Skip to main content

Ryddet skog og bygde ut 30 mål «ødemark» på dugnad

HELDIG VALG: – Du likte så godt rødt etter å ha jobbet for Løvenskiold, sier Dordi Johansen (t.h.) til Bjørg Rustad. Egentlig fikk de utdelt grønn husfarge, men protesterte.

For 65 år siden benket 26 kolleger fra Akers Mekaniske Verksted i Oslo seg på planet av en lastebil i retning Hosle. Skog skulle ryddes og hus bygges – på dugnad.

Høsten 1951 gikk arbeidslaget løs på en 30 mål stor skogstomt på Hosle med øks og sag. Hverken vei, vann, strøm eller kloakk gikk inn til tomten der 13 etterlengtede tomannsboliger skulle bygges.

– Etter som årene går blir jeg mer og mer imponert over alt disse mannfolkene fikk til. Men den gang tok vi det som en selvfølge, sier Dordi Johansen (90).

– Ja, vi måtte jo ha et sted å bo, sier Bjørg Rustad (89), som fortsatt bor vegg i vegg.

Da Bjarne Johansen var 26 og ferdig utdannet skipsingeniør, spurte Dordi sin nyblivne ektemann om han ikke kunne ta seg jobb på Akers mek. Hun hadde hørt om byggelaget, og det unge paret trengte husrom. Og slik ble det.

– Jeg var nok en pådriver, sier Dordi.

SE ALLE BILDENE:

Huslykken på Hosle

Kun én kvinne

De 26 funksjonærene som deltok i prosjektet, var menn i alderen 24–50 år pluss én kvinne. Verkstedet ga løfte om byggelån, og hver deltager betalte inn 4.000 kroner i egenkapital. Verkstedet stilte også med traktor og lastebil, som ble transportmiddelet fra Oslo og ut til byggefeltet.

Dugnadene ble holdt på lørdager etter arbeidstid, søndager og onsdagskvelder – i tillegg til to av sommerferiens tre uker.

Leder av laget var Karsten Jacobsen som tok seg av avtaler med arkitekter, kommunens etater og mye annet. Det var også han som forhandlet frem den store tomten fra Grav gård til en pris av 2.900 kroner pr. mål.

– Jacobsen var enestående, det hadde ikke gått uten ham, sier Dordi Johansen.

Trakk lodd om hus

Byggelederens sønn Hans Petter Jacobsen ble født da de røde, grønne, gule og hvite husene sto ferdig i 1953 – som yngstemann i en søskenflokk på tre.

– Fatter’n innførte systemet med at man underveis ikke skulle vite hvilket hus som var deres eget. Det synes jeg var lurt, ellers ville jo alle jobbet mest med sitt, sier Hans Petter Jacobsen (62) som nå er forretningsutvikler i Aker Solutions og selvfølgelig bosatt på Hosle.

HOSLE-MANN: Hans Petter Jacobsen fra Hosle er sønn av byggelederen, Karsten Jacobsen.

Grøftene til kloakk, vannrør og strømledninger måtte graves ut – for hånd. Hest, vogn og slede ble lånt på Hosle gård. Til byggefeltet fantes kun en humpete kjerrevei, så minst mulig transport var avgjørende, og et lite sagbruk ble etablert på tomten. Tømmeret ble til hardt tiltrengte materialer, men mye ble solgt. En spisebrakke og utedo ble satt opp etter hvert.

Listen over verktøy sier sitt: Øks, spett, krafse, brett, slegge, trillebår, bormaskin, kompressor, dynamitt og traktor. Hugging, barking og kvisting var nytt for de fleste, men en av karene hadde sprengingsløyve.

Se den redigerte filmen: Byggelaget i aksjon

Hestetrøbbel

Hadde man ikke mulighet til å stille på dugnad, måtte man selv skaffe og betale for en vikar. Timer ble nøyaktig notert av eneste kvinne på laget, Cecilie Abrahamsen. Hun hadde oppgaven som kokk og tok ellers i et tak der hun kunne.

Siden hun ikke hadde barn selv, lånte hun nevøen John Abrahamsen (76) som var rundt 12–13 år og hjalp til om lag 15 ganger med å grave grøfter og borre dynamitthull.

Byggelaget fra Akers Mekaniske Verksted – Jeg husker det var veldig kaldt å sitte på lasteplanet fra Oslo og ut til Hosle vinterstid, med bare en presenning over oss, sier den tidligere Vika-gutten, som nå er bosatt i Asker.

Niesen, Ingrid Jarre, var også ofte med og hjalp tanten med matlagingen. Hun forteller at Cecilie Abrahamsen en gang fikk jobben med å gå til Gjønnes gård for å låne en hest. Aker-kassereren var ikke spesielt vant til hester, så da gampen underveis fant det for godt å legge seg ned, visste hun ikke sin arme råd. Dyret var umulig å rikke.

– Tante Cecilie måtte gi opp og hente bonden. Han ga hesten et spark og fikk den opp, sier Ingrid, som bodde hos tanten på Hosle et par år, da hun og tanten holdt keramikkurs for barna i området.

En gang fikk Ingrid Jarre trekke ut «vinnere» av ferdige hus.

– Det var grusomt med alle de forventningsfulle blikkene på meg, sier hun.

Dugnad som sosialt lim

– I etterkrigstiden var dugnadsånden sterk, sier Hans Kristian Lingsom, tidligere direktør for samfunnsutvikling i Bærum kommune.

– Jeg tror entreprenører i dag kunne lære noe av dette og involvere beboerne tidligere i prosessen, kanskje ved å redusere noe i pris ved at beboerne ferdigstiller en del på bakkeplan selv. Det gjorde Bærum kommune i 1980 med 50 hus på Kolsås og 1982 på Lønnås. Helt fra starten av ble beboerne tatt med i planleggingen og hjalp til med å opparbeide utearealene. Det å gjøre noe sammen gir bomiljøet en «flying start», sier Lingsom, som ser utfordringene travle småbarnsforeldre har.

– Mange er presset for tid og vil nok gjerne kjøpe seg ut av den type arbeid, men man ser ikke gevinsten før man har jobbet med det. Jeg har tro på at dugnadsånden gradvis vil vekkes til live igjen, sier Lingsom.

Vei med håpløst navn

«Vi lærte det på den harde måten», har Tor Rustad skrevet i en rapport. Til og med Bispeveien og C.N.R. Aamundsens vei ble bygget med håndkraft. Sistnevnte er oppkalt etter direktøren på Akers mekaniske som takk for hjelp med byggelån, bil og utstyr.

– Først hadde vi bare husnummer. Men så fikk vi vite at veien skulle hete Biskop Jens Nilssøns vei. Helt håpløst, sier Dordi Johansen.

– Da gikk Bjarne til kommunen og sa: «Min kone lesper og det blir penibelt for henne å si: ‘Biskop Jens Nilssøns vei.’ Er er det ikke nok med Bispeveien?».

Og Bispeveien ble navnet, selv om Dordi aldri har slitt med s-ene.

Nedlagt revefarm

Norges Bank, Vinmonopolet og Televerket bygde lignende boliger i området i denne tiden.

– Men laget fra Akers Mek. hadde, i motsetning til de andre byggelagene, tilgang til både utstyr og traktor. De kunne derfor gjøre mye mer selv, forteller Hans Petter Jacobsen, som har mange gode minner fra oppveksten; trygt – og fritt.

– Vi gutta hadde «bande» på en nedlagt revefarm øverst i Grevlingåsen. Der bygde vi hytter av granbar og spiste bær fra den nedlagte gården. Om vinteren gikk vi på ski til Brunkollen, via Muren. 12 kilometer nesten hver dag, for å få gullmerket. Og alle spilte i Eikeli skolekorps.

– Jeg var bare ti år da faren min døde, men husker godt hvordan naboene slo ring om oss barna og moren min etterpå. Vi ungene kunne løpe inn og ut hos naboene. Det var et fantastisk samhold, sier han.

LES OGSÅ: Høyttenkning rundt Sandvikas fremtid

Artikkelen fortsetter under bildet.

IDYLL: Ingrid og Karsten Jacobsen på sin nye veranda på Hosle. Her med yngstesønnen Hans Petter.

Cowboy og indianer

Sentralbanksjef Øystein Olsen synes det er flott å tenke på at faren deltok i byggingen av barndomshjemmet, men også alt moren Jenny bidro med av arbeid og kloke innspill.

– Jeg har et nært forhold til denne historien og har hørt om det fra jeg var liten. Dette var en tid hvor man skaffet seg et hjem på en måte som fullstendig avviker fra nå. Helt vanlige folk, noen var sikkert håndverksdyktige, ryddet skog, planerte og bygde grunnmur for alle disse tomannsboligene, sier Olsen, som var 1 1/2 år da foreldrene flyttet inn i tomannsboligen på Hosle. Han minnes med glede oppveksten med de yngre søsknene Knut, Kari Bente og Sigurd.

– Byggefeltet var omgitt av skog. Det var flere kilometer til nærmeste bussholdeplass. Vi vokste opp i naturen, lekte cowboy og indianer og lagde leir med telt og granhytter. Det var lite slåssing, mer fantasier om mulige fiender. Om vinteren gikk vi på ski og bygde hoppbakker. Jeg har bare gode minner fra Hosle, og det er fortsatt et flott område, sier Øystein Olsen.

LES OGSÅ: Foreslår 17 etasjer i Asker sentrum

Kommuneplansjef: – Tårn med problemer  

Ble ikke måket

Dordi Johansen ble hjemmeværende og psykologstudiene lagt på hyllen da hun «havnet ut i ødemarken» på Hosle, med baby og det hele. Og ett barn ble til tre; Jomar, Gunn og Kristin.

– Det var ikke barnehager eller dagmammaer den gangen. Jeg hadde babyen i en sluffe, og brøytebilen stoppet ved Odds vei, der Nadderudveien sluttet. Nærmeste butikk var Nadderud landhandel, så det var nokså tungvint, sier Dordi Johansen.

– Det gikk jo ingen buss forbi her heller. Men heldigvis kunne vi gå i kiosken hos Madam Rulle, sier Bjørg Rustad som jobbet for Løvenskiold Vækerø til hun fikk det første av fire barn i 1955, Anne. Så kom Helle, Nora og Dag.

Da alle hus sto ferdig rundt 1953 og samtlige familier var installert, var det slutt på dugnader, samarbeid og slit. Alle kunne ta seg av hus, hage, barn – og endelig et etterlengtet privatliv.

Familiene Rustad og Johansen har aldri «løpt dørene ned hos hverandre», forteller de.

GODE NABOER: Dordi Johansen og Bjørg Rustad har alltid hatt et godt naboskap.

–  Men vi hadde jevngamle barn og så en del til hverandre. Og jeg kan ikke huske at vi noen gang var uvenner, smiler Dordi. Bjørg er enig.

– Nei, og hvorfor skulle vi det. Vi har jo hatt det så likt bestandig. Det har ikke vært noe å krangle om.

LES OGSÅ: Stolt funkis ved fjorden  

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.