Skip to main content

– Helt ærlig Norge, hva er det som skjer?

– Jeg gråter når jeg tenker på om jeg skulle savnet lillebroren min på den måten Mustafa og Abdel savner lillesøsteren sin, sa Josefine Torgersen (15) i sitt innlegg under støttemarkeringen for Mustafa Hasan.

– Jeg gråter når jeg tenker på om jeg skulle savnet lillebroren min på den måten Mustafa og Abdel savner lillesøsteren sin, sa Josefine Torgersen (15) i sitt innlegg under støttemarkeringen for Mustafa Hasan.

Foto: KARL BRAANAAS

Josefine Torgersen (15) fra Asker holdt et sterkt innlegg om Mustafa Hasans usikre fremtidsutsikter under støttemarkeringen søndag. 

Torgersen har gitt Budstikka tillatelse til å gjengi innlegget i sin helhet. 

Hva er det som skjer?

Når et land som Norge glemmer at barn er barn, og heller behandler dem som om de er brikker i et spill.

Hva er det som skjer?

Når en ungdom, et barn, må se sine søsken bli jaget vekk, gang på gang. Når han må leve med bekymringene over hvordan det går med de han er glad i, og som er splittet rundt i flere forskjellige land. Jeg gråter når jeg tenker på om jeg skulle savnet lillebroren min på den måten Mustafa og Abdel savner lillesøsteren sin.

Hva er det som skjer?

Når en ungdom, som vil jobbe, men ikke får lov til det av Norge, må betale tilbake sin mors gjeld på flere hundre tusen kroner. Ikke engang voksne, rike mennesker arver sine foreldres gjeld- unnskyld meg – men dette gir ikke mening. 

For Mustafa betyr dette at om han nå blir sendt til Jordan, vil han aldri, ikke engang på ferie, kunne komme tilbake til Norge. Og det fordi han står i gjeld til landet, en gjeld han aldri skulle fått i det hele tatt. Og en gjeld han aldri vil kunne betale tilbake med den 50-100-kroners lønnen du tjener daglig i Jordan, hvis du i det hele tatt får deg jobb. 

Med andre ord, definisjonen på mission impossible.

Hva er det som skjer?

Når en gutt som lager verdens nydeligste tekster ikke får lov å uttrykke seg på det språket han kjenner. Når en ungdom som får toppkarakterer i både nynorsk og norsk må starte helt på nytt i et land hvor han hverken kan lese eller skrive, et halvt år før han skulle ha fullført skolegangen sin her i Norge

Hva er det som skjer?

Når en gutt, mens han vokser opp, aldri kan glede seg til sommerens fotballcup, fordi han ikke får lov til å forlate landet. Når en ungdom ikke kan glede seg til den russetiden vennene planlegger, eller grue seg til eksamen – fordi han ikke er trygg på når han plutselig mister hele det livet han kjenner.

Hva er det som skjer?

Når et barn, en ungdom, må bære på den usikkerheten for om det landet hvor han har hjertet sitt noen gang også vil bli landet han har navnet sitt. Sånn det er nå har ikke Mustafa egentlig noen identitet her, han har ikke bankkort eller pass som oss andre. 

Mye av det vi i hverdagen tar for gitt har ikke Mustafa lov til. Jeg kan ikke forstå noe annet enn at det får han til å føle seg annerledes og uønsket her hvor han bor. Her hvor han har bodd siden han var 6 år. 6 år, det er da vi begynte på skolen, det. Tenk så mye som har skjedd siden da, det er jo det som har vært livet vårt, det er det vi husker.

Hva er det som skjer?

Når hele barndommen har vært mer utrygg enn for de fleste, og idet sekundet en fyller 18 år skal man plutselig regnes som voksen, og ikke tas hensyn til. Hvordan kan noen mene at nå som han er 18, så må saken gjøres annerledes. 

Barndommen hans glemmes ikke idet han fyller 18. Hjertet hans endrer ikke bosted idet han fyller 18. Mustafa har levd her i tolv år! Han har vokst opp her, han tenker, uttrykker seg og drømmer på norsk! Hva gir noen retten til å mene denne fortiden ikke har noe å si for hvordan saken hans skal bli behandlet?

Hva var det som skjedde?

26. november 1942 da Norge samlet inn 532 jødiske nordmenn for å sende dem med skip til en skjebne vi ikke kan forestille oss. En situasjon som vi i dag ser på som forferdelig og ikke kan forstå tankegangen bak. 

I dag, akkurat 78 år og tre dager senere, står vi her fordi den norske stat igjen skal gjøre noe som ligner på dette. I dag med flyktninger som er bosatt i Norge. Det er kanskje litt brutalt å sammenligne det som skjer nå med en så forferdelig hendelse, men det som er likt er at på samme måte som i 1942 glemmer vi at mennesker er mennesker, og ser heller på dem som en del av en gruppe istedenfor noens forelder, søsken, venn eller barn.

Myndighetene har allerede jaget bort Mustafas nærmeste familie, og nå skjer det samme igjen, de skal jage Mustafa bort fra de han er glad i. Vennene har blitt hans familie nå, vennene og den ene broren som er igjen. Nå skal han bli sendt vekk til et land han aldri kan huske å ha kalt hjem.

Helt ærlig Norge,

Hva er det som skjer?

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.