Skip to main content

Moore vil ha mer

I 2010 portretterte Budstikka regissør Erik Poppe i forbindelse med hans 50-års dag.
I 2010 portretterte Budstikka regissør Erik Poppe i forbindelse med hans 50-års dag.

Erik Poppe (50) er stor nok til å takke nei til de største.

Sommeren 2009 ringer Erik Poppes telefon ustanselig. Ikke i seg selv så uvanlig, suksessregissøren er en ettertraktet kar. Denne gangen kommer oppringningen fra USA. Det er dokumentarskaperen Michael Moore.

Han vil ha Erik Poppe og filmen «deUsynlige» til å åpne Moores egen filmfestival, Traverse City Film Festival i Michigan.

– Nei, sier Erik Poppe.

– Jeg er på ferie med familien.

LES OGSÅ: - Litt skummelt å utlevere familielivet

Henvendelsene vil ingen ende ta

Michael Moore er en av verdens mest kontroversielle dokumentarfilmskapere. Han har blant annet laget filmene «Bowling for Columbine», «Fahrenheit 9/11» og «Sicko», og han gir seg ikke lett. Moore har hisset på seg kongressmenn og presidenter, admiraler og sykehusdirektører. Om nødvendig stiller han seg opp med megafon utenfor kontorer, for å formidle sitt budskap.

Nå vil han, for alt i verden, ha bæringen Poppe til seg.

Telefonen fortsetter å ringe. Henvendelsene vil ingen ende ta. Hva kan Michael Moore gjøre for å få nordmannen til USA? Til slutt blir de personlige e-postene så mange at Erik Poppe tar et rådslag med familien på ferie.

Det ender med at han og kona Kirsten setter seg på flyet til Michigan.

LES OGSÅ: Poppe vant Filmkritikerprisen

- En sjelden perle

Slik ble Erik Poppe Michael Moores «personlige prosjekt» i tre dager til ende.
Traverse City Film Festival samlet 100.000 besøkende, deriblant de fremste filmskaperne og produsentene i USA.

Da Oscar-statuetten skulle deles ut i mars i år, insisterte Michael Moore nok en gang på å mene noe om hvor Erik Poppe burde befinne seg.

– Den beste filmen i år vinner ingen pris i kveld under Oscar-utdelingen. Den var ikke engang nominert i noen kategori. Faktisk blir den ikke engang vist i USA. Likevel er jeg overbevist om at hvis du fikk sjansen til å se den, ville du vært helt enig med meg i at dette er en brilliant film. En sjelden perle, skrev Michael Moore om «deUsynlige» på sine hjemmesider.

LES OGSÅ: Hollywood ønsker Poppe

Står i kø for Poppe

Til høsten reiser Poppe igjen til USA, denne gangen til glamorøse Hollywood, som han har besøkt et utall ganger tidligere. De står nemlig i kø for å få jobbe med mannen fra Jar. Skuespillerne Alec Baldwin, Dustin Hoffman, Cate Blanchett og George Clooney rydder avtalebøkene når Poppe er i byen.

Den siste som har kastet seg på begeistringsbølgen er Johnny Depp.

– George Clooney har jeg bare så vidt snakket med, aldri møtt. Dustin Hoffman og disse andre er trivelige folk. De har dårlig ånde på det rette tidspunktet på dagen de som alle oss andre, og de lukter svette under armene de også, sier han nøkternt.

Han sitter under parasollen i hagen på Jar, utenfor det vakre huset som engang tilhørte Dagfin Werenskiold. Der har han, kona Kirsten og døtrene bodd i fire år, og Hollywood er langt unna i antall mil.

Hollywood kan bare ringe, for akkurat nå trenger ikke familien Poppe å bevege seg bort fra Jar. 12-åringen Anna Leah må ikke reise fra klassekameratene på Jar skole. Pappa Poppe har nemlig fått statlig støtte til tre nye drømmeprosjekter.

LES OGSÅ: Baldwin er svoren Poppe-fan

Vendepunktet

Erik Poppe var ingen filmnerd som barn.

Men mot slutten av gymnastiden skrev han mye, han har alltid hatt et ønske om å fortelle historier. Derfor valgte han fotolinjen på Sogn videregående skole i Oslo.

Han endte opp som stjernefotograf i VG. Fra 1983 og frem til 1987 reiste han verden rundt for å fortelle historier gjennom kameralinsen. Borgerkrigen i Angola, flyktningleirer i Libanon, flomkatastrofe i Bangladesh.

Ett av vendepunktene i Erik Poppes liv kom med en tur til Colombia i 1985.

– Noen må ha tenkt utrolig kjapt på desken hos VG. Jeg ble sendt i hui og hast fra Fornebu, og journalist Jon Magnus kom fra New York, minnes Poppe.

LES OGSÅ: Poppe-film med suksess i Montreal

Fløt lik og døde dyr

De to kom først frem til byen Armero, der utbruddet fra vulkanen Nevado del-Ruiz hadde tilintetgjort nærmere 25.000 mennesker i landsbyen. Synet som møtte nordmennene var ubeskrivelig. I leiren rundt dem fløt lik og døde dyr.

Fotografen Poppe ble slått av en tanke – et spørsmål: Hva gjør jeg her?
For det var nesten ingen igjen å hjelpe i Armero.

Han og Jon Magnus så kollegaer fra seriøse utenlandske magasiner gjøre ting de aldri hadde gjort før. Ting Poppe ikke trodde de ville gjøre. De grafset i elendigheten.

– Dette ble en stor tankevekker. Et veiskille, sier Poppe alvorlig.

LES OGSÅ: Verdensstjerner til Poppes premiere

Virusinfeksjon

Tilbake i Norge ble han slått ut av en virusinfeksjon, og lå på Ullevål sykehus i tre måneder. Da fikk han anledning til å tenke over de store tingene i livet: Hva ville han? Jo, han ville fortelle sine egne historier. Han ville ikke bare ta bilder av andres.

Da han kom inn på den kunstneriske høyskolen Dramatiska institutet i Stockholm to år senere, sa han opp jobben i VG. Sjefen sperret øynene opp, og trodde knapt det han hørte. Hva? Hvorfor skal du si opp?

– Jeg fikk beskjed om at hvis jeg gjorde det, var jeg den første fast ansatte fotografen som slutter i VG. «For her slutter ikke folk», humrer Poppe.

- Jeg ble jålete

Slutten i VG ble starten på Erik Poppes liv som filmskaper. Han mener selv at det er flaks at han kom inn på Dramatiska institutet.
– Hvorfor skulle jeg komme inn dit? Det skjønte jeg ikke. Jeg begynte på en skole hvor folk hadde en dyp forelskelse i film. Jeg kom utenfra som en historieforteller, men for meg var ikke film det største i livet, sier han.

Det tok ikke lang tid før han fant seg til rette.

– Jeg ble fort like jålete som de andre og tenkte at dette er et flott sted å være og nå skal jeg bli en stor filmkunstner.

Etter de fire årene i Stockholm gikk det slag i slag, og Erik Poppe jobbet med størrelser som Jan Troell (på «Il Capitano»), Bille August (som regiassistent på «Den gode viljen») og Bent Hamer (foto på «Eggs»). Deretter gjorde han lykke med reklamefilmer, musikkvideoer og dokumentarer før han tok steget opp til langfilm.

Inspirert av Skouen

I 1998 debuterte Erik Poppe med «Schpaaa». Han lot seg inspirere av Arne Skouens «Gategutter» (1949), og tenkte – hva med å se på disse guttene i vår tid?

Regissøren var opprørt over hvordan situasjonen var i sentrum av Oslo. Han fikk tilgang til kilder både i miljøet og i politiet, og prisene rant inn fra inn- og utland.
I etterkant har han sagt at han ble tatt litt på sengen av suksessen, fordi det var veldig mange som opplevde at filmen betød så mye for dem.

- Dette er for drøyt

Det tok hele seks år før neste film kom.

«Hawaii, Oslo», som hadde premiere i 2004, ble skrevet om 13 ganger, og det er den 13nde versjonen vi ser på filmen. Da flikker man ikke litt på manus, men man skriver hele historien på nytt. Overalt rullet anmelderne seksere på terningene, og «Hawaii, Oslo» endte som det norske Oscar-bidraget i 2004.

På slutten av filmen ser man noen tilfeldig, drivende fjær. Poppe hadde fundert på hvor langt han kunne strekke det.

– Jeg tenkte at dette er altfor drøyt! Men det spiller jo ingen rolle – det er stort, vet du. Det skal være opera! Så da jeg sto med staben sånn på slutten av opptaksperioden, da kjørte jeg svære samlinger og jeg sto der som en evangelist nærmest, og fortalte hva vi skal i gang med nå, det skal være slutten og det skal være som en svær opera! Musikken kommer inn, sjelfull og vond. Og han løper gjennom natten, ikke sant, og alle trådene går mot ett punkt, og du skal sitte og si: nei, nei, nei!
Poppe legger ansiktet i hendene.
– Stopp, stopp, stopp!

Vi røper ikke avslutningen på «Hawaii, Oslo» av hensyn til dem som ennå ikke har sett filmen han fikk Amanda-pris for, og som gjorde utenlandske filmskapere glade langt inn i sjelen.
Fire år etter kom nok en suksess fra Erik Poppe – «deUsynlige».

Dukke skapte drama

«deUsynlige» fører nå til at Poppes navn nevnes hyppig i blant annet Hollywood, Cannes og Berlin.

Filmen handler om at lille Isak blir kidnappet. Noen minutter senere blir han borte i vannmassene i Akerselva, og aldri funnet. Filmen handler ikke så mye om han som blir borte, men om å komme seg videre etter å ha mistet noe.
Også filmstaben mistet noe verdifullt under innspillingen. Dukken som skulle forestille Isak i elven, slet seg fra det tynne tauet. Det var dukkemakeren selv som oppdaget det, og kom løpende, skrikende mot Poppe.

– Det er da bare en dukke, tenkte Poppe, som var opptatt av en hel del annet denne innspillingsdagen.

Plutselig slo det ham at dukken var høyst livaktig. Når regissøren skulle filme nært, kunne han se små hår og porer i ansiktet til Isak.
Hvis noen oppdaget dukken i elven, kom de helt sikkert til å hoppe uti for å prøve å redde barnet fra drukningsdøden. Derfor ble dukken ansett som en fare for allmennheten. Oslo Brannvesen ble tilkalt, og søket startet.

Fremdeles er ikke dukken av Isak funnet, og den befinner seg nok fremdeles på dypt vann.

«deUsynlige» er på mange måter selvbiografisk. Da Erik var 17 år ble fetteren hans, Billy (8), kjørt ned og drept utenfor hjemmet. De to hadde vokst opp som brødre. Poppe har kjent på raseriet overfor en drapsmann.

– Jeg har ikke noe ønske om at han (drapsmannen red.anm.) skal ha noe dårlig liv lenger. Det er ikke det man er opptatt av, sier han.

Var uker på Ila landsfengsel

Under forarbeidet til filmen tilbragte Poppe ukevis på Ila landsfengsel, sammen med Norges mest beryktede drapsmenn. Viggo Kristiansen, dømt for Baneheia-drapene, sitter på Ila. Erik Poppe brukte også mye tid sammen med Ada Sofie Austegard, moren til Stine Sofie som ble drept i Kristiansand.

– Det rare er at alle tror de pårørende blir fylt med hat, men det blir de ikke. Du får ikke lyst til å hevne deg, sier Poppe.

Det er behovet for å vite som står sentralt: Hva var det egentlig som skjedde?

Tiden på Ila fikk Poppe til å innse hvordan de innsatte blir sett på i pressen: som monstre.

Mange av de dømte drapsmennene har bedt om å få møte familiene til sine ofre. Det finnes et ønske om forsoning.

– Nok en gang stakk jeg hodet inn i miljøer som er dystre, sier han.

Uventet filmstøtte

En varm junidag i år satt Erik Poppe på hesteryggen midt inne i skogen i nærheten av Mesnalia. Nok en gang ringer telefonen.

– Hei, det er fra Kulturnytt i NRK. Gratulerer!

– Eh, gratulerer med hva da?

– Jo, med at du har fått tilskudd til pakkefinansiert produksjon av tre filmer.

– Ja vel, flott, svarte Erik Poppe forfjamset.

Hele produksjonsselskapet Paradox var samlet til seminar på fjellet. Poppe hadde skrudd på telefonen bare fire minutter før den ringte, og ikke fått med seg budskapet som skal komme til å ha stor betydning for hvordan han jobber fremover.
Men takket være det statlige tilskuddet kan han nå, i fred og ro, realisere sine drømmeprosjekter. Med dette innfører Norsk filminstitutt et helt nytt prinsipp for finansiering av film i Norge.

Nå får bæringen jobbe videre med manusforfatter Harald Rosenløw-Eeg og produsent Finn Gjerdrum i Paradox.
Det første prosjektet har navnet «Pornografen», og handler om en ung mann i Kristiania som driver med nakenfotografi midt på 1800-tallet. Filmingen starter i august neste år, med premiere i 2012.
Etter «Pornografen» skal gjengen i gang med historien om Belle Gunness, den norske, kvinnelige massemorderen som skapte skrekk i USA i begynnelsen av forrige århundre. Det ryktes at hun tok kverken på nærmere 100 menn. Cate Blanchett er et navn som nevnes som en mulig Belle.

Erik Poppe er bare halvveis sikker på at han fortjener støtten.

– En trefilms avtale er på mange måter en drøm for da kan man jobbe i kontinuitet. Men så skal man stille spørsmålet: hvem er det som burde få en slik avtale? Skulle det vært noen unge debutanter?, spør han.
Han vil forvalte oppgaven ved å ta større sjanser.

– Jeg skal ikke lage tre knallsolide filmer. Jeg skal lage tre filmer som er ganske dristige. Det vil si at om jeg tryner på den første filmen, så er det bare å fortsette med en gang, sier han.

- Jar er en fin plass

Torsdag fylte Erik Poppe 50 år. En dag uten de aller største feiringene.
– Jeg har sagt at det ikke skal være noe surprise-party og ingen stor feiring nå, sier han med et smil.
Familie og venner skal heller samles en helg til høsten.

– Men de har en plan da, disse jentene her, sier han med kjærlig røst.
For Kirsten og døtrene står ham aller nærmest. Nå prøver han å skjerme døtrene til en viss grad. Det er også noe av grunnen til at han er avventende med Hollywood-planene.

– Jar har vært en så fin plass å komme til. Jeg har vært så rotløs, mens nå slår vi røtter her. Fire av fem dager er vakrere her, enn de er i Los Angeles eller noe annet sted. Og de er bedre. Bedre for barna og bedre for oss.

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.