Glemsk italiener

STILIG: Lett å trives i lokalene til Glorioso – helt til de setter på musikken.

STILIG: Lett å trives i lokalene til Glorioso – helt til de setter på musikken. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Et måltid hos Glorioso i Asker er som en tur med berg-og-dal-bane – høyt oppe og temmelig langt nede.

DEL

Spenningen er alltid stor når man kommer tilbake til en restaurant tre år etter forrige besøk. Sliter de med samme utfordringer som sist, smaker maten fortsatt godt – eller mindre godt? Og hva med servicen?

Slik er det i aller høyeste grad idet Gutten og Følget svinger seg inn i Askers italienske restaurant, Glorioso.

– Servicen var ikke akkurat minneverdig her for tre år siden, mimrer Gutten.

– Ikke nødvendigvis maten heller, sufflerer Følget.

For det hersket liten tvil om den tildelte karakteren for maten, en treer, gjenspeilet et måltid uten særlige høydepunkt. Så også servicen.

OVERSIKT: Her finner du flere restaurantanmeldelser

Det starter i alle fall bra, med en strålende blid servitør nesten før vi har fått satt oss ned på de knall oransje stolene våre.

– Artig lokale, stilig innredet, konkluderer Følget.

De store vinduene ut mot Trekanten lar oss få ta del i det yrende livet som er i ferd med å ebbe ut ettersom folket trekker seg tilbake til mer hjemlige trakter for å starte helgen med å nyte hva som enn befinner seg i de velfylte handleposene. På andre siden av lokalet dekker gardiner de store glassflatene inn mot biblioteket – nå stengt og forlatt.

Ikke bra forrige gang

«Italians eat better» skinner det i store bokstaver på veggen.

– Bedre enn hva da, undrer Gutten, og tenker på den relativt middelmådige matopplevelsen ved forrige besøk.

Carpaccio-en fra forrige gang er tatt av menyen – så også de friterte scampiene. Like greit, for de var ingen stor opplevelse. Derimot er forventningene store til hvitløkgratinerte scampi og parmaskinke med fersk mozarella.

– Kjempegodt, kvitrer Følget idet den ene store scampien etter den andre smattende fornøyd forsvinner fra tallerkenen.

– Nydelig parmaskinke også, istemmer Gutten og lar det ikke være igjen en smule av de fyldige skivene som for anledningen er stripet med en kraftfull balsamico-reduksjon, overstrødd med sorte oliven og halve soltørkede tomater.

Sistnevnte skulle etter Guttens smak gjerne fått litt oppmykende varmebehandling, men pytt – det var nydelig lell.

Raskt bragt inn og raskt spist av sultne gjester. Og raskt ryddet ut igjen.

Her kan du lese flere nyheter om mat og vin

Husker ikke

– Dette lover godt, mener Følget, som aner en stigning i programmet fra forrige gang.

– Tror jeg vil ha pasta til hovedrett. Gjerne med skalldyr, ber Gutten.

– Tar sjansen på en ny pizza, jeg, selv om den forrige var litt slapp i fisken, mener Følget.

Og aller mest lokker den med fire italienske oster.

– Men hvilke oster er det, spør Gutten vår servitør.

Som ikke kan svare, men på lette ben tripper ut på kjøkkenet og spør kokken.

Og vel tilbake sier hun:

– Mozarella, i alle fall! Og parmesan. Så husker jeg ikke mer, stotrer hun rødmende.

– Pecorino, kanskje, foreslår Gutten, og ja det er nok det mener vår nå veldig flaue servitør.

– Jeg får ta sjansen, mener Følget og slår til usett.

– Snakk om presenil ungdom. Utrolig å ikke huske fire oster de tjue skrittene det tar fra kjøkkenet og hit, snøfter Gutten smått rystet.

Grusom akustikk

– Falske lys, det er noe av det kjipeste jeg vet.

Følget hufser seg over bordbelysningen som tydelig går på batteri og ikke flammer.

En liten ripe i lakken i et ellers så smakfullt interiør. Men akustikken kan de få billig. Den som styrte musikken med svært nennsom hånd forrige gang, har tydelig sluttet. Eller gått av vakt. For her spretter italiensk pop mellom veggene som baller i lekerommet på Ikea. Høres ut som to forskjellige låter på en gang, og ingen av dem faller egentlig i smak. Faktisk temmelig slitsomt.

– Rause porsjoner, mener Gutten om tallerkenene som settes foran ham og Følget.

Pizzaen dufter nydelig og er raus av størrelse. Pastaen likeså, og «toppes» med en lekkert utseende sidesalat-skål.

– Smakfull pizza, men veldig salt, kommer det raskt fra Følget.

– Gorgonzola, slår Gutten fast.

– Ganske enkelt italiensk blåmuggost. Utrolig å ikke huske det!

Salt pizza

Og selvsagt blir en pizza med parmesan, litt vel mye gorgonzola og kanskje pecorino (fast, salt ost) veldig salt. Det klarer ikke mozzarellaen å nøytralisere.

– Veldig fettede også, synes Gutten etter en tjuvsmakebit.

– Nydelige skjell, men veldig skuffende seige reker og blekksprut, konstaterer Gutten etter å ha dypdykket i havet med skalldyrpasta som bugner foran ham.

– Pastaen er perfekt kokt, men sausen er utvannet og pregløs. Totalt sett bare passe godt. Tipper at skjellene ikke har vært skikkelig tømt for vann etter koking før de havnet i sausen, mistenker han.

Følget må kaste inn håndkleet halvveis i pizzaen, mens Gutten står løpet nesten helt ut. Heldigvis har Glorioso take away, så resten av pizzaen blir med hjem.

– Tror jeg trenger en time før desserten. Skal vi ta med oss litt søtt hjem, foreslår Gutten.

Følget lar seg friste, og med på lasset følger to porsjoner tiramisu. Skulle bare ønske kokken og den som skaffer eskene til veie kunne ta en prat. Dette ble veldig sammenklemte kaker.

Men smaken er det ingen ting å utsette på. Nydelig!

Stabilt besøk

Og at akustikken spilte oss et solid puss, fikk vi bekreftet da vi kom ut og hørte musikken i høyttaleren utenfor. Der var det bare en låt ...

Det vi setter så pris på med det italienske kjøkkenet er de enkle, usminkede rettene laget av de gode råvarene. Her har Glorioso fortsatt et stykke å gå. Men med sin rikholdige meny, forhåpentlig enda bedre kvalitet på maten, skjerpede servitører, relativt bra priser og en fantastisk beliggenhet, føler vi oss trygge på at besøket vil holde seg stabilt for Askers italiener.

Artikkeltags