Han er 18 år og russ til våren. En tilsynelatende helt vanlig gutt, pen i tøyet og kjekk å se på. Gutten tok selv kontakt med Budstikka for et par dager siden, etter å ha lest flere av artiklene om russebusser og auditions.

– Når alle bestekompisene dine er på buss, og du ikke er det. Jeg vil fortelle hvor kjipt det er å stå utenfor, når alt du egentlig vil er å være innenfor, sier han.

LES OGSÅ: Russefellesskapet er en viktig del av det sosiale livet

Ville bli med på buss

Etter ungdomsskolen begynte 18-åringen på en annen videregående skole enn de fleste av klassekameratene.

– Men jeg fikk raskt to nye, gode kompiser, som bor et annet sted enn meg – og sånn sett «sogner» til en annen videregående enn den vi går på, sier 18-åringen.

Disse to var allerede med på en buss fra den «lokale skolen» da 18-åringen ble kjent med dem.

– Jeg hadde skikkelig lyst til å være med dem på bussen deres, så da kompisene mine spurte om jeg ville stå på bussens vorspiel-liste ble jeg veldig glad, forteller han.

LES OGSÅ: Hos vandrerrussen er det plass til alle

Ventet lenge på svar

Budstikka har tidligere beskrevet hvordan russebusser holder «auditions» for mulige medlemmer. Som regel foregår dette på vorspiel der den nyankomne kan vise seg frem og prøve å gi et godt førsteinntrykk. Etterpå stemmer bussens medlemmer over om personen får bli med eller ikke.

– Jeg klarte ikke å slappe av eller være meg selv. Det er vanskelig å holde praten igang med noen som du bare har tatt noen shots med, forteller gutten.

Etter vorspielet i januar forteller 18-åringen om lange uker med intens venting. Hele tiden fikk han beskjed fra kompisene om at, joda, de kommer til å bestemme seg snart.

– Det er sjukt, men jeg gikk rundt og fantaserte for meg selv om hvor fett det kom til å bli. Meg og dem på bussen, liksom.

LES OGSÅ: Russen forklarer: Derfor er audition til russebussene så viktig

Stemt ut - igjen

Det var blitt vår i luften da telefonen kom.

– Jeg var på familiemiddag hjemme hos pappa. Så ringte den ene av kompisene mine for å fortelle meg at jeg ikke var med fordi jeg ikke kom fra samme sted som resten av gutta. Den følelsen jeg fikk da, jeg ble helt tom. Sjelden har jeg følt meg som en større taper, sier han.

Likevel ga ikke 18-åringen opp håpet om å få komme inn i varmen.

– Mot slutten av 2. klasse visste jeg at bussen fortsatt ikke var full, så jeg ble med guttegjengen til syden. Der regnet jeg med å få vist meg frem som en kul fyr, sier han.

Ifølge ham ble det sydenturen en bra opplevelse, der festing og samholdet sto sterkt.

– Jeg trodde faktisk at jeg var blitt en del av miljøet, at jeg hadde bevist at jeg var en dem.

Men da sommerferien var over tok de inn en annen på bussen istedet.

– Jeg har vært ganske langt nede. Når mamma blir den beste vennen din, liksom, sier han.

LES OGSÅ: Utenforskap som russ

Blir alene i helgene

Stemmen er stø, men øynene blanke. Selv om 18-åringen sier at han «vet at det finnes et liv utenom russekjøret» er det vanskelig akkurat nå.

Budstikka har snakket med guttens mor som bekrefter hans historie.

– Sønnen min er en ressurssterk og oppegående gutt, som alltid har hatt mange venner. Nå ser jeg at han er stadig mer alene, sier moren.

LES OGSÅ: Helsesøster fortviler over gråtende elever – skulle ønske russebusser ikke fantes

– Jeg merker det veldig godt i helgene. Når jeg spør kameratene mine om vi skal henge sammen, skal de ofte gjøre noe sammen med gutta på bussen. Det har blitt spesielt ille etter dekkslippet i august (når bussene tilkjennegir hva de heter, red. anm), når alle plutselig går rundt med profiltøy med bussens logo og sånt. Da merker jeg at jeg er skikkelig alene. Skillet mellom dem og oss som ikke har gensere er blitt mer tydelig, sier han.

I mange år gledet han seg til å bli russ. Nå gleder han seg mest til det hele er over.

– Jeg tror det er flere enn meg som gruer seg til russetiden. Jeg vil ihvertfall ikke være han som hele tiden må spørre de andre om de har rulleplass.