- Noen løper maraton for å teste kapasiteten sin. Jeg driver med dette

– Fader, sterk er’n!

Simen Lindhagen fra «Team action design» skygger for øynene og legger hodet godt bakover.

Noen titalls meter over ham henger Høvik-mannen Harald Riise (32).

Fastspent i rullestolen drar han seg møysommelig oppover det 62 meter høye Oxer-tårnet på Økern. Lange sikringstau hindrer at Harald og stolen deiser i bakken. Oppsettet skal tåle belastninger på to tonn, forsikrer Lindhagen mens rullestolen dingler kraftig i vindkastene.

– Så vi har litt å gå på.

Firmaet driver med det meste innen stunt og riggetjenster.

– Den siste tiden har vi hatt mye «body burns».

– «Body burns»?

– Ja, at vi setter fyr på en person.

Men i dag skal de hjelpe den 32 år gamle Høvik-mannen til topps på et av Oslos høyeste byggverk. Utfordringen er at Harald ikke kan bruke bena.

I stedet skal han dra kroppen opp etter armene.

Satser alt på en god arm

Harald Riise er født med cerebral parese.

Bena fungerer ikke, den venstre armen er heller ikke helt god, men den høyre er slettes ikke verst. Han trenger hjelp til det meste, og hjemme går over ti assistenter i turnus døgnet rundt.

Likevel: I fjor sommer syklet han Eidsvoll-Oslo. Med hendene. Målet var å komme i mål på under fire timer. Han ble klokket inn på 2.41.

I år er det klatring som gjelder.

Ideen ble født så sent som i januar: Finne høyest mulig sted, så det blir en skikkelig utfordring. Taktikken er klar: Å gå knallhardt ut – og øke etter hvert.

I3. mai er det offisiell gjennomføring. I påsken var det generalprøve med testing av utstyr. Og eventuell høydeskrekk.

- Det handler om å vise at rullestolen ikke kan holde meg nede

De siste månedene har han trent målrettet, men rolig for å unngå belastningsskader. Litt svømming, litt fysioterapi, men hovedfokuset har vært styrketrening av armene.

I hagen hjemme på Høvik står et eget pull up-stativ. Det blir gjerne en runde om dagen, mellom 100–200 per økt.

 Planen er å dra seg oppover skyskraperen på Økern i et løftesystem spesialkonstruert for anledningen. Drivkraften er å pushe egne grenser. Og å inspirere andre funksjonshemmede til å vise rullestolen fingeren.

– Det handler om å nå høyere enn noen gang. Og å vise at rullestolen ikke kan holde meg nede, sier Harald.

– Og om selvrealisering. Noen løper maraton for å teste kapasiteten sin. Jeg driver med dette, egenvektstrening.

Tandemkajak og paragliding

Harald er langt fra den eneste som nekter å la fysikken diktere. Når sykkelrittet «Den store styrkeprøven» går av stabelen i juni, skal flere av deltagerne sykle distansen Trondheim-Oslo med hendene, 543 kilometer.

– Å sykle fra Trondheim er langt. Å håndyskle er helt utenfor fatteevne. Det er sånne som gjør at vi som arrangerer blir sittende med tårer i øynene, sier presseansvarlig Morten Mørk.

Under Ekstremsportveko på Voss et par uker senere er det mulighet for blant annet vindtunnel, paragliding, tandemkajakk.

Også for rullestolbrukere.

– Vi sitter ikke med tall, men dette er en gruppe i vekst, sier Sofie Torlei Olsen med tittelen Big Bozz for Ekstremsportveko. Hun forklarer det med utvikling på utstyrsfronten, tv-produksjoner som Lars Monsens «Ingen grenser» og en generelt lavere terskel for å drive ekstremsport.

– Er det sånn at man må til topps for å kjenne seg «normal»?

– Det er vel ikke jeg den rette til å svare på, men man kan jo snu det på hodet: De som bedriver ekstremsport er normale, og alle de andre som er unormale.

62 meter rett opp

For å komme til topps på Oxertårnet kreves det drøyt 120 pullups, har Harald beregnet.

Nå ser det ut til å bli mye mer.

Den spesialkonstruerte innretningen, en slags pull up-stang, fungerer ikke helt som planlagt. Harald roper for å overdøve vinden.

– Det føles som det går mer nedover enn oppover!

Men en snau time etter at rullestolhjulene først lettet fra bakken, nærmer Harald seg målet. På gaten nedenfor har forbipasserende stoppet opp for å se.

På toppen ønsker Simen velkommen.

– Fy søren, han klarte det, jo!

Harald klapper hånden på et metallrør hvor tauene er festet, feirer at han har nådd målet. Herfra ser han hjem til Bærum. Under han er det 62 meter rett ned.

Nå gjenstår bare å rappellere elleve etasjer ned til bakken igjen.

– Utrolig bra, Harald, grattis. Det her viser at alt er mulig.

Simen har en kjempeidé for premieren i mai:

– Vi har lyst til å prøve rulle deg ned fasaden neste gang. Med ansiktet først.