Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Gruppelederen for MDG i Asker går i Budstikka med brask og bram ut og slakter utbyggingsplanene i kommunen (6. februar «Bit for bit ødelegger vi Asker»).
Hun hevder at nærmest all natur er i ferd med å bli ødelagt. Årsaken er de aktuelle byggeplanene for diverse områder.
Og slik hun åpenbart ser det, er Asker ingen del av hovedstadsregionen, men et frittsvevende naturreservat?
Hun ramser opp slike ting som matjord, marka, strandsone, naturområder, bekker, dammer og vann (matjord/dyrket mark er vel ikke ren natur?). Alt dette er i ferd med å bli ødelagt?
Asker sentrum – en by? Eller en del av Stor-Oslo?
Nå har jeg bodd i Asker i mer enn 40 år. Og har vært vitne til en dynamisk utvikling i en veldrevet kommune.
Jeg ferdes ganske mye rundt i kommunen – og hver gang er det én ting som slår meg, hvor ufattelig grønt det er overalt!
Er man oppe i åsen og skuer utover, ser man nesten bare trær og nesten ingen hustak (om sommeren).
Til og med oppe i Billingstadlia, der det er massiv utbygging, ser vi mest trær. Drar vi lenger sørover i vår store kommune, blir det bare mer og mer glissent, hva angår menneskelig infrastruktur.
Flytter vi fokuset over på landsbasis, er Norge med 385.000 kvadratkilometer et stort land med få innbyggere. Vi har veldig god plass her.
Og det aller meste av landet er fortsatt natur. Ingen andre land i Europa bor mer glissent. Og har mer urørt natur. Og de nasjonale planene sikrer at vi tar godt vare på denne naturen.
I regionalt perspektiv er vi selvfølgelig en del av hovedstaden. Som de andre kommunene rundt Oslo er det.
Ta en tur opp i luften og se ned – du ser ingen grenser mellom Oslo og kommunene rundt.
Vi i Asker må forholde oss til dette. Med et stort trykk av tilflytting av mennesker fra hele landet (og utlandet).
Vi må ta vår del av ansvaret for å bosette og gi arbeid til disse. Og da må vi på en mest mulig smidig og naturbevarende måte planlegge tilsvarende. Noen områder må gi plass for nye hus og annen bebyggelse.
I den store sammenhengen kan det også være greit å minne om at helsesektoren i landet i sterkt økende grad blir avhengig av mer sentraliserte tjenester – og dermed mer sentralisert bosetting.
