Da Wiviann (16) var seks år ringte mammaen hennes barnevernet og ba dem ta over omsorgen

SNUFF, JULIUS OG BAMSE: I ti år har Wiviann (16) bodd i fosterhjem på Vøyenenga. Hunden Snuff og apen Julius er fra tiden med pappa. Bamse satt og ventet da Wiviann flyttet inn til ny familie. – Nå forstår jeg hvorfor og ser logikken i det; hvorfor vi måtte flytte og hvorfor det var smart. Fordi ellers hadde vi ikke hatt det så bra og ikke hatt en normal oppvekst. Jeg har på en måte fått en ny start, sier Wiviann.

SNUFF, JULIUS OG BAMSE: I ti år har Wiviann (16) bodd i fosterhjem på Vøyenenga. Hunden Snuff og apen Julius er fra tiden med pappa. Bamse satt og ventet da Wiviann flyttet inn til ny familie. – Nå forstår jeg hvorfor og ser logikken i det; hvorfor vi måtte flytte og hvorfor det var smart. Fordi ellers hadde vi ikke hatt det så bra og ikke hatt en normal oppvekst. Jeg har på en måte fått en ny start, sier Wiviann. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

- Jeg synes mamma var veldig modig som gjorde det hun gjorde

DEL

Les alt innhold på budstikka.no – bestill abonnement her

Sommere 2004 får familien Barsøe på Vøyenenga to nye medlemmer, Wiviann og Jane Breibybråten, et søskenpar på seks og fem år. Allerede den første dagen kaller Wiviann fostermoren for mamma. Et annet sted har de både en mor og en far som ikke makter foreldrerollen. Rusen har tatt overhånd.



Når søstrene kommer til Vøyenenga klarer ikke Wiviann å gå ned trappen på vanlig måte, med en fot på hvert trinn. Hun har aldri lært det. På tur i skogen legger 6-åringen seg ned på alle fire og krabber så fort det kommer en ujevnhet.

– De burde kommet mye før, mener fostermor Marianne Barsøe.

LES OGSÅ: Barnevernet i Bærum styrker barnas stemme

Bodde hos pappa

Wiviann ble født tre måneder for tidlig. Den lille jenta var like lang og like tung som en melkekartong. Moren var bare 18 år. Året etter kom lillesøster. Kort tid etter skilte foreldrene lag. Det var jentenes mor som til slutt satte ned foten og sa at dette går ikke lenger.

– Jeg bodde hos pappa det jeg kan huske, men denne gangen var vi på besøk hos mamma. Da vi kom hjem hadde pappa brutt en avtale. Avtalen var at det skulle være ryddig og at han skulle være nykter når hun kom tilbake, forteller Wiviann (16).

LES OGSÅ: Rekordmange fosterhjem – trenger likevel mange flere


Moren ringte barnevernet og ba dem ta over omsorgen for barna. Wiviann hadde så vidt rukket å begynne i første klasse på en barneskole i Kristiansand, etter rastløse barneår på stadig flyttefot. Nå måtte hun dra fra de nye vennene sine. Jentene ble først sendt til et beredskapshjem på Lørenskog. Et drøyt halvår senere flyttet søstrene til ny familie på Vøyenenga. Innimellom fikk de treffe moren på nøytral grunn, hos mormoren.

– Jeg husker jeg var veldig sint og gråt hver gang jeg skulle hjem. Jeg var sint på mamma, sint på barnevernet. Jeg truet med å rømme. Sa at «når jeg blir stor nok skal jeg bli advokat og sette hele barnevernet i fengsel.» Nå synes jeg flyttingen var en god ting, men det var vanskelig der og da.

- Kommer ofte for sent

– Vi ser at vi ofte kommer for sent, sier barnevernsjef Solveig Daasvand.

– Det er ofte når ting synes godt for folk på utsiden at det meldes fra, og det er gjerne først i skolealder. Men veldig ofte har noen sikkert sett tidligere at her kan det være grunn til å skaffe hjelp.

Hvert år mottar barnevernet i Bærum tett oppunder 700 bekymringsmeldinger om barn som ikke har det bra. Det burde vært langt flere, mener Daasvand. Hun peker på ferske tall som viser at barnevernet i Bærum var involvert i undersøkelser av rundt 2,6 prosent av alle barn under 17 år i 2012. Det er langt færre enn sammenlignbare kommuner. I gjennomsnitt er tallet 4,3 prosent for de 10 største kommunene i landet.

– Bærum har lavere dekningsgrad når det gjelder barnevern enn alle de andre store kommunene. Det betyr at færre barn i befolkningen er barnevernsklienter, forteller barnevernsjefen.

LES OGSÅ: Ola takker sine helgeforeldre

Bærums særegne befolkningssammensetning kan nok forklare noe, tror Daasvand. Tradisjonelt skårer kommunen skyhøyt på variabler som gjennomsnittsinntekt, utdanningsnivå, skoleprestasjoner og helse. Men dette kan neppe forklare forskjellen alene, mener Daasvand.

– Alle, uansett inntekt og status, kan få psykiske vansker, oppleve familiekonflikter eller skilsmisse. Det er vold også i høystatusfamilier. At barn har det vanskelig kan skje i de beste familier, sier Daasvand.

– Det er nok mindre problemer her, men jeg tror også at meldekulturen i Bærum spiller en rolle. Vi får få meldinger i forhold til de kommunene vi sammenligner oss med. Det er 28.000 barn under 18 år i kommunen, og vi får bare 670 meldinger i året, sier Daasvand. I 2012 fikk barnevernet 677 bekymringsmeldinger, hvorav 81 kom fra barnet eller familien selv.

Drøyt to av ti meldinger henlegges. Av de sakene som undersøkes avsluttes halvparten med tiltak fra barnevernet. Det dreie seg om alt fra tildeling av støttekontakt til alvorligere saker hvor barna må akuttplasseres på grunn av vold, rus, akutt sykdom eller annet.

– Jo tidligere vi mottar meldingene, jo større effekt vil hjelpetiltakene ha. Derfor er det viktig at vi mottar meldinger, sier barnevernsjefen.

Fikk tre egne barn, plusset på med to fosterbarn

Marianne (54) og Tor – EGIL BARSØE (55) hadde allerede tre egne barn på 14, 17 og 19 år, to gutter og en jente, da Wiviann og Jane flyttet inn.
– Vi hadde tenkt på å bli fosterhjem helt siden eldstejenta Mette var liten, sier Marianne.

En periode hadde de vært avlastningshjem for to små gutter annenhver helg. Det ga mersmak. Julen 2003 ble barna presentert for ideen om å ha noen permanent boende hjemme.

– Vi ble enige om å hjelpe noen som ikke hadde det så bra.

LES OGSÅ: Kronprins Haakon roser fosterforeldres innsats

Allerede sommeren etter var Wiviann og Jane på plass.
– Vi ønsket oss to søsken. Vi tenkte at de kunne ha glede av hverandre, og at de slapp sorgen med å bli splittet i tillegg til alt det andre. Vi ønsket oss to jenter, og fikk akkurat det vi ville, sier Marianne.

I mellomtiden hadde jentene allerede blitt introdusert for ett fosterhjem- og blitt avvist. Nå starter prosessen på null igjen med ny familie. Det går flere måneder hvor søstrene og fosterfamilien gradvis introduseres for hverandre. Et par timers besøk, en overnatting. Både beredskapshjem, barnevern, biologiske foreldre og den nye fosterfamilien var involvert.

– Wiviann ble helt dårlig av situasjonen, som var veldig urolig, forteller Marianne.

6. juli 2004 flytter jentene inn for godt, bare fire uker etter at de møtte fosterforeldrene første gang.

– Det var ganske skremmende hvor lite de hadde fått med seg

Da de to jentene kom hadde de store huller i sine grunnleggende ferdigheter.

– Det var ganske skremmende hvor lite de hadde fått med seg. Man skulle jo tro de hadde fått med seg litt i barnehagen, men de har nok ikke vært der så mye. I tillegg hadde de så store problemer hjemme at det ikke er sikkert det er så mye annet som gikk inn, sier fostermor Marianne. Jentene manglet konsekvenstenkning og evnen til å planlegge, for eksempel at man måtte trykke inn bremsen på sykkelen hvis man skulle stoppe. Jentene kunne ingen barnesanger og hadde ikke hørt de vanligste eventyrene.

Da de gikk på skogstur og plukket blåbær, visste ikke jentene at bærene kunne spises. De ble forsikret om at det var greit, smakte og utbrøt: Å ja, det smaker yoghurt.

– Wiviann hadde en periode hvor hun hadde mange tanker og mye hun ikke fikk ut. Jeg tok en prat om at hun måtte få ut tankene inni seg, hvis ikke kunne de vokse og bli veldig store. «Er det derfor jeg er så tykk, mamma», svarte hun.

Wiviann bestemte seg for å ta grep og fortelle ALT innen hun ble elleve år.

– Da var det ganske lange sekvenser på kvelden, sier Marianne.

Samtalene kretset mye rundt den biologiske faren.

– Hun har ikke fått lov til å være barn. Det første hun som 6-åring spurte faren når han ringte var «Hvordan har du det pappa?»

Cornflakes med vann før barnehagen

Da Wiviann bodde sammen med faren, opplevde hun ikke selv situasjonen som unormal.

– Det var det jeg var vant til. Bortsett fra noen ganger når vi skulle ha mat, da slet jeg, for pappa var som regel ikke våken og jeg måtte ordne frokost til søsteren min og meg. Jeg har tatt vare på søsteren min de årene vi bodde hos pappa, sier Wiviann.

En dag lillesøster Jane skulle i barnehagen og Wiviann på skolen, fant hun cornflakes – men ikke melk.

– Vi tok vann på i stedet. Det var ikke noe særlig.

I dag husker hun best de gode tingene.

– Jeg savner pappa. Pappa var veldig snill. Han var en sånn som jeg aldri kan se for meg ville skade et dyr, ikke drepe en flue en gang. Og så kunne han finne på så mye fiks. Vi så på filmen om havfruen Ariel og etterpå danset vi rundt i stua. Og så lekte vi gjemsel. Det var gøy.

Etter at Wiviann flyttet i fosterhjem fikk hun samvær med faren kun to ganger i året. I 2008 døde han av en overdose, 35 år gammel.

– Jeg har tre ting fra tiden med pappa: En kosehund som heter Snuff som han fikk da han var liten. Så har jeg bamsen Julius. Vi har tydeligvis vært i dyreparken. Og så har jeg et sengetrekk.

Minnene betyr mye for henne.

– De er med i sengen noen ganger. Egentlig hadde jeg lyst til å låse dem inn i safen for at de skulle være helt trygge, men mamma syntes ikke det var så lurt for da fikk jeg jo ikke se dem. Nå ligger de i en eske på loftet – men de er der fortsatt.

– Helt naivt tenkte jeg vel at det var to ekstra til middag

Marianne hadde sett for seg at fosterbarna skulle bli som barn nummer fire og fem.

– Helt naivt tenkte jeg vel at det var to ekstra til middag. Det er det ikke. Det blir noe eget, det er mer som en jobb. Jobb 24 timer i døgnet.

Hverdagen må være forutsigbar og planlegges nøye.

– Man må være mye mer til stede. Selv nå, sier Marianne.

– Samtidig er det mye lettere å stå på for disse barna. Man har en mye mer objektiv distanse, det føles helt ok å henvende seg til skolen hvis det er problemer i skolesammenheng. Man blir ikke sittende og gruble på hva man selv gjorde galt.

Positive tilbakemeldinger fra jentene er en sjeldenhet.

– De ville jo helst ikke ha vært her. De er tatt ut av noe de egentlig ville være i, de ville være et annet sted.
 

Nå har søstrene bodd i fosterhjem på Vøyenenga i 10 år. De første årene var Wiviann mye sint. Raste, trasset og skrek.

– Vi hadde noen skikkelige fighter, jeg har aldri opplevd noe lignende med egne barn, sier Marianne.

En gang kommer en av sønnene løpende ned på kjøkkenet midt under en krangel:«Nå behandler du mammaen min ordentlig.»

– Wiviann hadde nok mye sinne i seg som hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av, sier Marianne rolig.

– Jeg har ikke angret, men det har vært veldig mye tøffere enn jeg trodde å bli fosterforelder.

Barnevernet vil bedre meldekulturen

Barnevernet i Bærum har satt i gang flere tiltak for å bedre meldekulturen og for å fange opp flere barn tidligere.

– Vi sitter nå i 56 tverrfaglige utvalg, knyttet til helsestasjoner, skoler, pp-tjenesten og barnehager, hvor vi kan gi råd og veiledning om barnet skal meldes eller ikke. Vi har også en mottakstelefon for dem som lurer, sier barnevernsjef Solveig Daasvand.

Det er mulig å melde fra anonymt.

– Ja, men det fraråder vi. Melder man anonymt er det ikke så all right for den familien det gjelder. Vi oppfordrer til at man sier hvem man er.

Hun forstår at noen kvier seg for å kontakte barnevernet og «sladre» på andre.

– Spørsmålet er om det er barnet man skal ta hensyn til, eller å beskytte seg selv og foreldrene. Da bør valget være enkelt.

Hva man skal se etter er ikke alltid like lett å vite.

– Det er gjerne barn som er overlatt mye til seg selv, eller de oppfører seg på en måte som skaper undring, men det er ikke alltid lett. Noen tenker nok at de vil vite mer før de melder om bekymring til barnevernet. Men det er ikke verre enn at vi henlegger meldingen, sier Daasvand.

Hun understreker at det er barnevernets oppgave å vurdere om det er grunnlag for å sette inn tiltak etter barnevernloven.

– Og det er slik at når vi får meldinger og undersøkelser forsøker vi å se om det er andre instanser vi kan henvise til slik at de slipper å få tiltak i barnevernet. Eksempler kan være familievernkontor, psykisk helsevern for barn og unge eller andre instanser avhengig av problemets art. Bærum kommune har veldig mange og gode forebyggende tiltak.

Ville flytte tilbake til moren

I 8. klasse ville Wiviann helst flytte tilbake til den biologiske mammaen.

– Jeg sa det ikke til fostermoren min, men snakket veldig mye med min biologiske mor. Hun sa at hun savnet meg veldig, men at jeg ikke kunne komme hjem. Fordi jeg har det mye bedre der jeg bor nå. Dessuten ville det blitt vanskelig å hjelpe med lekser og sånn. Hun vet at jeg tar skolen veldig alvorlig.

Nå, ett drøyt år etterpå, har hun slått seg til ro.

– Nå forstår jeg hvorfor og ser logikken i det; hvorfor vi måtte flytte og hvorfor det var smart. Fordi ellers hadde vi ikke hatt det så bra og ikke hatt en normal oppvekst. Jeg har på en måte fått en ny start, sier Wiviann.

Tenker seg litt om.

– Pappa hadde kanskje vært i live hvis vi ikke hadde flyttet, men da hadde jeg nok vært hos bestemoren vår mye mer fordi pappa ikke klarte å ta vare på oss, sier Wiviann.
– Jeg synes mamma var veldig modig som gjorde det hun gjorde. Jeg tror mamma ville at vi skulle ha det bra og være trygge. Pappa også. Men han orket ikke å gi oss fra seg.
 

Artikkeltags