Skip to main content

Nedre Hogstad gård: Avdøde Tante Marthe passer på

PÅ FAST PLASS: Tante Marthes porselensdukke, på fast plass i skapet hennes.

Sommerserien «Våre gårder»: Når det plutselig knepper i skapdøren i Gamlestua, er det tante Marthe som sjekker at alt er i orden med porselensdukken hennes.

(Se alle bildene ved å bla i toppen av artikkelen. Mobilbruker? Se bilde(r) også nederst!)

– Hun skulle egentlig ha hatt den med seg i graven, og ba mor sørge for at hun fikk det. Så klarte jeg å mase meg til å få den isteden. Det er egentlig redselsfullt å tenke på, men jeg var jo bare et barn, smiler Mette Hogstad.

Fruen til Nedre Hogstad ser ikke ut til å angre det spor, selv om resultatet er jevnlige besøk fra det hinsidige, og ikke bare av tante Marthe.

– Ånder eller spøkelser; har de gode hensikter, er de like velkomne alle sammen, garanterer Mette.

Skritt over gulvet

Noen av dem har åpenbart tatt henne på ordet, for i det gamle huset er det flere enn tante Marthe som gir lyd fra seg. Fra andre etasje høres jevnlig skritt over gulvet, og særlig ved væromslag er det en slik kakofoni av knirk og knak og knepp at døtrene hennes kviet seg for å være alene hjemme da de var mindre.

– En kveld hørte de et høyt smell, omtrent som et skudd, og stormet over til naboen for å få trøst.

Øvre og Nedre Hogstad

Det var i 1890 gamle Hogstad gård ble delt i «Øvre» og «Nedre», og Mettes morfar, Ole Hogstad, tok med seg mor og far og sin søster Maja, OG huset på Finsrud, og flyttet til Nedre. Der satte han huset opp igjen og satte i gang med å dyrke og drive den nye gården sin.

– Det sto et hus her allerede. Vi kaller det bare for Gamlestua. Hvor gammelt det er vet vi ikke, men anslaget er ca. 1580. Mettes bestemor fortalte at det opprinnelig var en årestue, med ljore i taket, sier «gårdsgutten» på nedre Hogstad, Mettes gemal, Tor Kristian Østeby.

Offiser og odelsgutt

Den erfarne kulturpolitikeren og lokalhistorikeren stortrives i så historiske omgivelser som Nedre Hogstad kan by på.

Egentlig er han odelsgutt selv, til Søndre Jøssong, men siden han ble offiser med stadig nye beordringer til stadig nye steder i Norges land, sa han retten fra seg.

Ånder eller spøkelser; har de gode hensikter, er de like velkomne alle sammen

Begge har vært gift før, begge har to barn, men i 1986 ble det dem. På et svarthvitt-foto fra et særdeles folksomt slektsstevne på slutten av 1940-tallet sitter seks år gamle Tor Kristian ved bestemors knær, Josefine Jøssong, og rett ved siden av, sitter fire år gamle Mette på fanget til sin farmor, Nanna Kristine Jøssong.

Tette slektsbånd

– Hogstad eller Jøssong, alle er i slekt med hverandre oppi her, tremenninger og firmenninger og fettere og kusiner, til og med. Det er litt for tett, og vi er sikkert blitt litt rare, men det får vi tåle, ler Mette.

Ole var en ung og driftig kar den gang i 1890, bare 25 år gammel, og da Nanna Kristine Jøssong kom trippende langs oldtidsveien gjennom tunet, på vei til Drengsrud skole, fikk han seg kjæreste. I 1900 giftet de seg.

En solid kar

– Å være ansvarlig for gården og alle som levde her var et stort ansvar på unge skuldre, men bestefar var en usedvanlig solid og ordentlig kar, sier Mette.

Alle er i slekt med hverandre oppi her, tremenninger og firmenninger og fettere og kusiner

– God økonomi hadde han også, for inntektene fra kalkovnen på Finsrud var en del av bagasjen han hadde med seg hit, sier Tor Kristian.

Økonomien ble ikke dårligere av at Ole, før begrepet «flere ben å stå på» var oppfunnet, begynte med feriekoloni for Christiania-barn i hovedhuset, mens han og Nanna flyttet ut i Bryggerhuset.

"Sett det på Høkstan"

– Og Gamlestua ble i årevis leid ut til to faste familier i sommerukene. Hos Hovde og de andre kjøpmennene på Asker ble uttrykket «Sett det på Høkstan» ansett som betaling god nok for folk som ikke kunne gjøre opp for seg, sier Mette.

– Men det var mye sorg på gården også. Begge de første barna døde, og bidro nok til at bestefar var alvorstynget og kunne bli nedstemt. Overtroisk kunne han også være, og sov alltid med en høygaffel ungen sengen, fordi han hadde sett «Den sorte damen» vandre omkring mellom haugene oppe på jordet.

Elektrisk lys i 1913

Bestemor hadde derimot et lyst sinn, og sang mye. Når kvelden kom ble det dårlig med arbeidslys. og i et brev har bestemor skrevet at «Nå må jeg avslutte skrivingen for Ole trenger lampen til bøting av seletøyet». Først da mor ble født, i 1913, kom det elektrisitet til gårds.

Ole fortsatte å bygge opp gården sin. Dyrket 200 mål korn og poteter, holdt tolv kuer og fire hester, samt griser og høner, i tillegg til 300 mål skog. Halve Hogstad-vann og en tredel av Finsrudvann fulgte også med da Nedre Hogstad ble til, og tilhører gården fremdeles.

Lot sjansen gå fra seg

– Men en ting angret han på. På 1930-tallet var det ingen arvinger igjen på Øvre Hogstad. Bestefar fikk tilbud om å kjøpe og overta, men selv om han satt bedre i det enn de fleste, selv i så vanskelige år, turde han ikke å ta sjansen, sier Mette.

– At han ikke kjøpte 1000 mål skog han fikk tilbud om, helt inn til Asdøltjern, angret han vel også litt på, sier Tor Kristian.

Sviktet i kjærlighet

Men to unge damer under samme tak gikk ikke bra.

– Maja og Nanna gikk ikke godt sammen. Det var nok ikke enkelt for Maja å akseptere at det kom en annen kvinne mellom henne og broren hennes, sier Mette.

– At Maja ble sviktet i kjærlighet og fikk et barn utenfor ekteskap gjorde ikke saken bedre. Med årene ble hun mer og mer bitter over sin skjebne. Til gjengjeld ble hennes såkalt uekte datter Marthe det mest elskelige menneske i verden.

– Hun var et veldig kjært medlem av familien, og alle gledet seg da hun giftet seg og fikk et godt liv nede på Huken.

John fra Daleløkken

Tiden kom da Ole og Nannas datter, Margrethe Hogstad, overtok gården. Hun gikk ikke langt for å finne seg en ektemann, hun heller: John Rolstad fra Daleløkken. Sammen fikk de tre barn, Ole Narve i 1943, Mette i -45 og Bent i -47.

– Vi hadde en fantastisk barndom her på gården, med bestemor i huset til vi var nesten voksne. Lekte i Eventyrskogen rundt gården fra morgen til kveld og sov på samme rom de første årene.

Utedo med fire hull

Noen ganger gikk vi i fjøset og fikk melk rett fra kua, rett i koppen, med skum på. Jeg lagde meg dukkestuer alle steder, til og med på utedoen vår, med fire hull og ventebenk.

At Maja ble sviktet i kjærlighet og fikk et barn utenfor ekteskap gjorde ikke saken bedre.

– Om sommeren badet vi i Hogstadvannet til vi ble helt skrukkete, og rodde i båten vår, «Hogstadsilen», fordi den aldri ble helt tett. Om vinteren gikk vi på ski til Drengsrud skole, over Hogstadvannet og akte i måneskinn på jordene.

Sentralen hadde oversikt

Telefonen er også et kjært minne, en vakker gammel tretelefon som hang på veggen i gangen. - Telefonnummeret vårt var 1-2-3, sier Mette

– En gang jeg kom hjem fra skolen til åpen dør og tomt hus, løftet jeg av røret og da damen på sentralen sa hallo, spurte jeg om hun visste hvor mor var. «Hun er hos fru Fosse, fordi mannen hennes er død, svarte hun. Hun hadde alltid full oversikt.

Synd på grisen

Slaktetiden er et mindre kjært minne.

– Jeg husker ennå skrikene fra grisen. Jeg tror den forsto hva som ventet den. Men det ble mye god mat av det. Saltbaljen sto alltid med kjøtt på kaldloftet, og mor lagde all mat fra bunnen av.

– Far var talentfull i så mange retninger. En revisor med kunstnersinn. Veldig musikalsk, opptatt av malerkunst og andre kunstuttrykk. Kjøpte flygel og behengte veggene med malerier, et av dem så stort og så dristig at det måtte bæres ut og gjemmes bort hver gang bestemor arrangerte møter til inntekt for Madagaskar-misjonen.

Sitt eget "White House"

I 1952 bygde han om huset utvendig, fra en klassisk sveitservilla til et hus med valmtak og søyler midt på begge langveggene.

– Slik fikk vi vårt eget «White House», humrer Tor Kristian.

– Og tunet gjorde far om til den reneste parken, med rette kanter, plen og singelganger. Han anskaffet til og med en steinløve han satte foran huset. Den har alltid vært barnas favoritt, sier Mette.

Forpaktet bort jorda

– Og foran løven la han en diger stein han påsto han hadde båret med seg helt fra Daleløkken og hit ned. Hvis det er sant må han ha vært en kraftkar, for den steinen er tung, garanterer Tor Kristian.

– Men noen bonde var han ikke. Far var revisor og arbeidet i Oslo, og i stedet for å drive gården selv, forpaktet han bort jorda, i 1947, til Brigt Laupsa, far til Birger, som siden overtok Hvalstad gård og flyttet dit. Far hadde leilighet i Oslo også, og bodde der i perioder, mens mor var alltid her, sammen med oss barna, sier Mette.

Overtok sammen

– Ole Narve var odelsgutten, men var ikke så veldig interessert i gårdsdrift, han heller. Far forsto at det ville være bedre om Bent eller jeg overtok. Så ble vi enige om å gjøre det sammen, i 1975, og her bor vi fremdeles. Røttene er dype og sterke og jeg kan ikke tenke meg å leve noe annet sted.

Så ble vi enige om å gjøre det sammen.

Men i hovedhuset der de vokste opp, ville ingen av dem bo. I stedet har de gjort om første etasje til hele familiens selskapslokale, og det kan trengs. På nedre Hogstad er det tradisjon for folksomme festligheter.

Inviterer til fest

Da Budstikka kommer på besøk forberedes 1814-fest, med gjester iført i antrekk anno dazumal, og bare fire dager senere skal far ha bursdagsfest. Litt utpå kvelden kan det godt hende at glassene fylles med Mettes egen vin, på kirsebær, epler og plommer.

Av ukjent årsak er den ofte omtalt som «gala-vin», mens den som vil ha alkoholfritt kan leske strupen med «Hogstads eventyrblanding», fruktsaft, rett og slett, kreert på gårdens rips, solbær og epler.

Bent i bryggerhuset

– Olsok har vi alltid fest, med rømmegrøt og spekemat. Blir det  trangt inne, slår vi opp telt på tunet, sier Tor Kristian entusiastisk.

Blir det  trangt inne, slår vi opp telt på tunet.

Mettes datter Nanna holder hus i andre etasje. Bent har leilighet i Oslo, men har innredet bryggerhuset som sitt hjem. Mette og Thor Kristian bor i Gamlestua, som de koblet sammen med et særdeles tilpasset tilbygg for tyve år siden, noe som gjør at de til sammen har fått et hus som inneholder det som trengs i et funksjonelt hjem.

Fra gårdsdrift til golf

Husdyr finnes ikke lenger på Nedre Hogstad, annet enn to katter. Isteden «leaser» de inn inntil 40 sauer for at kulturlandskapet ikke skal gro igjen. Jorda dyrkes heller ikke lenger, annet enn en liten lapp poteter til husbruk.

Resten er blitt til golfbane. Fire grunneiere har gått sammen om å sette av areal til banen, og nedre Hogstad mest av alle. Dette er gårdens hovedinntektskilde nå, men det betyr ikke at «gårdsgutten» er blitt arbeidsledig.

Travelt for gårdsgutten

Tretten gamle små og store hus skal holdes ved like og det meste gjør han selv. Klart han må ha to traktorer!

– Dessuten jobber vi med å bruke låven på nye måter. I mange år har vi vært loppelager for Borgen skolekorps og lager for Block Watne, det aller nyeste er dekkhotell, og når ærverdige Halvorsens Konditori skal demonteres for oppussing, skal det verneverdige interiøret lagres her på Nedre Hogstad, det også, sier Tor Kristian.

Hvit skjorte hver morgen

Slik jobber både han og Mette og Bent for at gården skal få flere ben å stå på, akkurat slik Ole Hogstad gjorde for 120 år siden.

– Ole og jeg har forresten en ting til felles, kommer Tor Kristian på.

– Han iførte seg ren, hvit skjorte hver morgen. Det gjør jeg også. Under kjeledressen fra Felleskjøpet!

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.