Skip to main content

«Axel» var kaptein på laget – men hadde ikke råd til treningsleir

Da resten av laget snakket om fotball i Syden prøvde «Axel» å snakke om noe annet, heller fokusere på kampen. – De skulle dra, uten meg. Jeg turte ikke si fra til dem at jeg måtte bli hjemme.

Foto: Eva Groven

Axel har fortalt få venner om familiens økonomi. I Bærum ender barn ofte opp med samme inntekt som foreldrene når de blir voksne. 

Mens snømåkerne brøytet plass på kunstgressbanen samlet gutta seg i en triksesirkel. I vinterkulda drømte de seg bort til treningsleir og fotball i varmere strøk. En uke med strand, sol og fri fra skolen. 

15 år gamle Axel var kaptein på fotballaget. En av de beste spillerne. Likevel unngikk han å prate om treningsleiren. Hver dag den nærmet seg gruet han seg mer og mer. Å si til kompisene at han måtte bli hjemme fordi han ikke hadde råd, satt langt inne. 

– Treningsleir er jo en sånn ting man bare kan gjøre en gang i livet. Jeg ville dra dit og kose meg med gutta, sier Axel, fire år etterpå. 

– Men jeg lurte på hvor jeg skulle få tak i penger.

– Når jeg er med kompisene mine, vil jeg bare akseptere livet og ha det gøy. Men jeg lever et litt vanskeligere liv enn de fleste av dem, forteller 19 år gamle «Axel».

Foto: Trine Jødal

At familien har dårlig råd er et sårt tema for Axel, som ikke er hans virkelige navn. Få venner og kjente vet at han har vokst opp med en mor på sosialhjelp. Han har alltid forsøkt å holde det hemmelig. 

– Ofte måtte vi likevel be om hjelp. Familien til en kompis betalte treningsleiren for meg. Mamma hadde snakket med foreldrene hans. Hun var ærlig på at hun slet med å betale regningen. Mamma ville gjort hva som helst for at jeg skal være aktiv, og ikke sitte hjemme og spille spill, sier Axel. 

Jeg tenkte at jeg ikke kan gjøre noe i livet fordi jeg er fattig.
Axel

Han er takknemlig for alle som har hjulpet ham med penger opp gjennom årene, men innrømmer at det ikke alltid har vært lett.

– Jeg tenkte at jeg ikke kan gjøre noe i livet fordi jeg er fattig. Det er ikke noe man klarer å glemme. Man går rundt og tenker; hvorfor meg? Hvorfor kan ikke vi kjøpe den bilen som alle de andre? Jeg forsto tidlig at jeg må jobbe for ikke å bo her hele livet. 

I dag bor Axel sammen med sin mor i en kommunal bolig i Bærum, hvor de deler køyeseng. 

– Mamma har alltid passet på meg. Vi er veldig nære, forteller han. 

Bærum: 1930 barn (6,5 prosent)

Gamle Asker: 1022 barn (7 prosent)

Hurum: 168 barn (8,9 prosent)

Røyken: 351 barn (6,5 prosent) 

I 2017 levde 6,5 prosent barn i Bærum i husholdninger med vedvarende lavinntekt, ifølge Bufdir. Det tilsvarer omtrent 1.900 barn, eller om lag to elever i en klasse på 30.

For en enslig forsørger med ett barn betyr lavinntekt mindre enn 287.700 kroner i årslønn etter skatt. Vedvarende betyr at familien har tjent mindre enn dette beløpet i minst tre år.

– De som vokser opp blant flest rike, kan føle seg utilstrekkelige selv om de ikke er direkte fattige, sier Marthe Norberg-Schulz.

Foto: Samfunnsøkonomisk Analyse AS

I Bærum er sammenhengen mellom foreldrenes og barnas inntekt sterk sammenlignet med andre kommuner i Norge, ifølge en studie av Samfunnsøkonomisk analyse fra 2018. Forskerne undersøkte koblingen mellom inntekten til foreldre og barn, for barn født mellom 1978 og 1985.

– Det betyr at barn som vokser opp i lavinntektsfamilier i Bærum gjennomsnittlig har dårligere økonomiske utfall, sammenlignet med barn vokst opp i lavinntektsfamilier andre steder i Norge. Bare Oslo har enda lavere mobilitet, sier Marthe Norberg-Schulz i Samfunnsøkonomisk analyse AS.

Bærum kommune har også størst inntektsforskjeller i landet, ifølge Statistisk sentralbyrå. Norberg-Schulz tror dette kan være en forklaring på funnene i studien deres.

– En annen norsk studie finner at det beste kan være å vokse opp i et nabolag der det bor folk med både høy og lav inntekt. Dette er i motsetning til det man tidligere har trodd om at det er best for dem å vokse opp i et mest mulig velstående nabolag. En forklaring de nevner er at de som vokser opp blant rike, kan føle seg utilstrekkelige selv om de ikke er direkte fattige.

Da Axel begynte på barneskolen, var han «litt pøblete», ifølge ham selv. Flink sosialt, men ikke i fag. Da han ikke oppførte seg, havnet han på rektors kontor. 

– På skolen gjorde jeg litt dumme ting og prøvde å imponere. Jeg klarte ikke konsentrere meg. Vennene mine var flinke på skolen og fikk hjelp hjemme. De ble prioritert av lærerne, og det var som om de bare var født smarte, forteller han.

Ofte tenkte den unge gutten at skole ikke var noe for ham. 

– Med en gang jeg så x’er og y’er ga jeg opp. Tenkte at jeg aldri kommer til å bli flink på skolen og få meg jobb. Ungdomsskolelærerne hadde heller ikke troen på meg. Så jeg fokuserte mer på gaming enn lekser.

Det var mange små situasjoner i hverdagen som plaget Axel som ung. Hver gang de andre foreslo en tur på kino eller en burger til 40 kroner måtte han sjekke hvor mye han egentlig hadde i lommeboken. Som regel endte han opp med å måtte låne penger. 

I slalåmbakken ble det ekstra tydelig. Axel så alt det fancy utstyret vennegjengen hadde; både ryggplater og dyre klær. Da kompisene kom frem til bakken, kastet de seg utfor med det samme. Axel måtte alltid stille seg i kø for å leie utstyr.

«Relativ fattigdom» handler nemlig ikke om at man ikke har råd til mat, klær eller et sted å bo, men at man ikke har råd til det de rundt deg har. Tormod Bøe har forsket på hvordan denne typen fattigdom påvirker barn.

– De som opplever at familien har dårlig økonomi har noe mer helseplager, dårligere søvn, og symptomer på psykiske vansker, sammenlignet med ungdom fra familier med bedre økonomi. Det kan være angst, depresjon, problemer med vennerelasjoner, adferdsproblemer og hyperaktivitet, sier Bøe, som er førsteamanuensis på institutt for samfunnspsykologi, Universitetet i Bergen og forsker ved RKBU Vest, Norce.

Totalsummen av negative livshendelser er høyere hos dem som har lavere sosioøkonomisk status.
Tormod Bøe, forsker

Bøe forteller at barn og ungdom med dårligere økonomi og foreldre med lav utdannelse, ofte opplever flere dårlige hendelser i livet.

– Totalsummen av negative livshendelser er høyere hos dem som har lavere sosioøkonomisk status. Opplevelsen av å stå utenfor og ikke kunne delta på samme vilkår som andre er negativ, mener han. 

  • Det finnes ingen offentlige tall på fattige i Norge. Tallene baserer seg på en oversikt over lavinntektsfamilier. 
  • Det er mange grunner til at noen blir fattige, men ofte er helse årsaken til at noe ikke får jobbet. Hovedårsak til barnefattigdom er at foreldre ikke er i arbeid. 
  • Halvparten av barna som regnes som fattige i Norge kommer fra innvandrerfamilier. Resten er barn av enslige forsørgere, eller foreldre som av ulike årsaker ikke er i jobb. 
  • Fattigdom i Norge betyr ikke nødvendigvis mangel på mat, klær og husly. Det handler om å mangle muligheten til å delta sosialt, på lik linje med resten av samfunnet. 

På ungdomsskolen ble Axel tatt ut av klasserommet for å sitte alene på et grupperom med en hjelpelærer. 

– Hver gang jeg ble hentet var det er en følelse av ikke å være flink nok, og det var flaut. Jeg ville være med i klasserommet, men jeg fikk ikke lov. Spesialpedagogen hjalp meg, men ofte satt hun og leste nyheter på mobilen. 

I skoletimene han fikk lov til å være i klasserommet, turte han nesten ikke spørre om hjelp. 

– Lærerne ga meg sånne oppgitte blikk. De tok en stol og satte seg ved siden av meg, mens de andre guttene i klassen begynte å flire og le. Jeg hater å tenke tilbake til den tiden. 

Én dag i tiendeklasse gikk Axel en tur ute med en av sine beste venner. 

– Kompisen min spurte om jeg ville starte på yrkesfag. Han sa jeg kan begynne å jobbe tidlig, få penger og lære å være selvstendig. Først tenkte jeg å droppe ideen, for jeg hadde alltid tenkt å gå studiespesialisering eller idrett. 

Likevel klarte ikke Axel slippe tanken. I februar i tiendeklasse ble han med på en prøvedag på yrkesfag.

– Her var det gutter som også har det tøft. Jeg så de respekterte hvordan jeg er.

«Axel» sier han er takknemlig for at jeg alltid har hatt tak over hodet, en telefon, klær og varme.

Foto: Eva Groven

Yrkesfag var som å gå fra bunn til topp for Axel. Alt snudde. 

– Plutselig oppdaget jeg at jeg likte mange temaer på skolen. Både andre verdenskrig, den kalde krigen og politikk. Matte var heller ikke så vanskelig lenger, for vi lærte bare det vi hadde bruk for.

Etter to år på yrkesfag gikk han ut med et karaktersnitt langt bedre enn på ungdomsskolen, og nesten helt uten fravær. 

– Da jeg kom hjem fra svenneprøven, gråt jeg og var så lettet. For første gang turte jeg endelig å tenke at jeg kom til å få en fremtid. Kompisen min som spurte om jeg ville starte på yrkesfag endret livet mitt.

Denne høsten har Axel har jobbet som lærling fem dager i uken. Han kombinerer det med ekstrajobb på kveldene, og tjener til sammen 20.000 i måneden. Etter at han fikk jobb, begynte han å betale en del av husleien i den kommunale boligen, 1.850 kroner månedlig.

– Selv om jeg trives og har det gøy på jobb, så er hverdagen tøff. Vekkeklokka ringer kvart på fem. Da står jeg opp, hiver i meg et par brødskiver og halve melkeglasset. På jobb er vi ute i all slags vær, snø og regn. Dagene forsvinner i jobb, ta bussen hjem, spise, sove, og så dra på jobb igjen. Livet mitt er annerledes enn livet til vennene mine, som jobber innendørs og går på skole.

Likevel kjenner han flere i Bærum som har det vanskeligere enn han.

– Dersom det er nødvendig gir jeg dem penger, og de har lånt til meg før. Jeg respekterer dem, og de respekterer meg. Vi er et bra team og viser ikke andre at vi er fattige. Det blir mellom oss.

Husstandens samlede inntekt legges til grunn for hvor mye statlig bostøtte man kan få. For en husstand på to personer er grensen 23.743 kroner i Bærum kommune. 

– Husbanken innhenter månedlig inntektsopplysninger for alle husstandsmedlemmer over 18 år og regulerer bostøtten deretter. Beboere i kommunale boliger i Bærum kan også søke på kommunal bostøtte. Beregningsgrunnlaget her er det samme, sier Marita Forstrøm Johansen, tjenesteleder for henvendelser – bolig, psykisk helse og rus i Bærum kommune.

Lina Parvizian (Ap) har engasjert seg på vegne av unge som bor i familier som får bostønad fra kommunen.

Foto: Karl Braanaas

Lina Parvizian sitter i kommunestyret for Bærum Arbeiderparti, og har engasjert seg i problematikken rundt barnefattigdom. Hun mener det er urettferdig at de som er født av foreldre som får sosialstøtte selv må betale strøm og husleie så fort de er myndige og tjener like over grensen for bostøtte. Hun kjenner til Axels historie. 

– Det kreves en såpass stor del av lønnen, at det blir vanskelig å komme seg opp og frem. Det hindrer at man kommer ut av den onde sirkelen. De fleste på Axels alder må ikke betale noe til foreldrene, mens den lille ekstra inntekten han får faller bort, sier hun.

Axel er likevel godt fornøyd med å tjene egne penger. Aldri har han hatt så mye å rutte med som han har nå. Noe av det første han kjøpte seg var dataspill og vinterjakke. 

– Nå kan jeg dra på kino og ferie. Før tenkte jeg at når jeg får lønn kan jeg kjøpe det dyreste, men nå skjønner jeg mer om hvordan det er å være voksen. Jeg bruker en time i butikken for å finne det billigste. Gutta kjøper dyr skinke og brus når de vil, det gjør ikke jeg. Jeg kjøper ikke kebab, men lager meg brødskiver.

Livet har gått fra å være dårlig til bra, sier Axel, og skylder på flaks. 19-åringen har aldri gitt opp håpet: 

– Jeg har aldri sluttet å tro at jeg har egenskaper og noe jeg er god til, og at jeg kan leve et bra liv. En dag kan jeg kanskje få et fint hus som vennene mine. Kjøpe en Tesla eller Golf.

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.