Skip to main content

Regional cellegift er Arnes siste håp for å leve

HÅPET: – Jeg tenker på det hver eneste dag, at jeg ikke vil dø. Kort og godt, sier Arne Tyrholm (47). Kjæresten Marie Gulbrandsen (35) kom over en artikkel på internett hvor en mann med samme diagnose hadde fått gode resultater av behandling med regional cellegift ved en privatklinikk i Tyskland. Gjennom Facebook-gruppen «Arnes kamp mot kreften» samler de inn penger for at han skal få de tre behandlingene som kreves for at han skal ha en sjanse til å bli frisk.

Han er full av kreft, men like full av dødsforakt. Kampen står om å være eller ikke være for Arne (47). Og den foregår i Tyskland.

I drømme leter Arne Tyrholm (47) fra Billingstad febrilsk etter en utgang i et rom han ikke kan komme seg ut av. I våken tilstand sliter han med å få nok luft for hver gang han trekker pusten. Arne har langtkommen lungekreft med spredning til lymfene, og har fått dødsdommen av norske leger.

Men nå jager han nytt håp i Tyskland.

Haster å lære seg og kjenne faren

En tung urteduft ligger i den varme stua hos Arne og kjæresten Marie Gulbrandsen (35). Doble gardiner stenger solen ute, og fra en kommode ryker det hvitt fra en røkelsespinne. Datteren Nathalie (23) har nettopp gjennomført siste eksamen på lærerstudiet før jul, og er på besøk. I ti år har hun levd uten kontakt med faren sin, og nå haster det å lære seg å kjenne ham.

LES OGSÅ: 

Akutthjelp for familier

Trygghet til siste åndedrag

Sjokolade, klementiner og pent oppskårne skolebrød med melisglasur og vaniljekrem står på stuebordet. Ved siden av, i sofaen, sitter Arne halvveis oppreist med store puter i ryggen og med et pledd over seg. Han viser frem to store ulltøfler som går et stykke opp på leggen.

– Det er bare én av bivirkningene av all cellegiften. Jeg fryser og er alltid kald på hendene og føttene, sier han.

For to dager siden kom de hjem fra en privatklinikk i Tyskland hvor Arne fikk behandling med regional cellegift.Det er en metode som ikke utføres ved norske sykehus.

– På røntgenbildene vi hadde med fra Norge kan man ikke engang se lungene, men allerede etter én behandling er ti prosent av lungene kommet til syne igjen. De sier at dette er veldig lovende, informerer Marie.

 

HJELPER: Marie Gulbrandsen (t.v.) har blitt både lege, psykolog, sykepleier og prest etter at kjæresten fikk kreft. Datteren Nathalie Tyrholm Nystedt (23) (t.h.) har akkurat blitt kjent med pappa på ny.

- Vil bare ikke snakke om det

– Jeg kjenner at det renner. Du må skifte på bandasjen.

– Allerede?

– Ja, du må forte deg.

Marie finner frem to plastposer breddfulle av apotekvarer. Hun trekker opp en saks fra posen, saltvannsspray og nye plaster som hun legger klart.

– Fort deg, da!

Hun hjelper ham med å få av seg T-skjorten som allerede er gjennomvåt. Nedover siden renner det fra operasjonssåret som bare er midlertidig sydd sammen med sorte usymmetriske sting. Ribbeina og ryggraden til mannen som en gang veide 90 kilo, stikker ut fra den bleke huden når han lener seg fremover. Formen er elendig.

– Alt gjør vondt. Til og med den der rensesprayen og plastrene gjør vondt mot huden.

Han snur seg vekk og lukker også øynene for sikkerhets skyld.

– Jeg er surra som ei juleskinke, jeg klarer bare ikke å se på det.

Marie skifter på bandasjene så kjapt hun klarer. Så finner hun frem en ny T-skjorte til forloveden sin. I enda noen dager må han gå med et dren som sitter i det høyre låret hans og som fjerner puss fra såret innvendig.

– Noen ganger tror jeg Arne tenker at bare vi ikke snakker om kreften, så gjelds det ikke.

– Nei, sånn er det ikke, svarer Arne kontant.

– Jeg vil bare ikke snakke om det. Jeg vil ikke høre en dritt om hva som skal skje eller hvordan.

 

FASTLÅST: Lungekapasiteten til Arne er så dårlig at han tilbringer mesteparten av dagene helt i ro i sofaen. – Jeg liker ikke når det er mørkt ute. Alt føles bedre når det er lyst, sier han.

Ikke engang øl smaker som før

Ingenting er som før. Ikke engang øl smaker som det gjorde for tre år siden da Arne kunne gå ute med T-skjorte, selv på vinteren og da han og Marie satt nyforelsket på restaurant, spiste elleve-retters og nøt livet i fulle drag. Til og med forholdet til datteren og sønnen Sebastian fra et tidligere ekteskap hadde begynt å ta seg opp igjen da beskjeden ingen kan forberede seg på smalt rett i fleisen på ham.

«Det er ikke noen fin måte å si dette på, men du har lungekreft».

Han glemmer ikke legen som satt der og vippet i en kontorstol. Den hvite frakken, lukten av desinfeksjonsmiddelet fra de mange dispenserne på sykehuset og det trange lille rommet med hvite, stygge sykehusvegger.

– Det er ganske brutalt. Spesielt når mamma også fikk lungekreft. Det var det hun døde av. Hun røkte førti Pall Mall om dagen, jeg har ikke rørt en sigarett i hele mitt liv. Pappa opererte også ut en svulst i brystregionen, men han døde av noe annet.

LES MER: – Vi som er gamle jobber jo gratis

 

Forakter døden

Arne trekker den største puten litt nærmere seg og retter seg opp i sofaen.

– Jeg bestemte meg der og da for at dette skulle jeg komme meg gjennom.

Han strekker en tynn arm og griper et skolebrød som han tygger demonstrativt.

– Kroppen må ha mat, sier han.

– Ellers går det i hvert fall ikke.

Nektet å avslutte behandlingen

Etter et trettitalls cellegiftkurer forsøkte legene å avslutte behandlingen fordi de mente den ikke lenger hadde effekt. Arne nektet, så de fortsatte til september, men da var det ikke mer cellegift å få.

– På sykehuset sa de vel noe sånt som at det var bedre for livskvaliteten min å slippe kvalmen. De sa jeg hadde mellom to uker og to måneder igjen å leve, og tilbød meg plass på hospits. Alle vet at det er siste stopp før kirkegården, så jeg takket nei. Jeg var nok ikke høflig heller.

Siden da har Marie vært hans lege, sykepleier, psykolog, prest og venn.

Dødsangsten

Det er nettene som er verst, når det er mørkt ute. Tankene om det nådeløse ukjente melder seg når den ellers så trafikkerte gaten utenfor leiligheten er naken. Ofte må Marie holde ham fast mens dødsangsten er som verst.

– Jeg hater det, sier han.

– Det kommer oftere nå, sier Marie.

- Ingen mirakelkur

– Vi er klare på at det ikke finnes noen mirakelkur mot kreft hverken her i Norge eller utenlands, men i Norge mangler vi en del behandlingsformer og medisiner, så du kan si at noen sykehus i utlandet har en større verktøykasse, sier Torkel Oftedal, kreftkoordinator i Oncolomed.

Han har hjulpet norske kreftpasienter til utlandet for behandling siden 2010.

– De fleste faller av lasset på veien. Enten av økonomiske grunner eller fordi de må innse at det ikke finnes medisiner som vil gjøre de friske mer. Heldigvis har vi også solskinnshistoriene. Det er derfor jeg driver med dette, sier han.

Så langt i år har han reist ut med Arne og 43 andre pasienter som har fått behandling i utlandet.

– Vi i Norge lever i troen på at vi er verdens beste på alt, men det er vi ikke når det kommer til helse. Og pasientene finner seg ikke lenger i å bli behandlet på den måten – slik som Arne. Men ingen av oss kan trylle, selv om det hadde vært kjekt, sier kreftkoordinatoren.

Regional cellegift  

Skulle ikke oppleve 2016

2016 hadde aldri føltes lenger unna. Med legenes prognoser så det ikke ut som om Arne ville oppleve hverken jul eller nyttår.

Arne var innlagt igjen, men denne gangen for en lungebetennelse som gjorde ham så dårlig at han behøvde oksygenmaske for å få luft. Det hadde gått en måned siden dødsdommen ble opplest foran ham på sykehuset.

Ved sykesengen hans leste Marie en artikkel om en mann med samme diagnose som hadde fått regional cellegift med gode resultater på et privatsykehus i Tyskland.

En siste sjanse

Nathalie opprettet Facebook-siden «Arnes kamp mot kreften» og inviterte alle venner og bekjente til en pengeinnsamling for at Arne skulle få behandling i Tyskland. De sendte epikriser og røntgenbilder nedover og legene ved privatklinikken mente de hadde gode muligheter for et vellykket resultat. På 10 dager samlet de inn drøye 250.000 kroner, nok til den første av tre planlagte operasjoner. Den 30. november reiste Arne og Marie ned.

– Det er ikke problematisk for meg å be om penger på Facebook. For min del er dette vinn eller forsvinn, jeg må gi det et forsøk.

Neste operasjon er den 8. januar, såfremt saldoen på innsamlingskontoen stiger tilstrekkelig.

– Jeg trenger at pappa lever slik at vi kan få bygget opp et godt forhold til hverandre igjen. Jeg kjenner bare historien rundt skilsmissen fra den ene parten. Jeg kjenner meg veldig igjen i staheten hans. Jeg er sikker på at det er den som holder han i live.

– Ja, det er jeg også overbevist om, sier Marie.

Hver dag legger de til medlemmer i Facebook-gruppen som nylig passerte 8.000 medlemmer.

– Han blir desperat fordi han ønsker å leve. Man vil jo ikke dø. Og alle har en femtilapp, sier datteren.

 

VELLYKKET: Den første av tre operasjoner ble betegnet som vellykket. Den 7. januar reiser Arne tilbake for operasjon nummer to.

Planlegger giftemål

Men først er det jul. Og det skal bli en fin en, insisterer Marie.

– Vi skal lage all julematen og denne nyttårsaften håper vi på klar sikt så vi får se rakettene. De to siste årene har det enten vært pøsregn eller tåke.

2016 skal bli året hvor Arne blir frisk av kreften – det finnes ikke noe alternativ for kjæresteparet.

– Mest sannsynlig går det bra, sier Marie.

– Ikke si det da. Det skal gå bra.

– Og når jeg blir frisk så skal vi gifte oss med en gang, sier Arne.

GIFTEPLANER: Så snart Arne blir frisk av lungekreften skal han gifte seg med sin Marie.
Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.