– I hodet mitt har jeg planlagt hva jeg skal gjøre, når jeg fikk vite det, men nå må jeg bare puste, sier Mustafa Hasan til NRK.

Å puste har ikke alltid vært lett for 19-åringen. Til det har prøvelsene vært alt for mange, siden han kom til Norge med familien i 2008. 

Prøvelser gjennom hele oppveksten det er vanskelig å forstå hvor tøffe har vært.

Støttespillerne har vært der hele tiden. Asker-familier har tatt vare på han og gitt han et sted å bo, når livet ble for vanskelig for familien. Og ikke minst når moren og lillesøsteren brått forlot landet.

Disse familiene har vært der lenge før Mustafas historie ble en opprørende riksnyhet.

Deres innsats har vært uvurderlig. Men uansett hvor stor støtte og hvor mye omsorg de har gitt, er det Mustafa selv som har båret sin uvisse skjebne med seg.

Det er han som har måttet takle avslag i UNE og vanskelige tanker om hva som ventet han i Jordan. Det er han som har fått lysglimt av håp igjen, bare for å se det ble slukket i domstolene. For igjen å få medhold i nye rettsrunder. Og nå altså oppholdstillatelse.

Uten støttespillere ville det ikke gått. Men uten Mustafas egen styrke, ville mange bukket under for presset.

Derfor er oppholdstillatelsen til å bli uendelig glad av på vegne av en ung mann, som alt for lenge er blitt straffet for feil begått av voksne, da han selv var et barn.

Oppholdstillatelsen er også en seier for Mustafas venner. De som har stått bak han hele veien, og aldri forstått rettferdigheten i at vennen skulle sendes ut av landet.

Nå kommer en annen fase i Mustafas liv. En fase hvor han ikke lenger må gruble på om han får bli, men tenke på hvordan vil leve et normalt liv.

Pust, Mustafa. Pust!