Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
År etter år har vi blitt fortalt hvor viktige og betydningsfulle vi er i jobben.
Spesielt under pandemien ble vi trukket frem som en viktig samfunnsfunksjon, hvor det ble lagt til rette for at barna fortsatt kunne gå i barnehagen, bare med noen restriksjoner.
Å bli fortalt hvor viktige vi er, er ikke det samme som faktisk å kjenne på det. Å føle seg sett og hørt og tatt på alvor er noe jeg og antageligvis flere i dette yrket ikke opplever på en daglig basis.
Sats på skole og barnehage
Hvordan kan det ha seg at vi, som etter min mening har den viktigste jobben og former fremtiden, ikke føler oss verdsatt nok?
Hver dag strekker vi oss lenger og lenger for barna som vi er så glade i. Vi ønsker å oppfylle alle kravene i rammeplanen og loven, og samtidig gi enda litt til.
Nesten hver dag sitter jeg igjen med dårlig samvittighet for at jeg ikke strekker til. Jeg har ikke sett alle barna like mye, vært tilstedeværende nok eller deltatt fullt og helt i lek.
Vi ønsker å sikre fremtiden. Vår egen fremtid, barnas fremtid og barna som kommer etter.
Rekruttering til barnehagelærerutdanningen er noe jeg mener er utrolig viktig, og å sikre at de som allerede jobber i barnehage ønsker å bli der. Hvordan gjør vi det?
Krav som samstemmer med tid vi har til rådighet, er en god start. Nå drukner vi i forventninger og lovfestede krav med kun fire timer plantid i uka.
I tillegg til å planlegge alt på avdeling, sette rutiner og skape gode relasjoner til barn og foreldre, skal vi også følge opp personalet og veilede dem.
For at ansatte skal ønske å fortsette å jobbe i en PBL-barnehage (Private Barnehagers Landsforbund) eller at nye skal bli ansatt, må pensjonen på plass. Selv om det virker lenge til man er pensjonist, er pensjonen viktig for å kunne ha noe å leve av når vi blir gamle.
Fagforbundet streiker for rettferdig pensjon
Det har kommet frem at jeg kan tape 50 .000 kroner i året på grunn av AFP-avtalen som ikke er i boks. Det gir ikke meg mer motivasjon til å gi alt hver eneste dag på jobb.
I barnehagen er vi vant til at hvis vi lover barna noe, så gjennomfører vi det. PBL har lovt oss lik pensjon som kommunale og andre private barnehager har. Forskjellen er at PBL ikke holder sitt løfte, men velger å gå tilbake på det.
Vi trives i vår jobb og savner å være sammen med barna hver eneste dag. Vi hadde gledet oss til sammen med våre gode kolleger ta en del i barnas verden, ta deres innspill på alvor og være trygge, tilgjengelige voksne.
Men når noen bryter løfter, må vi stå opp for oss selv. Denne form for urettferdighet er jo ikke noe vi hadde godtatt hvis det ble gjort mot barna i vår egen barnehage. Derfor sier vi nå stopp og kjemper.