut og inn herfra. Jeg er den som har levert ut og samlet inn nøkler. Du hørte selv også, de er veldig fornøyde, sier han i forbifarten, på vei bort til sikringsskapet for å lese av strømmen.

- Lykke til videre

– Men, nesten roper han:

– Når det går fra ungdoms- til velferdsbolig, med beboere med dobbeltdiagnose og Gud vet hva de har i bagasjen, da må du rette mere tiltak. Du kan ikke bare fatte vedtaket og så ikke noe mer.

Nergis overrekker Blerim nøklene til leiligheten. Bekrefter at boden og garasjen er tømt. Skriver under på papirene på kjøkkenbenken.

Den aller siste ungdomskontrakten er nå avviklet. Blerim smiler bredt og rekker frem en kraftig neve.

– Jeg ønsker dere masse lykke til, det var veldig hyggelig å hjelpe dere inn her! Håper dere får leiligheten på Emma Hjorth.

Utviklingshemmedes organisasjon prinsipielt skeptisk

Også utviklingshemmede har adresse i Skytterdalen-blokkene. Norsk forbund for utviklingshemmede er prinsipielt negative til at deres gruppe skal blandes «med andre svake grupper». De frykter negativ påvirkning av lett påvirkelige individer.

Hans Kristian Lingsom (72) er pappa til Pål Lingsom, som har downs syndrom og flyttet inn i Skytterdalen i 2004. Her bor han i en av flere leiligheter knyttet til en bemannet base.

– Det viktigste er at de har en bosituasjon innendørs som er god og trygg. De har venner i hverandre. De har et utmerket personale.

Hva angår utearealet er pappa Lingsom mindre imponert.

– Her synes jeg kanskje, med den høye husleien, at kommunen burde vedlikeholde på en helt annen måte.

- Det har gått pent og pyntelig nedover, sier eks-byråkrat

Siden 2004 synes Lingsom «det har gått pent og pyntelig nedover» med Skytterdalen. Han satte for så vidt pris på overbygget som skjermer sønnen fra å få (stort sett) leker og andre småting regnende ned på uteplassen sin, men stusser på hvor stor den ble. Nå er leilighetene «ikke så rent lite mørke».

Lingsom har vært konstituert rådmann, direktør, kommunalsjef og plansjef for Fornebu i Bærum kommune fra 1986 til 2013.

Fra arbeidslivet i kommunen husker han godt gladstemningen rundt bygging av ungdomsboliger i Skytterdalen. Han forstår også hvorfor at kommunen har stort behov for velferdsboliger.

– Alle vet at det ikke er det lureste å samle mange mennesker med sosiale problemer på samme sted. Det blir ikke bedre av at man skjønner årsaken.

Casper er kjempefornøyd

På toppen av blokken nyter Casper (33) utsikten.

– Er du ute etter å være i leiligheter hvor det er dop, så går det an.

Han vil holde seg unna.

Casper er «gammel heroinist», nå på metadon. Han flyttet inn i toppetasjen i nummer 17 for to-tre måneder siden etter et fengselsopphold, og er “kjempefornøyd”.

Hele livet har han bodd i sokkelleiligheter hvor huseierne har trasket forbi og tittet inn til ham. Nå har han vidt utsyn som ender i høstgule tretopper.

– Vanvittig behagelig. Beste stedet jeg har bodd.

Han føler politiets nærvær

Han vet at det bor barnefamilier her. Han forstår at de er engstelige i et nabolag hvor det også bor rusmisbrukere.

– Så klart, nikker han.

– Men for det meste er dette en blokk som alle andre blokker. Det er ikke farlig å bo her. Jeg bor her, er i leiligheten min. Jeg ville aldri gått og gjort noe foran barna.

Som han ser det, kommer politiet mest for å følge med på folk som han selv. Casper føler seg nærmest trakassert.

– Man er litt printa på når man bor her. Narkostempel i panna. Det må være mulig å gå av bussen og komme hjem uten å måtte tenke på om politiet er her og venter på å ransake meg.

- Jeg ville jo ikke slippe ut katten min en gang

Ritas døtre var store da de kom flyttende i 2012. De hadde knapt noen gang venner med hjem, og unnlot ofte å fortelle hvor de bodde. Rita følte seg litt som en dårlig mor, men økonomien var dårlig, og hun var ikke sterk nok til å flytte. Hun ville aldri blitt boende i Skytterdalen med småbarn.

– Jeg ville jo ikke slippe ut katten min en gang. Vi fant sprøytespisser i gresset.

– Det er greit at alle er forskjellige, og flott at et miljø er litt blanda, men så mye forskjellig trenger ikke ungene å se.

Til å begynne med tydde Rita til galgenhumoren.

– Ja ja, sa jeg til jentene. Det er nå i hvert fall mye politi her oppe. Da er vi trygge.

Fra redd til ro på Rykkinn

Men etter hvert var det vanskelig å spøke. Rita «har litt angst».

– Jeg har ikke verdens sterkeste psyke. Jeg fikk mye rare tanker om hva jeg ville møte når jeg gikk ut av døra mi.

Da husleien økte, til 10.300 kroner, fant Rita en mindre leilighet på Rykkinn. De nå voksne døtrene fløy fra redet.

– Det var deilig å komme seg vekk. Jeg sover normalt på nettene, kan legge meg normalt om kvelden. Ingen spiller fotball om natta, ikke noe politi, ingen kommer i full fart for å arrestere. Det er bare veldig, veldig deilig.

Trebarnsmoren hekter av dørtelefonen hver kveld

For dem som blir værende i Skytterdalen, er det noen triks som gjør livet enklere. Trebarnsmoren i treromsblokka har en fast kveldsrutine.

– Hver kveld hekter jeg av dørtelefonen og lar den henge.

Slik slipper de å vekkes av folk som ringer på dørklokkene gjennom kvelden og natta.

Hun kom til Norge for 16 år siden. De tre barna er født i Norge og oppvokst i Bærum. I snart syv år har de bodd i Skytterdalen.

Lurer på hva barna lærer

Hun var veldig glad da hun fikk tilbud om å leie denne kommunale leiligheten. Den er fin, selv om den nå egentlig er litt liten for en så stor familie. Likevel jobber hun nå hardt for å finne en ny leilighet i Bærum.

– Jeg ønsker at vi kunne bodd et trygt sted, har datteren sagt.

Det gjorde kjempevondt å høre. Mor er redd for at barna skal lære noe de ikke burde lære, men også for at de ikke lærer det de burde lære om det norske samfunnet.

Men det er dyrt å leie i Bærum.

– Vi ønsker å flytte. Helst i dag, ikke i morgen. Vi prøver, sier moren.

Leiligheten har hjulpet Tina

Selv om hun er redd for nye innbrudd, har det for Tina (23) vært supert å bo i Skytterdalen. Fin leilighet, fin utsikt, god varme i ovnene og lav strømregning.

– Det er slitsomt å være rusmisbruker. Denne leiligheten har hjulpet meg.

Hun har forberedt seg til intervju med en liste i en rosa skriveblokk. Søppel, har hun skrevet ned. Heisen funker sjeldent.

– Det er ikke noe positivt når det ikke er fint rundt oss.

Ytterdørene nede er ødelagt. Hvem som helst kan komme opp, og det gjør de.

– Det skjer at det ringer på midt på natta. Det kan være noen som lurer på om du vil ha noe, eller om du har noe, eller bare skal snakke.

Men tør hun komme tilbake til "rusblokka" som rusfri?

Tina skal på avrusning og har akkurat i dag fått en dato.

– Jeg vet at det blir tungt. Men jeg er så lei av dette livet. Jeg vil så mye mer.

Nå bruker hun heroin. Hun har startet avrusningsprogrammer ni ganger før.

– Jeg har aldri egentlig vært motivert. Nå vil jeg bli nykter. Jeg er så klar for å føle livet igjen. Jeg gleder meg så fælt.

Men hun lurer på om hun tør å bli boende her når hun er rusfri.

– Alt kan kjøpes her. Det er kanskje ikke her jeg bør bo når jeg får tak og orden på livet. Det er jo rusblokka.