Skip to main content

Paul Chaffey: Stolt som en værhane

PÅ SAMME LAG: Etter en politisk ørkenvandring av bibelske dimensjoner er «Den fortapte sønn» kommet hjem til Høyre og Jan Tore Sanner.

Det er en hutrende hustrig januardag over Snarøya, men statssekretær Chaffey holder imponerende stø kurs mot kontrolltårnet på gamle Fornebu.

(Se alle bildene ved å bla i toppen av artikkelen– gjelder ikke mobilbrukere.)

Man kunne fort frykte at et friskt lite vindkast kunne feie av sted med ham, men større har han altså aldri vært, ikke engang i sin mest profilerte sosialistiske fortid, den gang røde flagg og faner samt feiende flotte revolusjonære formuleringer hørte til dagens orden.

«Tynn som en spiker, med rabiat sidesveis, skoleflinke briller, store kunnskaper og en egen evne til å holde seg til saken», skildret en av våre yrkesbrødre ham da SVs wonderboy forlot Stortinget i 1997.

«Det kunne like gjerne ha vært skrevet i dag», skrev vi selv, åtte år senere, og hevdet at stadig unge Chaffey hadde et utseende med en bestandighet Dorian Grey kunne misunne ham. Slik er det, de facto, fremdeles, gråstenk i luggen til tross.

Selv er han barnlig begeistret over at mange stadig mener han ligner Harry Potter.

– Og julen er vel overstått?

– Rolig og fredelig hjemme på Snarøya, med Lisa og ungene.

– Og nyttårsaften, med kalkun og champagne og raketter i vilden sky?

– Kalkun og vin, men ingen champagne. Ikke raketter heller.

– En tidligere NATO-motstander skyter kanskje ikke opp slike?

– Barna er litt redd dem.

– Hva sto øverst på ønskelisten i år?

– Jeg hadde ingen, til familiens smule irritasjon. Nå må jeg begynne å gå med slips på jobben igjen, så der lå det et potensial, men ingen benyttet seg av det.

– Du vet at alle ønsket seg keramisk slipestav i år, til kjøkkenknivene sine?

– Det ante jeg ikke, men takk for tipset.

Les flere artikler fra Budstikka Helg!

Noen matmaker er han ikke, sier han. Slikt er det Lisa som står for. Hans egen innsats for julemiddagen begrenser seg til å passe på at risengrynsgrøten ikke svir seg lille julaften, men det er han til gjengjeld veldig god til. Ikke har han lest «Mors gaver» heller, av Cecilie Enger, slik resten av oss gjorde. Isteden pløyde han begeistret igjennom 500 sider om den sigarrøykende whiskydrankeren Winston Churchill, et av hans største forbilder, om vi forstår ham rett, og nå er han i full ferd med å lese seg opp til grunnlovsjubileet.

– Med stor glede! At jeg definitivt er mest opptatt av fremtiden, betyr ikke at jeg ikke ser at vi kan trekke lærdom av fortiden.

Mange beskyldninger

At dette milde, snille mennesket, i sin barndom Budstikka-bud på ruten Dønski-Hauger tur-retur, noensinne skal ha vært betraktet som en folkefiende her til lands, er ikke lett å forstå, om man ikke minner seg selv om at CIA en gang plasserte John Lennon på tredjeplass på sin paranoide liste over USAs største samfunnsfiender. På den annen side er det en uomtvistelig sannhet at den nye statssekretæren har gjennomført en politisk vandring som får selv «Den lange marsjen» til formann Mao til å fortone seg som en fredfull fottur i fjellheimen.

– Mao holdt i alle fall fast ved sine forskrudde politiske ideer hele veien, som en kilde så treffende formulerer det.

– Chaffey, derimot!

Overløper, opportunist, værhane, sviker, femtekolonist, sosialistjapp og den fortapte sønn, er blant merkelappene han er påført. «Fra miljøikon til miljø-Judas på ti år. Hva skjedde med Paul Chaffey?» undret Aftenposten, da en av Stortingets mest årvåkne miljøvoktere takket ja til en direktørstol hos en av verdens store CO2-produsenter, Statoil, mens Klassekampen, ved redaktør Jon Michelet, lanserte spalten «Ukens Chaffey», for riktig å understreke værhanens vingling.

I år 2000 kom han ut av skapet som EU-tilhenger, erklærte at «SV er blitt for konservativt for meg», og bekjente at han hadde stemt Arbeiderpartiet ved de to siste valgene. Da han året etter gikk fra Statoil til stillingen som administrerende direktør i NHOs nystiftede landsforening for teknologi- og kunnskapsbedrifter, Abelia, så gamle kampfeller sviket som absolutt.

– Jeg ville heller bli sett trekkende på gata, enn i Chaffeys nye, blå frakk, erklærte nevnte Michelet, og ble garantert ikke mindre fortørnet da Chaffey publiserte sitt oppgjør med SV i en artikkel i Samtiden, i 2006.

– Med utgangspunkt i Murens fall i 1989 spurte jeg hvordan de kunne la være å revurdere sitt forhold til NATO, EU og et samlet Europa, når alle østeuropeiske land var frigjort fra kommunismen. Hvorfor ville de ikke si høyt at det faktisk var «kapitalistene» som vant den kalde krigen?

Svimlende tanke?

Dagsavisens Hanne Mauno har åpenbart ikke klart å ta hamskiftet helt inn over seg ennå. «Det er fortsatt en litt svimlende tanke at SVs en gang så radikale gullgutt har transformert seg selv til en strømlinjeformet, markedsliberalistisk NHO-direktør og Høyre-mann, som er for oljeboring i Lofoten», skrev hun, så sent som i fjor sommer.

Nye kampfeller, derimot, som Kristin Clemet, mener værhanestempelet er det reneste vås, og erklærer fast og bestemt at hun sjelden har støtt på et mer helstøpt og prinsippfast menneske enn herr Chaffey.

– Nå kjente hun meg jo ikke på mitt rødeste, sier han modest.

Ikke på hans sorteste heller, kunne vi ha lagt til, den gang tenårings-Chaffey kalte seg goth-er og var blodfan av den dystreste, mest depressive musikken rocken har frembragt. Men kanskje er det Clemet som har rett, likevel. At meget er som det alltid har vært i det Chaffeyske hode, kan vi selv bekrefte. Vi siterer gjerne fra en artikkel, på trykk i lokalavisen i 1997, supplert med Chaffeys kommentarer, sytten år senere:

«Bør Statoil privatiseres?

– En delprivatisering ville være bra for både staten og Statoil. Et selskap som er avhengig av Stortingets velsignelse før det handler, kan rett og slett ikke agere raskt nok i markedet».
– En god analyse, absolutt!

Nytt sitat: «Er du lei av å snakke om ditt nye EU-standpunkt?

– Hvis det kan bidra til å blåse liv i EU-debatten, snakker jeg gjerne mye mer om det. Men det må handle om sak. For mange debatter her i landet får et fullstendig forfeilet fokus på person».

– Dette er jo gripende godt sagt!

Sin stadig like avmagrede konstitusjon kommenterte han den gang på følgende vis:

«Jeg spiser veldig godt, jeg, kaker, og sjokolade også, men det hjelper ingenting. Det legger seg liksom ingen steder».

– Slik er det fremdeles!

«Prinsipper er til for å brytes, heter det. Hvilket brøt du sist?

– Det husker jeg ikke. Jeg hadde vel egentlig revidert de fleste da jeg forlot Stortinget, men betinger meg retten til å fortsette med det, ved behov».

– Rørende velformulert, virkelig!

Enda et sitat:

«Det er veldig hyggelig å spise lunsj med Paul Chaffey, men det var kanskje enda morsommere før, den gang du var glødende motstander av det meste, som gasskraft og genmanipulering, atomkraft og materialisme, for ikke å snakke om EU?

– Sikkert. Men jeg har ikke noe markeringsbehov lenger. Som partiaktivist på en ytterfløy var det jobben min å forenkle argumentasjonen. Men verden er mer komplisert enn som så, og jeg er ikke politiker lenger».

Sitat slutt.

– Strengt tatt er det vel bare aller siste påstand vi kan ta deg på, for at du er tilbake i manesjen er jo hevet over tvil. Kan det være dette som provoserer gamle partifeller til slike meningsutbrudd?

– Av og til synes jeg synd på dem, som må ta ansvar for et utskudd som meg. På det menneskelige plan kan jeg absolutt ha medfølelse med dem, men med partiet, nei.

– Trengs SV i 2014?

– Jeg syns ikke det.

For riktig å gni det inn, deltar Paul Chaffey årlig i et lutefisklag for frafalne og nåværende SV-ere, på Stortorvets Gjæstgiveri, under mottoet «Alle har en fortid i SV, noen har en nåtid, men ingen har en fremtid».

– Er ikke det vel infamt?

– Det ligger mer selvironi enn ondskap i det, men verden trenger ikke sosialistiske partier lenger, spør du meg.

– Hva med de sosialdemokratiske?

– At de har sin eksistensberettigelse er det ingen tvil om, hverken her hjemme, eller i andre land. Ethvert styrende parti trenger en motpart, en seriøs opposisjon, slik at den demokratiske diskusjonen aldri undertrykkes og forvitrer eller, i verste fall, dør.

Var han noen gang sosialist? har mange undret på, og det er forståelig, når utgangspunktet var en veloppdragen oppvekst på Dønskijordet, i blåeste Bærum, med akademikermor og -far, og lillesøster. Det aller første sted Paul Chaffey søkte politisk nødhavn var blant Helge Seips disipler, i Det liberale folkepartiet, DLF. De var aldri mange og eksisterte ikke lenge, og hva i all verden gjorde unge Chaffey der?

– De hadde fine fester, kan han huske.

– Og til å ha så få medlemmer hadde de forbausende mange, helt ulike meninger.

Stemmeskred med Chaffey

Deretter bar det inn i skolepolitikken, men slett ikke for DLF, derimot SU, sosialistisk ungdom, med betydelig suksess. Ifølge lokalavisen for Asker og Bærum forårsaket unge Chaffey stemmeskred for SV under skolevalgene i 1989, med 15,6 prosent. For pappagutter og -piker i blåeste Bærum sto valget plutselig mellom Høyre og SV. «Alle ler av lille Paul, ikke minst de andre politikerne i panelet, men de bør tørke av seg gliset», skrev Budstikka i et begeistret referat fra en paneldebatt et sted i bygdene, og fortsatte som følger: «Han er kunnskapsrik som få og har en snert i replikken som setter de andre på plass. Jentene på første rad syns han er dødsscool!»

Om referenten påfølgende dag ble overført til sportsredaksjonen vites ikke. Det vi derimot vet er at Chaffeys hovedmotstander den gang, Unge Høyres Jan Tore Sanner, fremdeles, med stor begeistring, gjenforteller hvordan «Jeg og Paul delte salen mellom oss, 40 prosent hver!»
Inn på Stortinget bar det med dem begge, Sanner for livet, Chaffey for to perioder. Så forlot han plutselig politikken.

– Da Muren falt, falt tilsynelatende skjell fra dine øyne også?

– Det var utløsende, absolutt, men det skjedde ikke så plutselig som det kan se ut. Jeg hadde sakte, men sikkert kommet frem til ny erkjennelse i to helt sentrale spørsmål: Jeg var ikke lenger mot EU. Jeg var for. Jeg var heller ikke motstander av kapitalismen lenger. Tvert imot, jeg så ingen annen samfunnsøkonomisk styringsmodell som hadde bevist sin eksistensberettigelse i store deler av verden så lenge.

Deretter opprant valget i 2001, for første gang i sitt liv stemte Paul Chaffey Høyre, og siden har han ikke gjort annet. Hvorfor vil ikke hans gode venn, kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen, fortelle røverhistorier fra SU-tiden? Er de for drøye?

– Faktum er vel at de egentlig ikke finnes. Vi var veldig ordentlige, seriøse, politisk engasjerte unge menn. En periode var vi til og med medlemmer av Norsk Målungdom. Tenke seg til, Thor Gjermund, fra Groruddalen og jeg, fra «beste Bærum».

– Er det smart av Ole Gunnar Solskjær å bli trener for Cardiff?

– Det tror jeg det kan være. Hvis målet er å bli trener for en stor, internasjonal klubb, kan det være lurt å gå veien om en mindre.

– Er det sant at Paul Chaffey, som en annen Pondus, går omkring og husker Liverpools lagoppstilling i hjemmekampen mot Everton i 1982?

– Nei. Mitt lag var aldri Liverpool, det var ManU. Men det er sant at jeg har en velutviklet evne til å huske fullstendig unyttige ting. Semifinaler der England taper på straffekonkurranse, for eksempel, som da Garreth Southgate bommet på den avgjørende straffen mot Tyskland i EM i 1996, og da de tapte igjen, mot Tyskland i 1990, det er noe spesielt med England og straffespark, skjønner du, mens Italia, som hadde dyrket frem et lag som ikke kunne tape, gjorde nettopp det, mot Argentina, i Napoli, som jo var Maradonas hjemmebane, ikke sant, slik at det ble Argentina og Tyskland i finalen, og her er det stor forskjell på nordmenn og engelskmenn, mens Norge dyrker sine seiere, blir England aldri ferdig med sine tap, jo mer heroiske jo bedre og ...

– Takk, takk! Virkelig!

«Very british»

For oss virker Pondus-parallellen svært så treffende, og med en «very british» far, aksepterer vi at han har solid grunnlag for egne meninger, om dette også. Arnhild Mæhle fra Rolfstangen på Snarøya var på språkskole i Bournemouth der hun møtte Patrick Chaffey, så var det gjort.

– Er det et nederlag, å være Jan Tores undersått, plutselig?

– Nei nei! Det er jeg veldig komfortabel med. Jan Tore er en meget hyggelig mann og en veldig bra sjef. Og du må ikke tro departementet vårt er en mørkeblå forsamling. Jan Tore skryter begeistret av at vi favner alle politiske avskygninger, fra SV til Frp.

– Hva skal dere gjøre, da?

– Forenkle, fornye og forbedre!

– Enkelt sagt, men muligens ikke like lett gjort?

– Vi skal jakte på tidstyvene. Sette oss i brukernes og utøvernes sted og betrakte regelverk og systemer «nedenfra», for å fjerne alt som forsinker og fører til inneffektivitet. Ikke minst forenkle og tydeliggjøre alle meldinger fra det offentlige til brukerne. Skape færre, mer effektive kommuner.

– Og nedlegge Anette Solli, din egen partifelle, som er så stolt av Akershus fylkeskommune?

– Det ikke flertall for det på Stortinget i dag, men det står i både Høyres og FrPs partiprogram, ja.

– Er det nå vi skal ønske lykke til?

– Gjerne det.

– Hører du, Anette!?

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.