Skip to main content

Husmødrene som vant alt

KAMPENS HETE: Inger Bjørnbakken i svevet for Jutuls andrelag, NM i 1953. De vant mange andreplasser i perioden da førstelaget var gullgrossister.
KAMPENS HETE: Inger Bjørnbakken i svevet for Jutuls andrelag, NM i 1953. De vant mange andreplasser i perioden da førstelaget var gullgrossister.

Ingen kunne slå ballen over nettet som Jutul-jentene. På 1940- og 50-tallet var de uslåelige.

Sommeren 1953 skulle NM i volleyball arrangeres hjemme hos Jutul IL på Skui i Bærum. Budstikkens reporter mente utsiktene var til stede for å få «flere spennende og knivskarpe oppgjør».

Reporteren spør Marie Hansen, populært kalt «Maja», som sammen Bjørg Andersen og Inger Otterstad har vært fast mannskap på de seirende lagene i de siste seks NM.

«Hvem vinner?»

«Ikke tvil om det,» er det freidige svaret, «det blir oss det!»
 

Åtte NM-gull til Jutul-jentene

Maja hadde ikke særlig grunn til å være ydmyk. Åtte NM-gull tok A-laget fra Jutul, tre kongepokaler, samt Olav Ringdals vandrepokal til odel og eie etter seks seire.

Treneren må ha vært sprekkeferdig av stolthet.

– Trener?! Haha! Nei, vi hadde ikke noen trener. Vi daska og slo etter beste evne. Innimellom kritiserte vi vel kanskje hverandre litt. Ingen drev med noen form for trening. Vi møttes på sletta en gang i uka. Når været var bra. Nei, trenere og supportere og sponsorer, det er moderne begreper. Vi hadde det moro på sletta, vi, sier Inger Bjørnbakken (79) fra Skui.

Arrangerte "propagandastevner"

Bjørnbakken, bedre kjent som verdensmester i slalåm fra 1958, spilte på B-laget, et litt yngre lag, som måtte nøye seg med en del andreplasser. De fleste av A-lagets jenter er i dag døde, men gullrekka deres skinner fortsatt som en av Jutuls virkelig store bragder.

En bragd i seg selv kunne det være å introdusere denne nye sporten for Bærums tilskuere. Jutul arrangerte, blant annet i forkant av NM i 1953, egne såkalte tilstelninger for å inspirere og rekruttere både publikum og utøvere.

«Dessverre har det vært vanskelig å åpne øynene hos det store publikum for hvilken morsom og spennende sport volleyball er. Med henblikk på dette har Jutul tidligere arrangert flere propagandastevner med deltagelse fra de nærmeste distrikter. Dette har ført til at en stor del av Vestre-Bæringene har fått et visst innblikk i spillet. Mange har også tatt skrittet fullt ut og er nå å finne i de aktives rekker.»

Inger Bjørnbakken bemerker:

– Nesten ingen visste om sporten. Jeg gikk på gymnastikkskolen da volleyball ble introdusert som fag, og jeg var den eneste av elevene som visste hva det var for noe.

Hjemmesydde grønne shorts

I turnering etter turnering stilte volleyball-lagene i hjemmesydde grønne shorts og hvite overdeler med Jutul-merker på. Ingen ble hovne, om de aldri så navnet sitt på diplomene og pokalene i klubbhuset.

– Alle kjente alle i Skui, sier Arnfinn Otterstad (60).

Han lå i magen da moren Ingrid Otterstad, hans to tanter og resten av jentegjengen gikk seirende av banen i Porsgrunn i 1952, og omtaler gjerne også seg selv som norgesmester i volleyball for kvinner.

Han visste om titlene, men mødregenerasjonen fortalte mest om samholdet.

Inger Bjørnbakken ler igjen.

– Dette var husmødre som fikk seg en frikveld og dro bort på sletta for å spille volleyball, beskriver hun.

Lapskausen ingen kunne glemme

En gang fikk spillerne både billedlig og bokstavelig talt sine pass påskrevet. Det var da A-laget fikk reise til Romania for å spille.

– Da de kom dit, oppdaget de at de hadde brukt helt feil teknikk. De tapte så det suste, og så måtte vi lære oss den riktige teknikken, forteller Bjørnbakken.

Spillerne var gode venner. Den som en gang hadde fått plass på A-laget, beholdt plassen.

– Det var ikke snakk om å bytte. Vi som spilte på B-laget kunne av og til synes at vi var vel så gode som de på A-laget. Men vi var vel ikke det, da, sier Bjørnbakken.

Så kom dagen da Jutul skulle forsvare sine mange titler på hjemmebane. Mange lag kom reisende til Skui, særlig fra Oslo og Agder-fylkene.

– Den ene kvelden hadde vi stor middag på Solhaug i Lommedalen. Det var fortsatt ikke all verden å få i butikkene, men det ble servert en aldeles nydelig lapskaus. Det ble ganske mye igjen etter middagen, så den ble solgt til deltagerne på banen dagen etter. Men da hadde den nok hatt det litt for varmt i mellomtiden, for det ble jo så mange syke! På vei hjem til Agder måtte de svinge av til høyre stadig vekk fordi folk var dårlige. Lykkelig var den som ikke hadde kjøpt en porsjon lapskaus, forteller Bjørnbakken.

Ikke hadde de noe å trøste seg med på den lange hjemveien, heller. Det ble gull på Jutul, nok en gang.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.