Skip to main content

Gustav (52) har glemt alt

BARE PÅ BESØK: En dag i uken besøker Mary Ann Røyert (49) ektemannen Gustav (52) på pleiehjemmet og tar ham med på tur med hunden Lady. – Om Gustav kjenner meg igjen? Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet. Han ser meg når jeg kommer, men det er ingen reaksjon, ingen smil, ingen omfavnelser. Ingen ting, sier Mary Ann.
BARE PÅ BESØK: En dag i uken besøker Mary Ann Røyert (49) ektemannen Gustav (52) på pleiehjemmet og tar ham med på tur med hunden Lady. – Om Gustav kjenner meg igjen? Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet. Han ser meg når jeg kommer, men det er ingen reaksjon, ingen smil, ingen omfavnelser. Ingen ting, sier Mary Ann.

For to år siden fikk Gustav Røyert diagnosen dement. I september feiret han 52-årsdagen sin på pleiehjem.

– Det er viktig at dere tar en ordentlig ferie i år. Den kan bli deres siste, sier sykehuslegen til Mary Ann Røyert.

Det er sommeren 2011. Knappe to uker tidligere har ektemannen Gustav (49) fått diagnosen frontallapp demens. Gustav og Mary Ann er midt i livet, har rekkehus på Eikeli, hytte på Hurum, hund og tre tenåringsbarn i alderen 12–19 år. Mary Ann bestiller tur til Barcelona. Det blir den siste.

I dag er 52 år gamle Gustav pleiepasient og bor på en lukket demensavdeling ved Mariehaven bo- og omsorgssenter på Dønski i Bærum.

– Om han kjenner meg igjen? Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet. Han ser meg når jeg kommer, men det er ingen reaksjon, ingen smil, ingen omfavnelser. Ingen ting, sier Mary Ann.

– Men pleierne sier de merker at han blir roligere, så da er det kanskje noe der.

Fant flekk på hjernen

Mary Ann Røyert merket de første tegnene hos mannen sin i 2010.

– Den mellomste skulle konfirmeres. Gustav skulle være med på å pynte og skrive tale, men ble aldri ferdig med noen ting, sier Mary Ann.

Hun slår det fra seg. Men stadig flere tegn dukker opp. Han blir stille og innesluttet, snakker tidvis utydelig.

Fra jobben kommer en bekymringsmelding om at Gustav blir mer og mer ulik seg selv. Mary Ann presser på for en legesjekk, mistenker drypp, men frykter at det er en svulst som er skyld i den endrede oppførselen til mannen. En MR avslører en mørk flekk i fremre del av hjernen.

– Jeg håper det ikke er hjernesvinn, kommenterer fastlegen bekymret da han ser resultatene av undersøkelsen.

Blir satt ut

Et halvt år etter kommer den endelige dommen. Gustav er dement. Og det er ingen ting legene kan gjøre for å hjelpe ham.

– På det tidspunktet hadde jeg jo allerede skjønt hva det var, men man blir likevel helt satt ut når du får høre diagnosen og at det er ingen behandling, ingen medisiner, ingen ting du kan gjøre.

Hun ber legene på hukommelsesklinikken på Bærum sykehus informere barna.

– Sønnen min mente lenge at jeg overdrev situasjonen. Jeg ville at de skulle høre det fra noen andre i fullt alvor. De skjønte alvoret og tok det med fatning.

Urettferdig

I morgen går årets TV-aksjon av stabelen. De innsamlede midlene vil gå til Nasjonalforeningen for folkehelse og deres arbeid for demente. Mary Ann Røyert er opptatt av at sykdommen ikke bare rammer eldre.

– Vi hadde tenåringsbarn og var i en helt annen situasjon, men har fått veldig god hjelp av det offentlige underveis. Vi har vært åpen om sykdommen og vår situasjon, det er viktig. Det er en slags terapi i det, sier hun.

Gustavs sykdom har utviklet seg svært raskt.

Legene har informert om at sykdommen er dødelig, men noe tidsperspektiv vil ingen gi.

– Selvfølgelig føles det urettferdig. Fremdeles må jeg klype meg i armen: Er det sant? Er det et mareritt? Det som er rart er når jeg kjører hjem fra jobb og ser en som sykler med de samme klærne han hadde, da tenker jeg på Gustav med én gang.

Les flere nyheter fra Budstikka.

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.