Skip to main content

Krsto Zoric var slave på Skaugum

I 1943 var serbiske Krsto Zoric tvangsarbeider på Skaugum sammen med 72 andre. Byggefirmaet Konrad Hitz førte sirlige lister over arbeiderne. I september var han tilbake ved porten på Skaugum. Søknanden om å komme innenfor ble aldri besvart. – Jeg kan bare beklage at vi ikke har fått besvart denne henvendelsen, sier pressesjef Marianne Hagen ved Slottet.

I november 1943 ble serbiske Krsto Zoric og 71 andre jugoslaver sendt til Skaugum som tvangsarbeidere på Josef Terbovens private bunker.

Se flere bilder ved å bla i bildekarusellen i toppen av artikkelen.

Ingen trodde på historien hans.



At han ble arrestert under en vilkårlig razzia i Kroatia i 1943, sendt 2.000 kilometer rett nord, til vinterlandet Norge, og måtte jobbe under tvang for den tyske krigsmakten. Som gruvearbeider i Mår i Telemark, som matros langs norskekysten, i en smie ved Skaugum. Ufrivillig, ubetalt. Som slave.

SE DE UNIKE BILDENE:

Nå er serbiske Krsto Zoric (89) tilbake i Asker for første gang på 70 år.

Den gamle mannen leter etter ordene for å beskrive hvordan det er å være tilbake. Han blunker raskt bak de tykke brilleglassene. Stemmen tykner.

– Superb!

Terbovens bunker

1940 heises hakekorsflagget på Skaugum.

Rikskommissær Josef Terboven annekterer kronprins Olav og kronprinsesse Märthas residens i Asker. De neste fem årene bruker Hitlers stedfortreder i Norge huset som sin private bolig. Med visse justeringer. På jordene foran blir det anlagt en flystripe. Det bygges vakttårn, en gedigen tennishall, og en bunker. Det underjordiske anlegget, et par hundre meter fra hovedhuset på Skaugum, inneholder blant annet operasjonssal, kjøkken, oppholdsrom, soverom og rikelig med proviant.

Til et så omfattende byggearbeid trengs arbeidere. Mange arbeidere.

August 1943 ber okkupasjonsmyndighetene Asker kommune om å finne et sted nær Skaugum egnet til innkvartering av «150 tyske og kroatiske byggearbeidere.» Kommunen får ordre om å «så fort som mulig stille et egnet bygg til disposisjon (skole, kommunehus), slik at dette kan bli tatt i bruk senest den 23.08.1943. Nevnte bygg vil være i bruk i ca. 1/2 år.»

Avsender er Organisation Todt, Einsatsgruppe Wiking. En halvmilitær organisasjon med formål å bygge militære installasjoner, veier og fort. Som arbeidskraft brukes blant annet krigsfanger og tvangsutskrevne arbeidere fra okkuperte land.

En av dem er den serbiske 19 år gamle håndverkerlærlingen Krsto Zoric fra Montenegro.

Fra Kroatia til Norge med tvang

– Jeg kan huske da 2. verdenskrig startet, den 6. april. Jeg var i Srem, og husker de tyske flyene som fløy over byen som om det var i dag. Disse flyene var på vei for å bombe Beograd. Jeg var svært redd, forteller Zoric.

Året er 1941. Tyske, italienske, ungarske og bulgarske styrker angriper Jugoslavia. Fire dager senere er den uavhengige staten Kroatia etablert.

– I samme øyeblikk begynte arrestasjonene i min by Irig.

Kroatia utvikler seg til en marionettestat for Nazi-Tyskland. Og mens et ekspanderende Tyskland trenger arbeidskraft, ser det nyetablerte Kroatia sitt snitt til å kvitte seg med både motstandsfolk og personer med «feil» etnisk tilhørighet.

En søndag i februar 1943 skjer det fatale. Zoric er på markedet i Irig, nordøst i daværende Kroatia, når en razzia plutselig begynner. Alle menn som er på markedet eller i gatene blir arrestert. De samles i et stort grossistlager, men kort tid etter slippes nesten alle fri. Bare serbere og sigøynere holdes tilbake i lagerbygningen. Tre uker senere er alle eldre menn henrettet. De som får leve, sendes via Tyskland og Danmark til Norge.

I slutten av mai 1943 går Zoric og 69 andre fanger av på togstasjonen på Rjukan. De kommanderes opp i fjellene. I flere måneder arbeider de med å bygge tunneler i tilknytning til Hydros kraftstasjon på Mår i Telemark, et storstilt anlegg som skal forsyne lettmetallproduksjonen på Herøya med kraft.

– I mitt minne føles det som om det hele tiden var snø, sier Zoric.

24. juli bomber de allierte fabrikkene på Herøya. Dermed er det ikke lenger bruk for kraften fra Mår. For Zoric går turen sørover.

Oppdrag "Tennis"

Arbeidsnummer: 180
Navn: Zoric, Krsto
Oppdrag: Byggeprosjekt «Tennis»

I månedsskiftet september/oktober 1943 sendes en gruppe på 130 jugoslaver fra anlegget på Mår til Skaugum. Det tyske byggfirmaet Konrad Hitz leder prosjektet i Asker og fører sirlige lister over arbeiderne de har til rådighet; navn, yrke, hvilke gruppe de kommer med, hvor lenge de skal være.

58 av arbeiderne er der på frivillig arbeidskontrakt for den tyske krigsmakten. De får utbetalt lønn, det vil si lommepenger, samt fri kost og losji. Resten sendes familien i hjemlandet. Den nye tariffavtalen av 19. januar 1943 fastslår at en vanlig utenlandsk arbeider i Norge skal 1,14 kroner i timen, eller 218 kroner i måneden. Etter at skatt og trygdeavgift trekkes fra ender regnestykket på 155 kroner – som sendes til familiene.

72 av arbeiderne er der høyst ufrivillig, deriblant Krsto Zoric. I arbeidslistene står også han oppført med lønnskrav, knappe 57.60 kroner i måneden. I virkeligheten får han ingen ting. Og i motsetning til de frivillige arbeiderne som går ettårskontrakter, har han ingen mulighet til å avslutte arbeidsforholdet.

Oppdraget i Asker får navnet «Byggeprosjekt Tennis», en avledningsmanøver for det virkelige prosjektet: et enormt bunkeranlegg med flere titalls rom og underjordiske tunneler.

Terboven protesterte mot boligbrakker i hagen

Tyskernes opprinnelige plan er å innkvartere arbeiderne i en brakke, ikke langt fra byggeplassen. Men Terboven er lite lysten på å ha arbeidslaget camperende nær hovedhuset.

Løsningen blir Jansløkka skole. Mens skoleelevene sendes til bakeriet Varden i Asker sentrum, gjøres klasserommene om til sovesaler med køyesenger tett i tett langs veggen. To mann i høyden, 20 på hvert rom. Kroater, serbere, slovenere, bosniere. Eldstemann er 63 år. Den yngste er 16. De arbeider åtte timer om dagen, i tre skift og uten fridager. De aller fleste med sprenging og lemping av stein i tilknytning til bunkersarbeidet. Zoric arbeider i smien. I tillegg til gruppen med arbeidere fra Balkan, arbeider også minst ni sovjetiske sivile tvangsarbeidere på området. Disse innkvarteres for seg selv, i en egen brakke inne på Skaugum.

Både tvangssendte arbeidere og de frivillige behandles som frie arbeidere. Utenom arbeidstiden kan de bevege seg fritt. De tyske vaktene skal i første rekke forhindre sabotasje på området. Så lenge arbeiderne følger reglementet og arbeider hardt, går det bra.

På fritiden leser de tysk propaganda og spiller poker. Ved tre anledninger får Zoric tyskernes velsignelse til å reise inn til Oslo, samt ti kroner i reisepenger. Zoric satser hele reisekassa i et pokerlag på brakka- og vinner stort. Hele 65 kroner. Vel fremme i Oslo er det lite å få kjøpt. Unggutten endre med å svi av gevinsten på ny dress.

– Maten var dårlig og vi arbeidet hardt, men ingen torturerte oss. Likevel følte jeg meg halvt død innvendig. Jeg døde den dagen jeg ble arrestert. Jeg følte at jeg ikke hadde noe å frykte, fordi jeg allerede var fortapt.

Krsto Zoric ser seg rundt i sitt gamle sovekvarter på Jansløkka i Asker. I dag er det skolefritidsordning der. De grovt snekrede køyesengene langs veggene er byttet ut med barnetegninger. Fra et av naborommene høres høy barnelatter når et byggverk av lekeklosser raser.

Karin hadde Terboven og SS-sjefen som nærmeste nabo

Den eldste datteren til Skaugums gårdsforvalter, Haakon Jensen, var bare fem år da tyske soldater inntok Skaugum.

– Jeg har minner om fanger som passerte hjemmet vårt hver dag for å arbeide på bunkeren. De gikk på veien, rett utenfor hagegjerdet vårt, på geledd. Ved siden av gikk tyske vakter, sier Karin Torp (78).

– Fangene var et trist syn. De var tynne, fikk ikke så mye mat.

Hendene knuger nervøst huskelappene med stikkord om oppveksten med Hitlers stedfortreder som nærmeste nabo. 70 år etter er det fortsatt vanskelig å snakke om; faren som stadig var inne i til avhør, patruljer som stadig kom på husinspeksjon uten forvarsel, matpakkene som i all hemmelighet ble smurt og gjemt i en redskapsbod oppe i Skaugumsåsen for at Grini-fanger på anleggsarbeid skulle finne dem.

En grytidlig morgen våkner den lille jenta av bråk og høye stemmer i huset. En kraftig beruset tysk soldat truer faren på livet med tjenestevåpenet. Det tyske befalet griper til slutt inn. Kort tid etter er soldaten overført til Østfronten.

– Jeg så flere ganger Terboven og SS-sjef Rediess gå rundt på området. Men jeg snakket aldri med dem.

Sprengningsulykke ender med dødsfall

Smellene av dynamitt fra bunkersanlegget høres godt inne i forpakterboligen og blir en del av hverdagen. Men en dag går det galt.

29. oktober 1943 skal 18 dynamittsalver gå av, men arbeiderne hører bare 17 smell. De leter, men finner ikke stedet hvor blindgjengeren kan ligge. Ettermiddagsskiftet går på. De tar bort stein, borer nye hull. Så smeller det ved borehull seks når boremaskinene til kroatiske Ante Topic støter på den gjenglemte dynamittladningen. Han dør umiddelbart. Bare tre uker før hadde han fylt nitten år. Topic begraves på Vestre gravlund fire dager senere.

4.000 jugoslaver til Norge under krigen- bare 1.600 overlever

Topics død er det eneste dødsfallet som registreres blant gruppen med jugoslaviske arbeidere på Skaugum. Det setter gruppen i en særstilling.

Til sammen ble godt over 4.000 jugoslaviske krigsfanger sendt til Norge som tvangsarbeidere under krigen. Dødsraten er skyhøy, i enkelte av de norske fangeleirene på over 70 prosent. De fleste arbeidet på større vei- og baneprosjekter nord i landet og blir svært dårlig behandlet. Over halvparten dør av sult, sykdom, arbeidsulykker eller regelrette henrettelser. Ved krigens slutt er bare 1.600 i live.

Til sammenligning har arbeiderne i Asker det relativt bra. Noen velger likevel å reise – for godt.

1. mai 1944 rømmer Branko Udovicic. I løpet av to uker klarer han sammen med noen nordmenn å ta seg over til Sverige. I desember samme år følger ytterligere syv arbeidere etter.

Etter hvert tynnes arbeidsstokken på Skaugum kraftig ut. Mange sendes til andre oppdrag, både i Norge og Tyskland. Og selv om nesten halvparten av arbeiderne på Skaugum har skrevet under på en frivillig ettårig arbeidskontrakt, er det nesten ingen som benytter seg av muligheten til å forlenge oppholdet. De fleste reiser tilbake til Kroatia sommeren 1944, og kommer ikke tilbake.

Entreprenør Konrad Hitz klager på at han ikke har flere arbeidere til å utføre arbeidet. Februar 1945 gir han opp og overlater arbeidet, maskinene og de 13 siste arbeiderne til et annet firma. En planlagt underjordisk tunnel mellom bunkeren og hovedhuset på Skaugum blir aldri ferdigstilt.

Begår selvmord i bunkeren

8. mai 1945 klokken 23.30 sprenger Terboven seg selv i luften i bunkeren på Skaugum. Ved siden av ham ligger liket av SS-general Wilhelm Rediess som begikk selvmord allerede kvelden i før. 30 minutter senere trer den tyske kapitulasjonen i kraft.

Hos familien Jensen i forvalterboligen kan de høre drønnet etter den kraftige eksplosjonen. Stadig flere fortvilte unge tyske soldater banker på døren og spør etter sivile klær etter hvert som situasjonen blir kjent. Familien har ingen plagg å avse.

Neste dag rykker den norske motstandsbevegelsen med Milorg inn. De går forbi tennishallen, brakken hvor de russiske arbeiderne ble holdt, maskingeværstillinger og hovedhuset i funkisstil som er malt i kamuflasjefarger. I bunkeren tråkker motstandskjemperne gjennom kakao, sukker og mel som har veltet utover gulvet, og i et av rommene finner de restene av to av norges mest forhatte menn.

De neste dagene knipser Milorgmannen Jens Barner Michaelsen et stort antall bilder fra området. Ett viser en nyspadd grav.

– Josef Terboven og SS Rediess hadde sprengt sig og av oss fått sitt siste hvilested. Hvor det før hadde stått en do for russiske krigsfanger, kommenterer Michaelsen senere med sirlig løkkeskrift i fotoalbumet.

En knapp uke etter Milorgs inntog, melder kronprins Olav sin ankomst.

- Alle sa jeg diktet opp historien

Ved freden i 1945 er det bare ti tvangsarbeidere fra tidligere Jugoslavia igjen i Asker.

I september er Krsto Zoric igjen tilbake i gamlelandet, etter å ha tilbrakt de siste månedene som tvangsarbeider i Norge som matros. I hjemlandet tror ingen på historiene hans om fangelivet i Nord.
– Alle sa jeg diktet opp historien. I et land hvor det etter krigen tilsynelatende var flere partisaner enn innbyggere var folk alltid skeptiske til slike historier.

I 2010 kommer oppreisningen. Zoric får utbetalt 7.600 Euro for tort og svie. 

I september var han for første gang tilbake i Norge. I forbindelse med et større forskningsprosjekt om tvangsarbeid i Norge under 2. verdenskrig, initiert av Teknisk museum og Narviksenteret, kom forskerne i kontakt med Zoric. Tinn kommune, fagforbundene Industri/Energi, Norsk Industri, Norsk Teknisk Museum og Narviksenteret har gått sammen om billetten. På Skaugum kom han ikke lenger enn til porten. Søknaden om å komme innenfor ble aldri besvart.

- Jeg kan bare beklage at vi ikke har fått besvart denne henvendelsen, sier pressesjef Marianne Hagen ved Slottet.

Zoric er likevel svært glad for å være tilbake i Norge. Det dugger bak brillene.

– Jeg er glad jeg fikk se det, jeg har drømt om dette hele livet. Dette er en bekreftelse på det livet jeg har levd.

Kilder: Hjemmefrontmuseet, Narviksenteret ved stipendiat Michel Stokke, Norsk krigsleksikon, Riksarkivet, Wikipedia

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.