Skip to main content

Jente (18) gikk ti år i Bærums-skolen uten å vite om dysleksien

SLET LENGE: Familien på Kolsås kjempet i mange år for å få testet sine barn for dysleksi. Nå har de flyttet til Gran Canaria hvor de mener skolehverdagen er langt bedre.

Etter få uker oppdaget norsklæreren på videregående det ingen av bærums-lærerne hadde sett i ti år: Jenta hadde dysleksi.

Straks eldstejenta fikk diagnosen, falt mange brikker på plass hos jentas mor Ingvild Blom fra Kolsås. Beskrivelsen av eldstebarnets lese- og skrivevansker passet enda bedre på lillesøsteren.

Da også hun fikk diagnosen, sørget familien for å få testet de to brødrene. Nå har alle de fire barna i familien fått diagnosen dysleksi. Ingen av dem ble oppdaget av grunnskolen i Bærum.

– Det mener jeg er systemsvikt. Skolene i Bærum mangler rutiner og mangler kompetanse. Jeg har sittet i møte med skolesjefen som sier at kommunen har gode rutiner. Det er kjempefint. Men det betyr ingenting, så lenge de ikke følges, sier Blom.

LES OGSÅ: – Har oppdatert rutinene i skolen  

Kjempet i årevis

Familien fra Kolsås begynte å ane uråd allerede da yngstejenta gikk i andre klasse. Læreren var enig, men skolens ledelse mente det ikke var noe å bekymre seg for.

Det slo ikke familien seg til tåls med. De kontaktet pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), som utredet jenta. De mente også at hun hadde moderate lese- og skrivevansker, og kom med forslag til tilrettelegging.

En dysleksivennlig skole Først da storesøsteren fikk diagnosen, sa PPT ja til å teste yngstejenta på nytt. Våren 2015 ble det klart at også hun hadde dysleksi. Da gikk jenta i 7. klasse.

– Vi orket ikke kjempe den kampen på nytt. Vi snudde oss fort rundt og fikk testet begge guttene privat. Logopeden oppdaget med én gang at de hadde dysleksi, sier Blom.

LES OGSÅ: Dysleksi Norge bekymret for Asker- og Bærums-skolen  

Ulike tilnærminger fra skolene

Straks barna hadde fått diagnosen, opplevde familien at skolene barna gikk ved, hadde svært ulik tilnærming. Den videregående skolen, som sorterer under fylkeskommunen, rullet ut et stort system fra første dag. Ungdomsskolen beklaget og la seg flate, og ville forsøke å gjøre det beste ut av skoletiden som var igjen. Mens barneskolen ville vente og se, ifølge Blom.

– Jeg tror at ordet «avvente» er det ordet jeg har hørt oftest de siste årene. Som forelder føler du deg helt tilsidesatt. Du blir ikke hørt, sier Blom.

Ifølge henne var en av skolenes forklaringer at barna hadde hatt for gode resultater til at skolen hadde oppdaget at de hadde dysleksi.

– Hvordan tenker du at skolene skal klare å oppdage lese- og skrivevansker, hvis barna gjør det bra på skolen?

– For det første må skolen ha kompetanse samt et system å jobbe etter. For det andre må skolene lytte mer til foreldrene. Når vi sier til skolen at barna må slutte med fritidsaktiviteter fordi barna gjør lekser i time etter time, må de høre på oss, sier Blom. sier Blom.

KRITISK: Ingvild Blom er svært kritisk til hvordan skolen i Bærum håndterer foreldrenes bekymring for dysleksi.

Flyttet til Gran Canaria

I fjor høst flyttet hele familien til Gran Canaria. Der fikk barna sitt første møte med en skole som er erklært dysleksivennlig.

Det ble starten på en helt ny skolehverdag. Barna fikk tilgang på hjelpemidler, ekstra støtte og opplæring i studieteknikk. Siden august har både resultatene og mestringsfølelsen gått én vei: oppover.

– Det er kjempeforskjell. Det er som dag og natt. Det har gjort underverker for barna å komme på en skole som tar dysleksi på alvor, sier Blom.

 

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.