Med hjemmekoselig stemning, operakvelder, kunstutstillinger og selvsagt god mat har Mats & Martin skaffet seg en sterk posisjon midt i sørlandsidyllen i Vollen.
– Godt å komme i hus, hutrer Gutten etter å ha blitt blåst opp tretrappen av en lei nordavind. Er nok en stund til man kan nyte idyllen i eplehagen til Mats & Martin, men det kommer …
Vel i hus har vi ikke fått tørket av oss på bena i den gangen, før vi blir ønsket velkommen av en smilende restauranteier, Mats (Bunæs). Så også kokken og to-tre servitører som lett hektiske svinger innom kjøkkendisken, før de bærer sine fristelser ut til ventende gjester.
Her kan du lese andre restaurantanmeldelser
– Så fint det er her, stråler Følget og lar blikket sveipe over lokalet – nydelig avstemt i fargene både på vegger, møbler og gardiner. Ganske enkelt lett å like, og følelsen av hjemmekos setter seg til bords med oss. Ikke bare hos Gutten og hans følge, men tydelig også ved de åtte-ti andre besatte bordene i restauranten.
Ikke all verden
Og i løpet null komma niks står en smilende servitør og forteller levende om forretten og dagens hovedretter med fisk og kjøtt. For her er kun en forrett, dagens, i tillegg til tre småretter.
Hovedrettutvalget består av to retter i tillegg til de to dagens variantene. Ikke all verden, vil kanskje noen mene, men mer trengs faktisk ikke. For tillegg frister menyen med fem pizzaer samt hjemmelaget osteburger. Med andre ord som skapt for en vellykket familiemiddag.
«Den man elsker tukter man». Slik åpnet Gutten i Stikkas kulinariske beretning etter forrige besøk hos Mats & Martin for tre år siden og ga 23 av 30 mulige poeng.
I mangel av forrett på menyen, fikk vi dele en smårett som var overlesset av smaker. Dagens fisk (torsk) og kjøtt (lammekarré) gjorde imidlertid bot på det. Og mens desserten var opptur for Følget (sjokoladefondant) var den nedtur for Gutten (crème brûlée). Det var den gang.
Laks og and
I pur glede over at en forrett nå står på menyen slår Gutten til på «dagens forrett», inspirert av servitørens innsiktsfulle presentasjon. Også dagens varianter av kjøtt og fisk slår an, så da blir det laks til Følget og and til Gutten. Den yngre generasjonen lar seg friste av en «Pizza som vi liker’n».
Raskere kan vi ikke huske å ha fått drikke, og ikke minst forrett. Ikke er vi alene i restauranten heller.
– Nydelige kamskjell, stønner Gutten.
– Kanskje rart å skulle klage på å få for mye, men det kunne vært litt mindre salat. Blir litt overlesset. Sitrongress-sausen med lakserogn, derimot, kunne jeg spise med skje!
– Vi har vært her i et snaut kvarter, og forretten er allerede oppspist. Utrolig, mener Følget synlig imponert. Og snart er det hennes tur til å slurpe saus. For inn seiler hovedrettene, velduftende og en fryd for øyet.
– Saus kan de, konstaterer Følget etter sin første munnfull med hummersaus.
Laksen akkompagneres av risoni, pasta formet som store riskorn og som oftest brukt i supper og salater. Men også en sausfanger av rang og dermed perfekt følge her. Nydelig, til tross for at laksen er en smule overstekt.
– Nydelig saus til anden også, men dessverre lunken. Potetfondanten enda kaldere og temmelig vassen. Anden er overstekt, men smaker godt. Kombinasjonen av spinat og sopp er nydelig, mener Gutten.
Smakfull pizza
Fra unge Følget kommer bare smatt og nam. Ingen tvil om at pizzaen med parmaskinke, mozarella, ruccola og pesto faller i smak.
– Absolutt en av de beste pizzaer jeg har smakt, kommer det mellom to store munnfuller. Gutten liker’n også – veldig.
Hva så med desserten? Sjokoladefondanten er fortsatt nydelig, og crème bruleen har absolutt tatt seg opp. Mens dagens dessert – pannacotta med bringebærcoulis – nok havnet på sisteplass.
Gutten delte ut litt tyn for manglende engasjement og kunnskap ved forrige besøk. Det var som å komme inn i en ny restaurant. Vinanbefalingene satt som et skudd og maten ble sjeldent godt presentert. Ikke avskrekkende prismessig heller, med litt under femhundrelappen per person.
Vi gleder oss allerede til neste besøk.