Topp og bunn hos Big Horn

HYGGELIG: Det er lett å trives i de hyggelige lokalene til Big Horn Steak House i Sandvika. Stolene er gode å sitte på og peisen varmer både kropp og sinn. Men som ved tidligere besøk er maten fortsatt av svært varierende kvalitet.

HYGGELIG: Det er lett å trives i de hyggelige lokalene til Big Horn Steak House i Sandvika. Stolene er gode å sitte på og peisen varmer både kropp og sinn. Men som ved tidligere besøk er maten fortsatt av svært varierende kvalitet. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

De kan sin biff, Big Horn Steak House i Sandvika. Enkelte andre retter kan de vurdere å slutte med.

DEL

– Jøss, her er enda bedre plass enn forrige gang vi var her, sier Gutten lettere forundret i det vi stiger inn i varmen etter en temmelig sur og kjølig vandring på elvepromenaden langs Sandvikselva.

Kun 2 av de 90 setene i restauranten er opptatt – selv til å være ukestart etter nyttår er det snaut.

– Vi har hatt masse gjester her tidligere i dag, forsikrer vår blide servitør, som er raskt på pletten etter at følget på fire har satt godt til rette i de meget behagelige stolene. Så da får vi satse på at kundegrunnlaget holder til tross for konkurs, skjenkestopp og stengte lokaler i lang tid.

UT Å SPISE?: Her kan du lese flere restaurantanmeldelser fra Budstikka

– Lurer på om de har tatt noen steg i matveien. Her var det mye å sette fingeren på forrige gang – og gangen før der, sier Gutten forventningsfullt.

Og starter som han gjorde forrige gang – med en combo.

– Greit å få smakt på flere ting på en gang, forklarer han og drister seg til en surf & turf til hovedrett. Denne gamle klassikeren med nordamerikanske røtter, skal i utgangspunktet være det ypperste fra hav og land. Surf er gjerne hummer og turf storfekjøtt, men retten er ikke uvanlig med noe mindre skalldyrvarianter som sjøkreps, scampi eller tigerreker.

Spent på rekene

– Jeg er spent på om de har gjort noe med de gratinerte rekene. De var ikke bra forrige gang, og jeg håper de er forbedret nå. Satser friskt på disse og en mexicansk pepperstek, sier Følget.

LES OGSÅ: Restaurant-selskap i Sandvika konkurs 

De unge drister seg til å starte med tigerreker i hvitløk- og chiliolje og kyllingvinger marinert i barbecuesaus.

– 350 gram biff er mye selv for meg, mener unge Følget om sitt hovedrettvalg, men trøster seg med at en rib eye bone entrecôte tross alt har et solid bein som tar litt av vekten.

Lille Følget er også på biff, og vil sjekke om indrefileten er verdt pengene.

Big Horn Steak House

Løkketangen 26B (Victoriagården), 1337 Sandvika. Tlf.: 67 54 78 00

Pris hovedrett: 199.- til 579.-

Meny: 5

Mat: 3

Service: 4

Atmosfære: 5

Pris: 3

Totalt: 20

– Gode på smak, men litt tørre, lyder første dom fra unge Følget om kyllingvingene. Lille Følget nikker og er helt enig i beskrivelsen på sine store reker.

– Og så er det altfor sterkt, stønner lille Følget.

– Dessverre en del for mye varmebehandling her, og sannelig tror jeg kokken mistet chilikrydderet i gryta her. Denne svei, nikker Gutten.

– Spent på disse løkringene, husker de var fulle av fett forrige gang. Bedre nå, men fortsatt forbedringspotensial. Kyllingklubbene og scampiene har dessverre fått samme behandling som de nevnte to – og endt opp litt for tørre. Men for så vidt gode på smak, fortsetter Gutten.

Kan like godt droppe rekene

– Disse rekene er enda verre enn forrige gang. Fortsatt rett fra laken i spannet og altfor lenge i den varme sausen. Er harde og vonde, men sausen er god, kommer det skuffet fra Følget.

– Denne retten kan de like godt ta av menyen. Dette får de ikke til – gang på gang. På grensen til frekt å ta 123.- kroner for dette, freser gutten etter en smakebit og er slett ikke enig i Big Horns definisjon på seg selv: «Vi tilbyr høy kvalitet til konkurransedyktige priser. Smaksopplevelsen skal stå i fokus …»

Heldigvis skal det rette seg litt i alle fall utover i måltidet. Og man får glede seg over det man kan.

– Utrolig gode stoler, utbryter Følget og det er ikke vanskelig å si seg enig i. De brune skinnstolene dominerer det relativt enkle og rustikke interiøret. Sentralt i den indre delen av lokalet sprer fortsatt den store gasspeisen lys, varme og god stemning. Så også den fengende og behagelig dempede bakgrunnsmusikken.

– Perfekt stekt og veldig godt på smak, kommer det på rekke og rad rundt bordet etter hvert som biffene prøvesmakes.

– Ikke spesielt elegant tallerken, men kjøttet smaker godt. Derfor skjønner jeg ikke hvorfor kokken må drysse dette grillkrydderlignende greiene over alt på hele tallerkenen. Akkurat som sist – alt blir bare litt for salt. I tillegg er tigerrekene ihjelstekt, konstaterer Gutten.

– Jeg liker salt, jeg, repliserer Følget. Men skal få bite i det seg utover kvelden når det ene glasset med vann etter det andre går ned på høykant.

Ikke god boksmais

Tilbehøret, som man må bestille ekstra, er også svært varierende:

– Veldig godt hvitløkbrød, mener lille Følget.

– Og løkringene er enda bedre enn til forretten. Men denne chilimaisen er bortkastet. Smaker nesten ingen ting, mener unge Følget.

– Boksmais er vanskelig å få god, og med middels majones er det ikke bare å slenge oppi litt chili. Ikke bra, stemmer Gutten i. Som dog er svært fornøyd med den gratinerte brokkolien. Så også den anbefalte vinen, en Faustino V Reserva, som sto seg godt til både kjøtt og tilbehør.

– Rart at det svinger så veldig på samme tallerken, mener Følget som også glatt står over den kjempesvære, halve tomaten – omtrent uten smak.

Noe annet Følget må stå over er dessert. Lille Følget også, men de andre to i selskapet bare må prøve Oreo dream og crème brûlée. Det skal i alle fall Gutten få angre på.

Forferdelig crème brulee

– Denne har nok stått vel lenge i kjøleskap. Veldig kompakt, men smaker greit nok, mener unge Følget om sin oreo-drøm. Presis beskrivelse, synes Gutten.

– Av alle crème bruleer jeg er blitt servert, tror jeg nok at denne er absolutt på bånn. En klumpete suppe med et tykt, sortsvidd, seigt sukkerlokk som ikke lar seg dele med kniv en gang. Og bruleen er så varm at den svir tungen. Denne må kokken ha glemt under grillen slik at den har smeltet helt. Crème brûlée skal være en lun vaniljepudding. Dette er en brennhet suppe som ikke har sett snurten av en vaniljestang. Fysj! Snøfter Gutten. Og mener nok at dette er rett nummer to som med fordel kan strykes av menyen, etter å ha fått mislykkede versjoner begge gangene vi har besøkt stedet.

«Big Horn Steak House forvalter en av de sterkeste merkevarene i norsk restaurantverden…», heter det i egenreklamen.

– Ingen tvil om at de har en god vei å gå her i Sandvika om de skal leve opp til egne utsagn. For her i byen er konkurransen tøff, mener Gutten som gjerne fremhever enkel, men hyggelig og rask servise på plussiden.

Artikkeltags