Skip to main content

– Vi solgte oss med hud og hår for å få et sted å bo

LOMMEDALEN 4EVER: – Hvis du ser bort fra det med boligene, så tror jeg kanskje vi hadde en mer behagelig tilværelse enn dagens ungdom. Jeg gikk hjemme i ni år med barna. Det hersket en stor dugnadsånd. Alle hjalp hverandre, sier Kari-Mette Dittmann (62).

Det var en gang boligmarkedet var enda vanskeligere enn i dag.

Se flere bilder ved å bla i bildekarusellen øverst i saken (gjelder ikke mobilbrukere)

Bli med på en bitte liten uformell spørreundersøkelse i Sandvika.

Ingri Rusten (24) er på vei til jobb på storsenteret.

– Hvordan oppfatter du boligmarkedet for unge i dag?

– Det er mange leiligheter ute, men det er vanskelig å finne noe til en god pris.

Selv bor Rusten i kollektiv.

– Kunne du tenke deg å pusse opp gratis for andre, mot å få leie leilighet?

– Nei, det tror jeg faktisk ikke.

Silje Muri (19) bor fortsatt hjemme hos foreldrene i Asker, men drømmer om å eie fra første dag på egne ben.

– Det er vanskelig å få kjøpt uten å ha spart opp mye. Jeg har kjempelyst til å kjøpe og være med på prisstigningen. På leiemarkedet går du bare i minus. Jeg må sikkert leie til å begynne med.

– Kunne du tenke deg å flytte inn i et hus med utedo?

– Helst ikke.

Thomas Dahlsrud (35) fra Rykkinn oppfatter at det er dyrt å komme inn på boligmarkedet. Men selv kjøpte han tomt og ferdighus i nedgangstider, så han har kanskje grunn til å være positiv.

– Kunne du tenke deg å pusse opp for andre?

– Hvis det kunne være til gevinst for meg selv, så kanskje?

– Kunne det tenkes at du ble så desperat etter tak over hodet at du flyttet i telt?

Han ser ned på de to jentene sine og ler.

– Før barna kom var det jo litt spennende å ligge i telt. Men det er lett å svare ja på alle disse spørsmålene som er helt usannsynlige nå.

Bodde hjemme til man giftet seg

17. mai 1968 sydet utestedet Metropol av feststemte mennesker. Den nyutdannede elektrikeren Ragnar fra Haslum var 20 år gammel og kom med alle kameratene sine.

Den 17 år gamle frisørlærlingen Kari-Mette fra Lommedalen hadde fulgt med ei venninne. Men etter denne dagen var det Ragnar og Kari-Mette som gikk i lag.
I to år hadde de fast følge.

De møttes ute, eller hjemme hos hverandre: På Nordre Haug gård i Lommedalen, altså hjemme hos foreldrene og storebroren til Kari-Mette – eller i blokkleiligheten til moren, faren og lillesøsteren til Ragnar i Bjørnekollen på Haslum.

Sommeren 1970 ble de to enige om å gifte seg. Nei, det var ingen som fridde. Men etter to år ville de jo gjerne bo sammen, da. Det gjorde man først etter at man hadde giftet seg. Alt annet var uaktuelt.

Bryllupet skulle stå 22. mai 1971. Nå hadde de nyforlovede nesten et år på seg til å finne husvære.

Rikelig med tid.

Trodde de.

Krigen bremset boligbyggingen

Allerede før krigen bodde mange trangt og dårlig. Mellom 1940 og 1945 ble nesten ingen nye boliger bygget. Tyskerne trengte betongen til å krige videre, og med freden fødte norske kvinner den største ungeflokken Norge har sett til nå: 71.157 i 1946 og 67.933 i 1947. Da ble Ragnar Dittmann født.

Til sammenligning ble bare 59.403 barn født i 2012, av en mye større befolkning.

Mange av boom-babyene strevde voldsomt med å skaffe seg et eget sted å bo. Det var rett og slett ikke nok boliger i markedet. På lederplass i 1961 omtalte Budstikka «vårt største samfunnsproblem etter krigen, nemlig bolignøden».

Kommende kommunalminister Helge Seip fra Høvik lovte før han ble innsatt i 1965 å bygge 40.000 boliger årlig. Et høyt tall, og ambisjonene var ikke mindre i bokstaver.

Fra å finansiere «sosialt forsvarlige boliger til en rimelig husleie», som var målsettingen til Husbanken rett etter krigen, lovet stortingsmelding 63 for 1967–68 at «alle skal kunne disponere en høvelig bolig i et godt bomiljø innenfor en utgiftsramme som står i et rimelig forhold til inntektene».

Altså ikke bare tak over hodet, men både høvelig og godt og ikke for dyrt. Ett av virkemidlene var at de mange husbankfinansierte boligene ble underlagt statlig prisregulering. Det betydde at en borettsleilighet ikke kunne selges til markedspris, men til summen Statens pristilsyn mente var rimelig.

"Tar gjerne litt frisering"

Til tross for politiske grep og alle gravemaskiner til pumpene, viste folke- og boligtellingen av 1970 «en klar underdekning i boligmarkedet», ifølge Tore Kiøsterud, forfatter av den boligpolitiske historien «Hvordan målene ble nådd» fra 2005.

– Trykket på boligmarkedet er stort også i dag, ikke minst for ungdom. Men dette var trangere tider. Det er det ikke noen tvil om, sier seniorrådgiveren og sosialøkonomen ved NOVA.

I 1968 var han selv og kona på boligjakt. Han rykket inn annonse i en avis hvor han tilbød seg å stelle hus og hage mot leiekontrakt. Tilslaget fikk han i en delt villa på Stabekk.

16. september 1970 rykket Ragnar og Kari-Mette inn en annonse i Budstikka: «Elektriker og damefrisør søker leilighet. Helst Bærum. Tar gjerne litt frisering.»

I dag ler lommedølingene godt av annonsen, som de helt hadde glemt.

– Det der hadde vi ikke turt å gjøre igjen. Det er det som heter svart arbeid i dag. Vi solgte oss med hud og hår for å få et sted å bo, sier Ragnar.

– Det viste jo også at vi hadde arbeid og inntekt, påpeker Kari-Mette.

Men ingen beit på. Ingen slo 53 43 75 for å tilby sin leilighet.

Utleiere kunne velge og vrake

Budstikka bugnet i disse årene av desperate husløse som gjorde hva de kunne for å skille seg ut. Utropet «Hjelp!» var en vanlig inngang.

Noen skrev på rim. Andre tilbød gratis oppussing for huseieren. «Penger har vi, men ingen leilighet», skrev en annonsør som kom flyttende fra Sverige.

Utleiere hadde rom til å stille sære krav.

28. september 1966 averteres til leie tre værelser i Asker «fortrinnsvis til tømmermann», stor hybel med tekjøkken til «troende damer» og ett værelse med lite kjøkken til «litt eldre pålitelig dame, helst kristelig», så sant damen kunne tenke seg å yte noen timers hjelp hver uke.

– Vi visste ikke at det skulle være så vanskelig. Situasjonen er helt annerledes enn i dag. Lite nytt ble bygget, og det som sto ledig var helt uoppnåelig, sier Kari-Mette.
Høsten 1970 var gode råd slett ikke å få kjøpt.

Kari-Mettes kommende svigermor forsøkte å hjelpe.

– Dere kan få ett rom her.

Til dette takket de unge høflig nei.

Bekjentskaper viktigere enn penger

Omtrent samtidig flyttet et annet par inn i en leid bolig i Leangbukta, Kari og Jan Ringstad.

Det var ikke fordi noen hadde latt seg bevege av teksten: «Å bo i Moss og arbeide i Oslo er slitsomt og lite moro – Kan noen hjelpe et ungt Asker-par med en 2–3 roms leil. i Asker eller Bærums område? Vennligst ring fru Ringstad.»

– Fru Ringstad, det høres så gammeldags ut, sier Kari Hoseth Ringstad (73), som ikke tror hun har brukt den tittelen siden.

Boligmarkedet er heller ikke det samme som den gang hun rykket inn annonsen. I hennes ungdom fantes ikke Finn.no.

LES MER: – Hele Østlandet vil lide grunnet boligpolitikken i Bærum

– Det gikk på bekjentskaper hele tiden. Jan fikk leilighet først gjennom noen kjente av sjefen sin. Der er det ledig og der er det ledig, tipset våre foreldre hver gang de fikk nyss om noe.

Ellers kunne man se etter lapper på veggene. Det var vanskeligere å få leid noe, men det er dyrere nå, reflekterer ekteparet Ringstad.

Huset i Leangbukta gjorde livet enklere å leve for paret som nå jobbet i Oslo og bygget hus på en tomt Kari hadde arvet i Vollen. Derfra var det egentlig bare fryd og gammen.

– Vi har vært heldigere enn mange. Men det var ingen som kastet lån etter oss, understreker Jan.

Stilte seg i "boligkø"

For dem som ikke arvet tomt, var bakken hjem litt brattere.

Husløse som ville inn i et borettslag gikk ikke som i dag til budkrig, men stilte seg pent i boligkø med medlemsbeviset fra boligbyggelaget pent i lanken.

I 1977 vakte en utstillingsleilighet med moderne møblement «stor interesse» før innflyttingen. «Det nærmer seg innflytting for nokså mange som skal få nye boliger på Kolsberg Hauger, og de mange som er blitt tildelt nye boliger er nok i full gang med å planlegge anskaffelse av møbler og utstyr til sine nye hjem,» skrev Budstikka.

«Få» og «tildelt» er i liten grad verb som brukes om boligmarkedet i dagens spalter.

Søren Pedersen ble adm. dir i daværende Bærum boligbyggelag, nå ABBL, i 1973. Året før hadde han, ved hjelp av sitt BBL-medlemskap fra tidlig på 1960-tallet, nådd frem i køen for å kjøpe en fireroms i Bringebærstien på Rykkinn.

– Det var et tredelt boligmarked: Leiemarkedet, det frie marked, og et marked for borettsleiligheter og lignende hvor prisen var statlig regulert. Statens pristilsyn fastsatte hva innskuddet i en borettslagsbolig skulle være.

Selv betalte han 13.800 kroner i innskudd på Rykkinn og deretter 480 kroner i måneden i husleie. En pris til å leve godt med.

I hans blokk ble den ene halvparten av leilighetene fordelt etter ansiennitet og den andre halvparten fordelt i henhold til kommunens behov – for å hanke inn det som trengtes av visse yrkesgrupper, som Pedersen husker det.

– Vår generasjon slet med å komme inn på markedet, men deretter hadde vi det bra. Hva koster en ny fireroms i Bærum i dag? Sikkert fire millioner. Veldig få førstegangsetablerere har råd til det.

Pedersens jevngamle kunne greit betale et slikt innskudd. Men ventetiden var det ikke alle som godtok.

Handel under bordet

Ifølge NOVA ble det konstatert allerede i 1970 at et «Antall omsetninger var økende og omfanget av under bordet-handel var blitt betydelig. Av nygifte svarte således 11 prosent at de hadde betalt under bordet, og blant dem som hadde giftet seg fem år tidligere 21 prosent,» heter det i «Hvordan målene ble nådd».

– Prisreguleringen fungerte dårlig. Etterspørselen var etter hvert så høy, og veksten i økonomien var stor. Folk hadde penger og kunne betale for seg. Det gikk bud både over, under og ved siden av bordet, sier Tore Kiøsterud.

Selv om borettslagene og selvbyggerne bygget mye – skjønt ikke helt nådde målet til Helge Seip – hersket det i Bærum, ifølge ordfører Willy Greiner, «akutt boligmangel» også i 1975.

Søren Pedersen har inntrykk av at 70-tallets boligsøkere var litt mindre kravstore.

– Mentaliteten var en litt annen. I dag har boligens innhold mye større betydning enn på 70-tallet. Bare det å få en bolig, var du godt fornøyd med. Da skulle du ikke ha noe mer. Jeg husker han som var sjef i ABBL før meg. Hvis noen kom til ham og klaget på boligen, kunne han svare: «Men du kan vel bare flytte»?

– Kunne de det, da?

– Nei.

Fortsatt enorm etterspørsel

Fortsatt er etterspørselen større enn tilbudet. Boligprisene i Asker og Bærum er blant landets høyeste.

Onsdag denne uken vedtok kommunestyret i Bærum å legge til rette for 600 nye boliger i året. I dagene før vedtaket har Bærum høstet rikelig med kritikk for sin tilbakeholdenhet – som fryktes å ramme «hele Østlandet» så vel som våre egne unge.

Ifølge Prognosesenterets kommunemonitor trenger Bærum kommune 800 nye boliger for å mette befolkningsveksten.

– Bærum bygger som bare det, sa ordfører Lisbeth Hammer Krog til Budstikka samme kveld, men understreket at samferdsel og boligvekst må sees i sammenheng.

Søren Pedersen, direktøren i ABBL, håper på flere og rimeligere boliger for en yngre kjøpergruppe.

– I vårt område bygges det for lite. Vi har sterkere befolkningsøkning enn økning i boligtallet. Hos oss er det boligmangel. Og en annen ting å merke seg: Vi bygger ofte litt feil boliger. Folk blir tvunget til å investere for mye i bolig.

Selv kan han gjerne innrømme at han er en versting. Bringebærstien er lenge siden. Nå er de tre personer i en villa på 300 kvadrat på Bekkestua.

– Har jeg egentlig behov for det? spør han seg selv.

Ikke bare forferdelig i dag

Finn Tveter, direktør i Norges Eiendomsmeglerforbund, synes egentlig bare litt synd på den oppvoksende generasjon som tross alt har noe å kjøpe, og dessuten tilgang på kreditt.

– Med tanke på boligsituasjonen, så tror jeg at de har det bedre i dag enn på 70-tallet. Det virker som det er veldig vanskelig i dag, men det er egentlig ikke det. De det er synd på i dag, er de som ikke har familie de kan lene seg på. Det er en helt undervurdert kapitaltilførsel som kommer gjennom foreldre- og besteforeldregenerasjonen i Asker og Bærum.

– Svært mange unge er relativt greit stilt. Ikke bare kjøper de leiligheter, de kjøper ganske fine leiligheter. Og når du åpner garasjedøren, så er det ikke hva som helst som står der heller. Å skrike at ungdommen har det bare ille, er ikke riktig.

På den annen side har de det enda bedre i hans generasjon.

– Jeg har jo vært med på hele velstandsreisen. Min første leilighet kjøpte jeg for 35.000 kroner, en toroms på Bjølsen. Nå har jeg en villa i Vallerveien som jeg vel får 7 millioner for om jeg selger.

Men hva med dem som starter i dag?

– Jeg er optimist. Kanskje ikke en like kraftig økning som jeg har opplevd, men jeg har fortsatt troen på at det er bunnsolid å investere i Asker og Bærum.

Og nå som Bærum har skrudd krana til 600 – litt svakere enn Prognosesenterets 800 anbefalte – har mediekontakt Bjørn-Erik Øye troen også.

– Bolig i Bærum kommer ikke til å gå ned i pris over tid, spår han tørt.

Laftet hytte med utedo ble drømmeslottet

Til slutt var det Kari-Mettes besteforeldre som helt uventet hadde kommet til de forlovedes unnsetning. Leieboeren i en av to små hytter på gården deres sa plutselig opp sin kontrakt. I februar 1971 ble 50 kvadratmeter laftet hus med utedo ledig.

Inn bar de unge forelskede sin flotte, nye brune salong og en skjenk, hang opp oransje gardiner, og så var det i grunnen ikke plass til mer i den lille stua. Hennes farmor og farfar satte inn nytt hvitt kjøkken som innen et halvt år skulle bli malt mørkebrunt med oransje dører.

Bryllupet sto i Bryn kirke 22. mai 1971. Etter hjortemedaljonger og brudevals reiste de nygifte til Lommedalen for å tilbringe sin første natt sammen i felles hjem, alt etter boka.

Den siste rosa veggen duftet fortsatt av tapetlim, etter at tapetsereren gjorde ferdig arbeidet tidligere samme dag. Alle eiendeler var på plass, bare «tannbørsten og Sentex» trengte Ragnar å bære med seg hjem etter bryllupsfesten.

Var det ikke også slik at Ragnar bar sin brud over dørstokken?

– Nææh, protesterer Ragnar brydd.

– Jo! Det tror jeg søren meg du gjorde, ler Kari-Mette.

Senere har de både bygget enebolig i samme gate og flyttet rett over veien til splitter nye leiligheter uten gressplen å stelle, men den hytta ...

– Det var vårt drømmeslott, det der.

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.