For to år siden giftet 22-åringen seg, etter islamske regler, med den profilerte islamisten Arfan Bhatti. Han sitter i dag fengslet i Nord-Pakistan. Hennes norsk-pakistanske far forteller at han fikk høre om giftemålet gjennom en bekjent.
– Jeg fikk sjokk. Jeg skjønner ikke at hun ønsker å være en del av dette miljøet. Min største frykt er at de yngste barna mine skal bli påvirket av Bhatti og søsteren, sier han.
– Hjernevasket av familiemedlem
Datteren har tidligere gått ut i mediene og åpent støttet terrororganisasjoner som Taliban og ISIL, og sagt hun ønsker å innføre en verdensomspennende islamsk stat, styrt etter sharialover.
Faren forteller at han ikke har snakket med henne siden 2011.
– I 2009 reiste jeg, min daværende kone og mine yngste barn til Pakistan for å bo noen måneder hos familien. For at min eldste datter ikke skulle være for lenge borte fra skolen, valgte hun å bli igjen her, hos en slektning. Da vi kom tilbake, var hun helt forandret, sier han.
Han mener datteren må ha blitt hjernevasket av familiemedlemmet hun bodde hos.
– Jeg skjønner fortsatt ikke hva som skjedde. Hun begynte plutselig å gå med hijab, og ville hverken håndhilse eller gå ved siden av menn.
Blir skremt av datterens meninger
Datteren er født i Norge. Faren flyttet hit i 1974, og har selv gått på barne- og ungdomsskole i Bærum.
– Det var viktig for meg at barna mine skulle vokse opp i et ikke-konservativt hjem, selv om vi er muslimer, forteller han.
Eldstedatteren gikk på Belset ungdomsskole og senere på Sandvika videregående.
– Hun var flink på skolen, og hadde mange venner. Jeg håpet hun skulle begynne å studere, og få seg en god jobb, forteller faren.
Men ifølge ham begynte hun i stedet å delta på møter i regi av den konservative islamske ungdomsorganisasjonen Islam Net. Fra høsten 2010 brukte hun alltid det heldekkende plagget niqab. Han mente det var for ekstremt, men sier hun fikk støtte hos moren.
– Hennes forandring og radikale synspunkter skremte meg. Jeg tok henne med til en god venn som tidligere var i det radikale miljøet, i et forsøk på å snakke henne til fornuft. Men hun ville ikke høre, sier han.
– Har ikke alltid vært en god far
Faren er åpen om at ting ikke bare har vært enkelt i datterens oppvekst og ungdomsår. Barnevernet skal ha vært inne i bildet da hun var i tenårene. Han sier selv at han var lite til stede for barna, og at konfliktene mellom ham og moren har vært store. For tre år siden ble han dømt for vold mot kona. De ble senere skilt.
– Jeg har ikke alltid vært en god far. Jeg har jobbet mye, og har temperament. Likevel ønsker jeg som alle andre, barna mine det aller beste. Jeg håpet de skulle bli gode forbilder. Det kan jeg dessverre ikke si at eldstedatteren min er. Hele situasjonen er veldig trist.
– Tror du hennes oppvekst, og din rolle som far, har hatt noe å si for hvor hun står i dag?
– Jeg skulle satt klarere grenser, men jeg synes det var vanskelig. Hun var min første datter. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det, sier han.
Budstikka har gjentatte ganger forsøkt å få kontakt med både den 22 år gamle kvinnen og hennes mor, uten å lykkes.
– Flere bør spørre seg hva de har gjort
Ungdomsarbeider Ikhlaque Chan i Bærum kommune har i en årrekke fulgt mange av de unge menneskene som PST mener tilhører det radikale islamistiske miljøet i Bærum. Han mener det er flere som bør spørre seg selv om hva de har gjort, eller ikke gjort, for disse ungdommene.
– Hadde vi som storsamfunn tilnærmet oss dem på en bedre måte, hadde de ikke vendt seg til radikal islam. Men hjelpeapparatet, som skolene og barnevernet, har ikke vært utstyrt med gode nok verktøy til å møte problemet, sier han.
Etter at det er blitt avdekket hvilket miljø som har vokst frem i Bærum har kommunen, ifølge ordfører Lisbeth Hammer Krog, rettet søkelys på problemet. De har opprettet et samarbeid med politiet og PST, samt ansatt en person for å koordinere arbeidet.
– Handler lite om religion
Ifølge Chan handler rekrutteringsprosessen lite om religion, og mye om behov for tilhørighet.
– Det som betegnes som «det radikale miljøet» er ikke en organisasjon eller en stiftelse, men venner som har vokst opp sammen eller møttes via felles bekjente. Fellesnevneren for disse er at de har falt utenfor sosialt, og har vist bekymringsfull oppførsel på skolen og i fritiden. Mange har kommet til Norge som barn, vokst opp i fattige familier, og har foreldre som selv har slitt med å tilpasse seg det norske samfunnet. En del foreldre følger ikke opp barna hverken på skolen eller fritiden, og innser ikke at de trenger hjelp.