Budstikka får kritikk i Pressens Faglige Utvalg

DEL

Klagen gjelder et leserinnlegg på nett og en nyhetsartikkel i papiravisen, publisert 6. og 7. januar 2016. Utgangspunktet for omtalen er at en 13 år gammel jente var funnet død i Valdres nyttårsaften. På dette tidspunktet er det kjent at jenta trolig døde av avmagring og mor er siktet for grov omsorgssvikt. Leserinnlegget er signert familien til den avdøde jenta og moren, og er ifølge papirartikkelen skrevet av jentas bestefar (far til mor). I leserinnlegget skriver bestefaren blant annet at mobbingen ødela jentas liv, noe som også siteres i nyhetsartikkelen. Skolene jenta gikk på, blir navngitt i tilknytning til artiklene.

Klager er Norsk Presseforbunds (NPs) tidligere konstituerte generalsekretær, Nils Øy, som bruker initiativretten og klager inn ni medier, deriblant Budstikka. Han mener avisen har brutt Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 4.8, fordi den ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barn. Klager mener omtalen peker på en sammenheng mellom mobbingen og dødsfallet. Klager merker seg sjefredaktørens kommentar med bønn om forstandighet, i samme oppslag i papirartikkelen, men mener denne neppe veier opp for påstanden. Klager spør også generelt om det var tilrådelig, på det aktuelle tidspunktet, å trekke fram mobbepåstander overhodet.

Budstikka mener innlegget måtte kunne publiseres. Det å sensurere eller tåkelegge det var etter Budstikkas mening, verken fornuftig eller forenlig med god presseskikk. Men, slik avisen ser det, utløste innlegget behov for tilsvar på tilsvar. Problemet var at avisen ikke visste hvem anklagene gjaldt, og fikk heller ikke gjort en reell sjekk av påstandene. I ettertid ser avisen at den kunne utstyrt innlegget med en anmerkning fra redaksjonen om at brevet inneholdt påstander som ikke ble imøtegått, og ellers opplyst tydelig at påstandene skulle granskes. Avisen kunne også i større grad gjentatt uttalelser fra de tidligere omtalte parter som en motvekt, og lenket dette bedre sammen i nettartikkelen, noe avisen har gjort i ettertid. Budstikka mener at det som veier opp er at påstandene ikke ble presentert som noen «fasit» eller «sannhet». Avisen var tydelig på hvem som var avsender. Avisen publiserte også motstemmer og andre, også kontrære, fakta i miljø rundt innlegget – som en motvekt. Best digitalt, men også i papir. Avisen mener det også ble gjort gode presentasjonsvurderinger hva angår førstesidevalg, og fravær av mobbe-konstatering fra avisens side.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) vil innledningsvis understreke at det kun er de presseetiske sidene ved denne saken utvalget skal vurdere. Utvalget noterer seg den løpende dekningen, men vil på vanlig vis konkret vurdere de påklagede publiseringene opp mot aktuelle VVP punkt, her 4.8.

Barn har et særskilt vern i pressens etiske retningslinjer, og punkt 4.8 maner mediene til å ta hensyn til konsekvenser medieomtale kan få for barn. Å vurdere omtale i lys av dette er utfordrende, spesielt i en sak som er så alvorlig og utvikler seg så raskt, og der omtalen gjelder både barn, påstander om mobbing, spiseforstyrrelser og død.

Sakens alvor og sakens karakter utløste et stort informasjonsbehov, jf. VVP punkt 1.4. Det var gjennom siktelsen rettet sterke påstander mot mor. Utvalget forstår at Budstikka opplevde innlegget fra familien som et tilsvar, og utvalget mener det var berettiget å omtale familiens versjon i saken. Utvalget mener også at siktelsen av mor medførte et presseetisk ansvar for også å få frem denne siden av saken, jf. VVP punkt 4.5 (unngå forhåndsdom) og 3.2 (kildebredde og relevans).

Å bringe påstandene om mobbing ut i offentligheten, innebar imidlertid en risiko for at barn kunne føle seg uthengt og stemplet som mobbere, og derigjennom oppleve seg skyldige i at en jevnaldrende utviklet alvorlig sykdom og senere døde.

Utvalget legger også til grunn at mediene kjente til de påståtte mobbernes alder, og at mediene dermed måtte tenke over at den eller dem påstandene var rettet mot, kunne lese og eventuelt forstå at omtalen var rettet mot dem selv. Det sentrale i den presseetiske vurderingen blir derfor, slik utvalget ser det, måten påstandene ble omtalt på.

I en tidlig fase av en slik nyhetshendelse vil det alltid være mange ubesvarte spørsmål. Nettopp derfor er det viktig at mediene tar nødvendige forbehold, spesielt når omtalen er av en slik karakter som her og gjelder barn.

Utvalget mener Budstikka ikke har identifisert påståtte mobbere for et større publikum, og heller ikke konkretisert hvem mobbepåstandene var rettet mot, eller hva påstått mobbing bestod i.

Imidlertid ser utvalget at det i leserinnlegget og i nyhetsartikkelen publiseres en sterk påstand der det etableres en direkte årsakssammenheng mellom påstått mobbing og senere hendelsesforløp. Dette på et tidspunkt der redaksjonen ikke hadde kjennskap til hvem påstandene rettet seg mot, og derfor heller ikke hadde mulighet til å innhente samtidig imøtegåelse.

Selv om det tydelig fremkommer at dette er påstander fra en sterkt berørt part, så mener utvalget at dette rammer så hardt at Budstikka burde gjort mer for dempe den belastningen en slik omtale kunne påføre berørte barn.

Budstikka har opptrådt kritikkverdig på punkt 4.8 i Vær Varsom-plakaten.

Oslo, 18. april 2017
Pressens Faglige Utvalg

Artikkeltags