Skip to main content

– Klubben er liksom kjæresten min

BERG-OG-DALBANE: - Jeg tenker at livet må være kjedelig, men ganske stabilt, for en som ikke liker fotball, sier Mari Lunde (25) fra Asker. Først forelsket hun seg i fotballaget Liverpool. Deretter i byen. Etter tre studieår der borte planlegger hun nå også å flytte tilbake.

Mari Lunde (25) fra Asker elsker Liverpool. Det er ikke alltid en god følelse.

Når ballen er i bevegelse, kommuniserer fansen mest i vokaler.

– Åååååå?

– Ååååå ...

– ÅH!

Samt en og annen rytmisk, oppmuntrende diftong.

– Øy! Øy! Øy! Øy!

Mari gruer seg til avspark

Omgitt av menn og gutter og røde trøyer sitter Mari Lunde (25) i et lite rom over pizzarestauranten Dolly Dimples i Asker sentrum. Dette er «Liverbirds Asker». De pynter med rødt året rundt. Gjengen er høytidsstemt.

Men ikke Mari Lunde (25) fra Asker. Mari sitter på nåler. Hun har grudd seg til avspark i denne kampen mellom Liverpool og Tottenham.

– Ting har gått så bra til nå. Jeg er evig pessimist. De neste kampene kommer til å trekke oss ned på jorden, spår hun dystert.

Michael Owen knuste hennes hjerte

Som barn spilte Mari fotball med gutta i gata. Men hun var ikke helt som dem: Hun hadde ikke noe lag.

Først trodde hun at hun likte Brasil. Hun hadde en Ronaldo-drakt, og var rede til å forsvare seg da gutta begynte å spørre henne ut.

– Han er den beste spilleren i hele verden!

– Næhei, det er Michael Owen, det, protesterte kameraten.

Michael Owen? Hvem var det?

Samme kveld fikk hun svaret. Michael Owen, Liverpools purunge superspiss, dukket opp på tv-sporten. Så kjekk! Da var Mari solgt.

I dag hater hun ham.

– Han blir bare kjekkere og kjekkere, men han knuste mitt hjerte. I Liverpool var han fantastisk, men han gikk til Real Madrid fordi han ville vinne mer. Der ble han sittende mye på benken, og samme året vant Liverpool Champions League! Haha!

Deretter gikk han til Newcastle og så til Man U.

– Og det er ikke greit. Det er et hatoppgjør.

Gråt av glede i 2005

Mari husker i detalj sin beste fotballopplevelse noensinne. Det var da Liverpool slo AC Milan i Champions League-finalen 25. mai 2005.

Hun satt hjemme i Krillåsveien og så kampen med faren. Det begynte dårlig og fortsatte katastrofalt.

AC Milan skåret etter få sekunder. Etter første omgang lå Liverpool under med 3–0.

– Vær så snill, bytt kanal, jeg klarer ikke dette, skift til «Lost», tryglet Mari sin far, som nektet.

Så sier legenden at fansen sang så høyt at spillerne hørte dem helt inn i garderoben: Kamphymnen «You’ll never walk alone». Få minutter ut i andre omgang var stillingen snudd til 3–3. Det endte med ekstraomganger og straffekonkurranse. Den så ikke Mari. Hun var løpt inn på badet. Faren refererte for henne. Da Liverpool-keeper Dudek kastet seg mot høyre, reddet Shevchenkos ball og de røde kunne slippe jubelen løs, brøt Mari sammen i gråt.

– Jeg gråt og gråt. Jeg var så glad. Nei, jeg klarer ikke å forklare det. Det er liksom kjæresten min.

Ustabilt kjærlighetsforhold

Hvem? Spillerne? Supporterne?

– Det er vel klubben. Det er et turbulent kjærlighetsforhold. Veldig mye av livet mitt dreier seg om Liverpool. Det påvirker humøret mitt enormt. Jeg tenker at livet må være kjedelig, men ganske stabilt, for en som ikke liker fotball.

Jeg tenker at livet må være kjedelig, men ganske stabilt, for en som ikke liker fotball.

Når Liverpool taper blir Mari sint og skuffet. Da klarer hun ikke tenke på annet enn alt som er galt.

- Sterke følelser er sunne

Forfatter Ragnhild Lund Ansnes, som i boka Liverpoolhjerter intervjuet både supportere og psykologer, mener disse «utrolig sterke følelsene» er sunne i en kultur med lite rom for å vise følelser offentlig.

– Voksne menn gråter på fotballkamp og føler seg litt lettere etterpå. De damper av seg sinnet. Ikke vær redd for de sterke følelsene. Uten smerten ville gleden vært flat.

I tillegg påpeker hun at supporterlivet er trening i empati.

– En supporter unner andre mennesker suksess. De flytter fokus fra seg selv.

Også hennes intervjuobjekter sammenligner kjærligheten til klubben med forholdet til ektefellen.

– Dette er en lidenskap og en kjærlighet som ikke er lett å ta på alvor for en som står på utsiden, sier hun.
 

Artikkelen fortsetter etter filmen.

Liverbirds from Martine Hoff Jensen on Vimeo.

 

- JAAAAA!

På storskjermen følger kameraet Luis Suarez, den nye superspissen til Liverpool.

– Jeg synes ikke han har vært så god i dag, hvisker Mari.

Tre sekunder senere sparker Suarez ballen i Tottenhams mål.

– JAAAAA!

Alle de rødkledde på loftet til Dolly Dimples jubler. Knut Christoffersen (58) fra Vakås reiser seg og gir Mari en bjørneklem.

Nå er Mari mer nervøs enn noensinne. 1-0, det er verre enn 0–0.

Men i dag er det ingen ende på bjørneklemmene. Kampen ender 5–0.

Godfølelsen holder nok ut kvelden. Men ikke lenger.

– Det er mange kamper igjen. Jeg liker best å bli positivt overrasket, jeg.

 

Se målene Liverbirds Asker jublet for i videoen under:

 

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.