Da den forrige regjeringen la frem helhetlig plan for Oslofjorden, spurte noen hvorfor man ikke hadde tatt med vern.

Svaret var at man ikke hadde sett noen økning i fiskebestandene i nasjonalparkene. Det man ikke sa, var at nasjonalparkene ikke har noe vern under vann.

Dagens regjering snakker også kun om rensing av nitrogen og mindre avrenning fra landbruket. Ikke noe vern i form av forbud mot bunntråling eller annet fiske. Unntaket er at Hvermansen skal sette torsken tilbake.

Med en så samstemt tafatthet er man redd for å redde fjorden. Er det noe som har vist seg å virke overalt i verden, så er det vern.

På spørsmål om man vil forby bunntråling, kommer standardsvaret fra dagens regjering. Man følger situasjonen.

Som eneste sted i Norge får noen tråle reker uten å bruke rist. Dette for å kunne få bifangst, og det er ikke mye som kommer ut gjennom en reketrål.

Man kaller det forskningsfiske. Før man fikk vern i Florida, undersøkte man redskap som tar bifangst, og fant ut at å tråle en kilo reker tok livet av fem kilo fisk. Da sluttet man med det.

Tallene er neppe de samme her, men det skal ikke mye kunnskap til for å skjønne at det ikke er bra. Hvis ikke anbefales en tur til fiskerike og trålfrie Øresund der økologi og økonomi går hånd i hånd.

Naturvernforbundet har kommet på banen med forslag om vern og nei til bunntråling, og man kan bare håpe på at andre organisasjoner ser at det regjeringen, uansett farge, prøver å selge inn som gode miljøtiltak for fisken og sjøfuglene, er alt annet enn en redningsaksjon.

I politikken heter det filibusterteknikk. Det burde være en enkel sak å skape noe som viser folk at man trenger ikke å bruke tiår på å få til forandring. Havressursloven slår nemlig fast at de ville ressursene i havet tilhører fellesskapet, deg og meg, og grunnen eier vi også.

Man får til vern på land selv om man må forholde seg til grunneiere. Men i havet får man ikke til noe. Skal det være byråkratene i direktorat og departement, eller politikerne som styrer dette?