God mat – trist service
Kjøkkenet til The Local på Fornebu holder fortsatt et bra nivå. Servicen er det derimot så som så med.
For et par år siden åpnet Compass group sitt Kinderegg med bar, restaurant, og steinovnsbakeri i Fornebuporten – hovedkvarteret til Kjell Inge Røkkes Aker, blant annet.
– Og takk for det, for denne restauranten har kjempegod mat og service, mimrer Gutten. For forrige besøk var bokstavelig talt en lokal opptur.
– Virkelig et stilig lokale. Nesten litt hjemmekoselig stemning, mener Følget i det vi benker oss rundt et hyggelig vindusbord. Til å være «lillelørdag», onsdag, er det overraskende få gjester, men det skal bedre seg i løpet av vårt måltid. Som skal ta sin tid, vil det vise seg.
– Hei og velkommen, lyder det muntert fra vår servitør for kvelden. En god start, får en si. Og egentlig kanskje skulle det bare mangle. For det spares ikke på superlativene når man reklamerer for seg selv på hjemmesidene til The Local: «Vi er et restauranthus som det er godt å besøke og hvor du kan forvente service på et høyt nivå. Vi har en forkjærlighet for råvarer med en lokal historie. Varene skal ha en høy kvalitet, vi skal vite opprinnelsen, historien om leverandør, produkt og produksjon.»
LES OGSÅ: Lokal fulltreffer på Fornebu
– Så er det vel bare å forvente det beste, mener Gutten. Som uten blygsel går for 5-retteren.
– Utrolig sulten, og den var veldig bra forrige gang. Garantert noe nytt å smake på denne gang, sier han full av håp.
Beskjeden meny
Håpefulle er resten av selskapet også, der de studerer den noe beskjedne menyen.
– Mye som frister likevel, mener lille Følget, som går for speket og ystet til forrett og lettrøykt ishavsrøye til hovedrett.
– Sotet tunfisk høres spennende ut, kvitterer unge Følget som også lurer på dagens hovedrett som er hjort. At servitøren sier at; «det er mange som ikke liker dette, som synes det smaker for spesielt» skremmer ikke.
– Men hjort er da godt, mener unge Følget og slår til.
Følget er også fristet av saltmat, og velger seg dagens spekemat fra skinkeskapet.
– Og rødvinsbraisert storfekjake – hvor spennende høres ikke det ut!
– Hvilken rødvin vil du anbefale til hjorten og storfekjakene, spør Gutten vår servitør etter at han selv har bestilt husets vinpakke til sine fem retter.
– Helt klart en Valpolicella, kommer det kontant. Og etter å ha sett en pris på 400-tallet, gis det grønt lys.
Høy og bråkete musikk
– Husker vi var plaget av høy musikk fra baren forrige gang, nå er det over hele restauranten. Og det er ikke akkurat taffelmusikk – veldig bråkete, mener Følget.
– Ja, vi må snakke høyt til hverandre over bordet, reflekterer lille Følget, som også er en smule satt ut av at servitøren fylte colaglasset til randen.
– Jeg vil heller anbefale denne vinen til dere to – ikke den jeg sa i sted, kommer det bombastisk fra servitøren som endelig er tilbake. Faktisk en smule overrumplende, så det blir slik. Og vinen er god den, veldig god. Forklaringen kommer på regningen – mer enn dobbelt så dyr som den først anbefalte. Mens Gutten får Valpolicellaen som den første i sin vinpakke.
– Da håper jeg det smaker, sier vår servitør fornøyd etter å ha delt ut forrettene.
Noen presentasjon er for så vidt unødvendig, for i tillegg til de to variantene av spekemat, får Gutten også dette. Mens unge Følget får sin sotede tunfisk, som på ingen måte er svart.
– Nydelig tunfisk, og fantastisk tilbehør, men brødet i bunnen er tørt og kjedelig, er dommen. Og Gutten er så enig.
– Men denne svære klumpen av en avokadostilk var ikke spesielt lekker, grøsser gutten og spytter ut en stor svart klump på størrelse med en stor ert.
En Frankrike-rett
Hans egen spekemat er svært så italiensk preget – akkurat som de to andres. Så også osten til lille Følget, nydelig. Selv den med et lite blåmugglag i midten, som vår servitør mente var to forskjellige oster som bare var presset sammen. Ok.
– Kald potetstappe er ikke min favoritt, selv om den syltede rødløken og rognen gjorde sitt til å løfte retten, synes Gutten om sin andre servering. Den hvite følgesvennen gjorde ikke noe særlig for å dra inntrykket opp.
– Vi får i alle fall tid nok til å se oss omkring og prate, forsøker Gutten for å muntre opp den stadig mer venteleie forsamlingen rundt bordet. For det er ingen tvil om at ventetiden på The Local er lang. Og det med kun et par bord til opptatt i restauranten med 12-15 gjester totalt.
– Håper det smaker, kvitrer servitøren igjen og deler ut hovedrettene til Følget og lille Følget. Ikke lenge etter er han heldigvis tilbake med hovedrettene til Gutten og unge Følget, som viser seg å være like.
– Dette er en Frankrike-rett, er presentasjonen.
– Unnskyld, hva var det jeg fikk? undrer Gutten.
– En Frankrike-rett, gjentas det og borte blir han. På et senere spørsmål om det ikke er slik at kjøttet er hjort, er det bekreftende nikk å få. Perfekt stekt og velsmakende er det i alle fall. Kveldens tredje vin, som heller ikke var mulig å se etiketten på i likhet med den hvite – og ikke ble den presentert heller – passet bra til.
– Dette må du smake på – utrolig godt, kvitrer Følget med munnen full av braisert oksekjake, potetskum og trøffel. Og egg 63, hva nå det er.
– Det er egg kokt med nøyaktig 63 grader i sous vide – vannbad, for eksempel, opplyser Gutten.
– Nydelig!
...og en Frankrike-dessert
– Denne røkte ishavsrøya er litt for salt og tørr, synes lille Følget og Gutten kan ikke annet enn å si seg enig. Men igjen er tilbehøret, men unntak av oliven og artiskokk fra glass, nydelig.
– En sånn Frankrike-dessert – vær så god, smiler servitøren og plasserer en planke med bakepapir og et utvalg oster på.
– Utrolig at han sier det igjen når han ikke vet hva han serverer, synes Gutten. Og noe vin til denne er visst ikke med i vinpakken. Pussig.
– Veldig kraftige oster å servere før en dessert. Her danser smaksløkene polka, mener Gutten og melder pass halvveis.
Fantastisk avslutning
Etter en ny drøy ventetid er det endelig klart for felles avslutning av måltidet. Følget har nøyd seg med et par petit four – smakfulle sjokolader, dog uten å fremkalle den største begeistringen. Lille Følget, derimot, tar bølgen for sin fennikel-ostekake med sitronsorbet. Og Gutten skjønner veldig godt hvorfor etter å ha tilkjempet seg en smakebit.
Selv har han igjen fått det samme som unge Følget, og det er en strålende avslutning.
– Nam! Sier de to i kor. Espressomoussen med bringebærmarsmellows og en bringebærkrem er ganske enkelt fantastisk god. Og den bitte lille sjokoladefondanten renner som den skal og smaker ditto.
– Men mascarponekremen kan de spare seg, den er fattig på smak og tilfører ikke retten noe annet enn å være kjedelig, mener Gutten.
Som lurer fælt på hvor det blir av vinen til desserten. Den kommer etter at siste bit er spist opp.
– Beklager at det har gått tregt og vært litt rotete her i dag. Jeg har hatt et bord til, skjønner dere. Hvis dere kommer tilbake så skal dere få et mye bedre bord, unnskylder servitøren seg.
– Og for å si det rett ut kan han godt unnskylde seg, for kvelden har vært under enhver kritikk.
– Ikke har han ryddet bort sausen, den tomme vinflasken eller fylt på vannkaraffelen av seg selv, repliserer Følget.
– Og jeg har hatt fiskeskinnet på min sidetallerken hele desserten. Har det ennå, legger lille Følget til.
– Dette er svakt. Utrolig å ikke kunne hverken navn eller innhold i en eneste rett. Og skylde på at han har ett bord til å servere for at det går tregt og forvirrende, nei, dette kan de ikke være bekjent av. Skulle tro han ikke har serveringserfaring i det hele tatt. Lenger bort fra egenreklamen er det nesten ikke mulig å komme, mener Gutten.