Skip to main content

Hva sier vi til barna om «lokkemenn»?

PSYKOLOG: Per Gudmundson er psykolog ved Psykisk helsetjeneste for barn og unge. FOTO: ULF HANSEN
PSYKOLOG: Per Gudmundson er psykolog ved Psykisk helsetjeneste for barn og unge. FOTO: ULF HANSEN

Psykolog Per Gudmundson mener foreldrene må være konkrete og snakke med barn om lokkemenn.

– Man bør ha en samtale med barn i skolealder om lokkemenn. Da beveger barna seg til en viss grad alene til og fra skolen. Man kan si at det finnes fremmede mennesker som ønsker kontakt med barn, og som ikke alltid er snille. Hva de gjør skal man ikke gå inn på.

– Hvis barna spør og graver, da?

– Man trenger ikke skape unødvendige fantasier for barn. Derimot bør de gi en oppskrift på hva barna kan gjøre. Si til barnet: «Hvis du blir kontaktet av noen som ønsker å gi deg noe, fortelle deg noe, eller ber om hjelp til noe, er det viktig å enten være flere barn sammen, eller å snu deg bort og gå derfra.». Dette er en av samtalene om de litt mindre hyggelige tingene i livet, en forberedelse på at vonde ting kan skje. Og hvis noe skjer i nabolaget, må man ta utgangspunkt i det som har skjedd. Ikke skap unødvendig frykt ved å være for vag.

– Hva mener du med det?

– Hvis man fokuserer for mye på det som kan skje, sprer man mer frykt enn godt er. Fortellingen til barna bør ikke ha for mange «hvis», og fokus bør ligge på instruksen, nemlig hva for noe konkret barnet skal gjøre, og ikke på hva for noe vondt som eventuelt kan skje. «Hvis det kommer en slik mann, snu og gå.». Ikke: «Hvis det kommer en slik mann, så kan du få det vondt.». Ta utgangspunkt i det barna vet. Det går an å spørre dem hva de vet. Har det vært en episode, har de sikkert hørt noe. Da kan du justere det de har hørt, moderere, utdype, alt ettersom. Ofte vet barna mer enn foreldrene tror, og har behov for at foreldrene justerer feiloppfatninger.

– Hva gjør man hvis barna blir redde?

– Da trøster man. Det er helt greit å bli redd. Det er en adekvat reaksjon på opplevd fare. Etter at man har anerkjent redselen, utforsker man den. Hva er du redd for? Og så kan man tenke ut hvordan man sammen kan få til at barnet er mindre engstelig. I tillegg må voksne ha i bakhodet at livet alltid innebærer risiko, og den må barn lære seg å leve med.

– Hvordan ser man at barnet er engstelig?

– Det ser foreldrene fort. Det kan også oppstå grupperedsel i slike sammenhenger. Da må de voksne ta ansvar for å dempe eskalerende frykt i klasserom og vennegjenger. Det er veldig tøft for åtte-ti år gamle barn å høre at noe har skjedd, også skjønner de ikke hva, det blir bare stort og vanskelig. Den unnvikende forelderen her er feig. Er barnet redd må du spørre hvorfor.

– Hva gjør man hvis barnet kommer i kontakt med en lokkemann?

– Støtt barnets handlinger. Det finnes alltid noe riktig og bra barnet har gjort, og det må du anerkjenne. For eksempel det at de kommer og sier fra. «Så flott at du forteller meg dette», kan du si, for lokkemannen vil kanskje ha bedt dem om ikke å fortelle noe. Deretter stiller du åpne spørsmål om hva som har skjedd. Unngå ledende spørsmål innledningsvis. Deretter kontakter man politi og skole. Etterforskningen overlater vi til politiet. Foreldrene skal støtte, ikke etterforske.

– Generelt – skal barna være oppdatert på nyhetsbildet, eller bør de få slippe?

– De trenger ikke sitte og se Dagsrevyen når de er syv år gamle. Foreldrene har ansvar for å sile hva som er relevant for barnet ut fra alder.

– Hva er galt med Dagsrevyen for syvåringer?

– Dette er et program for voksne. Sterke bildeinntrykk trenger barn en voksens forklaring på. Å sette dem inn i en kontekst krever mer bakgrunnskunnskap og modenhet enn en syvåring har.

– Skal vi gjemme avisene for barna?

– Nei. Man skal være så til stede der barna er at man skal prøve å følge med om barna leser aviser. Hvis de blar i en avis, bla sammen med dem. Om de får se bilder av stygge skader og krig og sånn, går det an å koble seg inn på barnets opplevelse, undersøke og dele den. Da kan det være fint.

Dette intervjuet med psykolog Per Gudmundson fra Vettre sto på trykk i Budstikkas helgemagasin Pluss 25. september 2010.
 

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.