Lise havnet på heroinkjøret da hun var 15: Dette reddet henne

HJEMME: Etter 17 år med metadon som støttespiller drar eks-rusavhengige Lise Aasmundstad tilbake til institusjonen som reddet livet hennes. Målet er å bli medikamentfri – en prosess hun antar vil vare i inntil seks måneder.  FOTO: JOAKIM S. ENGER

HJEMME: Etter 17 år med metadon som støttespiller drar eks-rusavhengige Lise Aasmundstad tilbake til institusjonen som reddet livet hennes. Målet er å bli medikamentfri – en prosess hun antar vil vare i inntil seks måneder. FOTO: JOAKIM S. ENGER

Artikkelen er over 3 år gammel

Eks-rusavhengige Lise Aasmundstad kom seg først av heroinkjøret da hun fikk lov til å feile. Og feile. Og feile.

DEL

– Det kommer til å bli beintøft, men jeg skal komme meg gjennom dette også, jeg.

Eks-rusavhengige Lise Aasmundstad pakker ned eiendelene sine i romslige pappesker på den speilblanke parketten. Hun har nettopp tatt sin daglige dose metadon – medikamentet som har hjulpet henne til å holde heroinsuget i sjakk de siste 17 årene.

– Jeg var bare tolv da jeg begynte å røyke hasj, og hadde knapt fylt 15 da jeg ble introdusert til heroin av min daværende kjæreste. Det ble starten på et mareritt som skulle strekke seg over godt og vel 20 år, forteller hun.

Denne høsten flytter 49-åringen ut av hybelleiligheten på Høvik. Før hun låser seg inn i sitt nye hjem står en langt større omveltning for tur: Hun skal slutte med metadon.

Lise er tidligere rusmisbruker. Hun har nå vært rusfri i mange år og skal nå forsøke å slutte på metadon.
FOTO: JOAKIM S. ENGER

Lise er tidligere rusmisbruker. Hun har nå vært rusfri i mange år og skal nå forsøke å slutte på metadon. FOTO: JOAKIM S. ENGER Foto:

Tre år med feiling

Midtveis i september reiser Lise til behandlingsinstitusjonen Tyrili for å ta neste steg på den krevende veien mot å bli medikamentfrihet. Hun skal gå over fra metadon til Subutex – et annet, og mindre dempende medikament som benyttes i legemiddelassistert rehabilitering av opiatavhengige.

– Tanken er å dokumentere prosessen på en videoblogg for å vise andre at det er fullt mulig å slutte med metadon. Mange kvier seg fordi nedtrappingen er forbundet med store fysiske smerter, sier hun.

For Lise tok rusmarerittet først slutt da hun omsider fikk kjempet seg til en plass ved nevnte Tyrili på Lillehammer.

– Menneskene der ga meg aldri opp. Uansett hvor mange ganger jeg sprakk ble jeg tatt imot med åpne armer. Det reddet livet mitt, forteller hun.

– Etter jeg hadde sprukket for nte gang spurte jeg behandleren min om hvordan han kunne ønske meg velkommen tilbake gang etter gang, tilsynelatende uten å miste troen på meg. «Jeg vet at du vil klare det, Lise. Bare ikke når», svarte han.

Behandleren hadde rett. Lise klarte det. Etter tre år og utallige nye sjanser.

Så altfor mange rusavhengige gjør det ikke. Hvert år dør i snitt 260 personer av overdose i Norge. Det gjør oss til landet med nest høyest forekomst av narkotikautløste dødsfall per innbygger i Europa, like bak Estland. Bare i perioden 2009–2013 mistet elleve personer livet i Asker grunnet overdoser.

Tomme sko

Mandag runget den nedslående statistikken over torget utenfor kulturhuset i Asker sentrum, under markeringen av Verdens overdosedag.

– Hver uke dør i snitt fem personer av overdose i Norge. Slik har det vært de siste ti årene. Det er et altfor høyt tall, og vitner om at vi har et alvorlig samfunnsproblem, sa Asker-ordfører Lene Conradi (H) i sin appell til de fremmøtte.

På plassen foran henne lå et hav av tomme sko, som symboler på de mange overdosedødsfallene som finner sted i Norge årlig. Flere pårørende hadde funnet vei til markeringen og lyttet alvorspreget til appellantene.

– Vi må tørre å tenke nytt og utfordre oss selv på måten vi gir tjenester og møter utfordringer på. Jeg har altfor lite kunnskap om rusbehandlingsmetoder til at jeg kan ha sterke meninger om dem. Men jeg er lydhør overfor dem som har kunnskap om hva som kan virke i praksis, sa Conradi til Budstikka etter appellen.

TUNGE SYMBOLER: En rekke tomme skopar ble lagt ut på torget som symboler på de mange rusavhengige som dør av overdoser årlig.

TUNGE SYMBOLER: En rekke tomme skopar ble lagt ut på torget som symboler på de mange rusavhengige som dør av overdoser årlig. Foto:

Nytenkning

En knapp uke i forveien arrangerte Asker kommune en heldagskonferanse hvor resultatene fra forskningsprosjektet «Ikke fiks meg og døm meg» ble presentert.

Prosjektet er et av flere initiativ kommunen har tatt de senere årene for nettopp å tenke nytt den i rusomsorgen, påpekte ordfører Lene Conradi (H) da hun åpnet konferansen.

– I den siste fireårsperioden har vi gitt psykisk helse og rus et løft, da vi har erkjent at tilbudet ikke har vært godt nok, uttalte ordføreren til forsamlingen.

Kommunen har samarbeidet med Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV) om det treårige prosjektet, for å innhente kunnskap for å bedre samarbeidet mellom brukere, pårørende og fagfolk innen rus og psykisk helse.

– Asker kommune pekte ut rus og psykiatritjenester overfor unge voksne som et område de ikke opplevde at de møtte godt nok. Å jobbe med brukerne og deres pårørende – de det faktisk gjelder – har vært avgjørende for å utvikle ny kunnskap. Målet med forskningen er å peke ut hva vi skal gjøre mer av, hva vi skal gjøre mindre av og hva vi ikke skal gjøre i det hele tatt, sa Marit Borg, professor ved HBV.

Savner å bli engasjert

Deltagerne har vært unge voksne i alderen 18–28 år, med samtidige rus- og psykiske helseproblemer, samt deres pårørende, fagpersoner i kommunen og et knippe brukerorganisasjoner. Alle har eller har hatt kontakt med rus- og psykiatritjenesten i Asker kommune.

– For meg var det flott å få bekreftet det jeg alltid har trodd: De andre pårørende savnet også å bli tatt med på råd, og bli spurt om vi ønsker hjelp. Så gjenstår det å se om det faktisk skjer.

Det sier Frode Lerstein, Ap-politiker og en av de pårørende som deltok i forskningsprosjektet. Lersteins sønn har vært rusavhengig i over 25 år, og er fremdeles i behandling. 

– Altfor mange familier går i oppløsning på grunn av rus, og mange føler både ansvar og skyld. For hver rusavhengig står det i snitt åtte personer bak, være seg foreldre, søsken og besteforeldre. Vi får også problemer, men det er det knapt noen som snakker om eller tar tak i, sier han.

Vi møter ham på markeringen av Verdens Overdosedag på torget i Asker. Da Lerstein ser på de mange tomme skoparene på bakken fremfor seg, og sier det kun er flaks ikke et av dem tilhører sin egen sønn.

– Flaks at han lever

– Han har overlevd et femtitall overdoser de siste 25 årene. Minst. I mange tilfeller er det er ren og skjær flaks. Men hadde ikke jeg gått ut, lett etter ham og plukket ham opp hadde ingen gjort det. sier Lerstein.

 I årevis har kommunestyrerepresentanten tatt til orde for at Askers rustjeneste bør utvides med et oppsøkende team som møter brukerne der de er – i gatene så vel som på Varmestua.

Selv har Lerstein og hans kone stått last og brast med sønnen gjennom alle disse årene.

– Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har plukket opp sønnen min fra gata etter en overdose, forteller han. 

– Jeg sier til alle jeg møter som har rusproblemer i familien: Vær åpen og stå frem. Det er ikke noe å skamme seg over. Det er utallige grunner til at man kan havne i en slik situasjon, sier han.

Lise er tidligere rusmisbruker. Hun har nå vært rusfri i mange år og skal nå forsøke å slutte på metadon.
FOTO: JOAKIM S. ENGER

Lise er tidligere rusmisbruker. Hun har nå vært rusfri i mange år og skal nå forsøke å slutte på metadon. FOTO: JOAKIM S. ENGER Foto:

Evig takknemlig

Foreldrene til eks-rusavhengige Lise Aasmundstad tenkte likedan. Da hun var 19 år gammel hadde hun en nykter periode hvor hun også fødte en datter. Da rusavhengigheten tok overhånd tok foreldrene over omsorgen for datteren.

– Det er jeg evig takknemlig for. Pårørende som støtter deg, og ikke gir deg opp, betyr alt. Det er en helt fantastisk ressurs som ikke er alle forunt. Mange rusavhengige mister tilknytningen til sin familie – da er det alfa og omega at hjelpeapparatet er tilgjengelig for dem når de trenger det, sier hun.

Lise er tidligere rusmisbruker. Hun har nå vært rusfri i mange år og skal nå forsøke å slutte på metadon.
FOTO: JOAKIM S. ENGER

Lise er tidligere rusmisbruker. Hun har nå vært rusfri i mange år og skal nå forsøke å slutte på metadon. FOTO: JOAKIM S. ENGER Foto:

Som tidligere rusavhengig har Lise mange tanker om hvordan rusomsorgen kan fungere bedre for flere.

Hun har enda til gjort business av det: Etter å ha fullført entreprenørskapsstudiet ved Høgskolen i Bodø i 2004 utviklet hun en metode hvor hun lånte og tok i bruk verktøy fra næringslivet i et rehabiliteringsøyemed. Dette ble bærebjelken i landets første ruskompetansesenter – Rehabpiloten – som i en årrekke bisto Nav og norske kommuner med rehabilitering av brukere etter behandling i institusjon.

– Vi har et sett med velferdstjenester som er til vår disposisjon – alt fra startlån til bistand til å ta høyere utdanning. Problemet i dag er at altfor mange ikke klarer å nyttegjøre seg av omsorgstilbudet de får i kommunene fordi de mangler kunnskap om tjenestetilbudet, sier hun.

– En kjepphest for meg er at rusavhengige skal få opplæring i hvordan tilbudet i kommunene fungerer mens de er i behandling. Slik kan man bidra til at man får en kompetent pasientgruppe som kan sette klart definerte mål for eget liv. De fleste er nok enige om at å sitte og nikke til fagpersonene ikke er reell medvirkning.

Forskerstøtte

Hun får full støtte av forskerne som har snakket med brukere av rustjenesten i Asker.

– Det er av avgjørende betydning at tjenestene skreddersys for den enkelte bruker. Flere vi intervjuet sier de ikke opplever at hjelpen er tilrettelagt spesielt for dem. Mange finner det svært vanskelig å navigere i et fragmentert system, hvor de må forholde seg til en rekke ulike kontaktpersoner, sa Ottar Ness, førsteamanuensis og familieterapeut ved HBV, under konferansen i Asker kulturhus forrige uke.

Uttalelsen lyder som et ekko fra en bruker som ble intervjuet i forbindelse med forskningsprosjektet:

«Systemet er laget som en stor hinderløype. Du skjønner ikke hva som skal foregå. Du skal være fryktelig frisk selv, for å klare å holde oversikten over alle som skal hjelpe deg».

Randi Semb, stipendiat ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, intervjuet syv unge brukere i Asker om betydningen av å føle tilhørighet.

– I Asker er det særlig stor avstand mellom de vellykkede og de som faller utenfor, fordi førstnevnte gruppe tilsynelatende er i flertall. Mange av dem jeg snakket med fortalte om en vanskelig barndom og ungdomstid hvor de hverken opplevde å bli respektert, ansett som betydningsfulle eller forstått. Dette har gjort at de har søkt tilhørighet i et «outsidermiljø», fortalte hun tilhørerne.

Semb mener Asker kommune bør spørre seg om de skal sette inn tiltak for å gjøre noe med «prestasjonskulturen», og i tilfelle hvordan.

Ut av offerrollen

Eks-rusavhengige Lise Aasmundstad mener på sin side at mange rusavhengige i litt for stor grad stakkarsliggjør seg selv.  

– Jeg ønsker ikke å tråkke noen på tærne, men noen ganger tror jeg vi rusavhengige er våre egne verste fiender. Folk med livsstilssykdommer har veldig lett for å gå inn i en offerrolle, men det nytter ikke å sitte og trygle om at verden skal gi deg verdighet – du må ta den selv! sier hun.

Mens hun lemper pappesker inn i bagasjerommet til den vinrøde Audien på gårdsplassen. gjengir hun et bilde hun har brukt en rekke ganger når hun har holdt foredrag og kurs.

– Plasser en heroinbruker med abstinenser på den ene siden av Hardangervidda og en god dose heroin i den andre. Før det har gått en brøkdel av et sekund har brukeren bestemt seg for å krysse Hardangervidda. Rusavhengige har et usedvanlig stort pågangsmot når det er noe de virkelig vil.

– Så det er klart alle kan få det til. De må bare ikke gi opp. Aldri, aldri gi opp.

Artikkeltags