Pirkejuss hos Fylkesmannen

KRITISK: Bygningssjef Ketil Krogstad i Bærum er ikke nådig i sin dom over saksbehandlingen hos Fylkesmannen. FOTO: EVA GROVEN

KRITISK: Bygningssjef Ketil Krogstad i Bærum er ikke nådig i sin dom over saksbehandlingen hos Fylkesmannen. FOTO: EVA GROVEN

Artikkelen er over 7 år gammel

Bærum kommunes bygningssjef langet ut mot Fylkesmannen i Oslo og Akershus tidligere denne uken.

DEL

Budstikkas lederartikkel, 14. juli 2011:

Krogstad beskylder saksbehandlerne for kun å være opptatt av forvaltningsjuss og for å være redde for å kommunisere på andre måter enn ved å skrive brev og begrunnelser.

– De burde skaffe seg noen praktikere der inne. De mister fokus på det som er viktig, nemlig kvaliteten på bygg, fremholdt Ketil Krogstad.

Del på Facebook

Underdirektør Eldbjørg Kluften hos Fylkesmannen svarte at klagesaker er høyt prioritert, men at saksmengden er stor og at det derfor kan trekke ut i tid.

– Vi må følge lover og regler, understreket underdirektøren.

Vi er enige i at at lover og regler skal følges, bevares, men vi synes nok likevel at underdirektøren er i overkant rask med å avfeie kritikken fra Bærums bygningssjef. Det er minst to måter å følge lover og regler på; den firkantede og den fornuftige.

Les fra lederartikler fra Budstikka her

To eksempler på saksbehandlingen hos Fylkesmannen forteller oss at bygningssjef Krogstad har grunn til å riste på hodet. En beboer i Langoddveien søkte om dispensasjon til å bygge flatt tak, i likhet med det naboen har. Andre naboer klaget, og saken havnet hos Fylkesmannen.

Etter fem måneder ble Bærum kommunes tillatelse opphevet. Fylkesmannen hadde ikke fått uttale seg om taket før vedtaket ble fattet. Saken ble behandlet på ny, med samme utfall, og havnet på ny hos Fylkesmannen – der miljøvernavdelingen ikke hadde innvendinger mot det flate taket, og huseieren fikk sin dispensasjon.

Utfallet ble altså det samme som kommunens opprinnelige vedtak, men det kom trekvart år senere enn nødvendig. Hadde Fylkesmannen tatt stilling til realiteten i klagen i stedet for å kreve ny behandling i kommunen, ville mange måneder vært spart.

I denne saken fristes vi til å tenke på det gamle ordtaket om at den kjenner best hvor skoen trykker, som selv har den på. Det er ikke enkelt å forstå hvorfor Fylkesmannen ønsker å uttale seg i lokale dispensasjonssaker uten prinsipiell interesse før de kommunalt folkevalgte fatter sine vedtak.

Og vi fristes til å spørre hvorfor det ikke er mulig å prate sammen, ikke bare sende brev. En enkel telefon eller to ville ha løst denne saken. At pirkejuss i saksbehandlingen er blitt et samtaletema blant de kommunale bygningssjefene, burde få varsellampene til å lyse hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

Dette er Budstikkas lederartikkel, 14. juli 2011.
 

Artikkeltags