Skip to main content

Freden kom til slutt

RØDVINSAVSTAND: Selv om de er naboer, utveksler mor Liv Eger og Nicolai Eger en klem når de møtes. «Rødvinsavstand», kaller Liv det. Nærme nok til at hun kan gå og ta seg et glass og spasere hjem igjen.

På denne fredelige pletten sluttet andre verdenskrig i Europa.

En lang, smal allé med sommergrønne løvtrær fra Gamle Ringeriksvei åpner opp til et stort, grått våningshus. Skallum gård har ligget på denne høyden i mange hundre år. Det er lenge, det.

Men alt er relativt.

– Den steingamle mannen, utbrøt en klassekamerat av Liv da det omsider ble kjent at den 18 år gamle Sandefjord-jenta ville gift seg med Nicolai Andreas Eger (28), arvingen til Skallum gård.

I dag er Liv Eger 92 år gammel, og matriark på tomten som huser mange av hennes etterkommere: Til sammen 11 familiemedlemmer bor i såkalt «rødvinsavstand».

– Jeg synes jeg er en av de heldigste personene i verden. At det går an å bo så fantastisk med barn, barnebarn og oldebarn rundt meg.

Nazistene forskanset seg på Skallum

I mai 1945 trodde hun ikke det skulle ende slik.

Nazistene hadde en tid i forveien rekvirert Skallum gård. Familien Eger måtte reise, og befant seg i Stockholm da freden kom til Europa – unntatt til Skallum gård.

Tre nazitopper, Quislings politimester Jonas Lie, fylkesordfører Henrik Rogstad og eksminister Sverre Riisnæs hadde forskanset seg på gården. Ifølge Budstikkas intervju med gårdsbestyrer Simonsen var de både fulle og desillusjonerte, og hadde det «svært uryddig». Eiendommen var omringet av Milorg, men ingen hadde våget noe utfall, da det ble sagt at 250 kilo sprengstoff lå lagret i kjelleren under hovedbygningen.

En slik eksplosjon ville være farlig ikke bare for nazistene og gården, men også for nabolaget rundt.

Nyheten nådde familien i Sverige

Nyheten om nazistenes siste skanse nådde utenlands.

Dikke Eger sier hun husker at hun satt på skuldrene til en av de voksne da de gransket den svenske avisforsiden med bilde av Skallum. Det var fare for at hjemmet deres skulle bli sprengt i luften, sto det.

Alle de andre nordmennene feiret, både hjemme i Bærum og i Stockholm. Familien Eger lengtet seg syk etter Skallum og lurte fælt på hva de ville komme hjem til.

Kulehull i veggene

11. mai 1945 gikk det som det slett ikke hadde måttet: Den ene døde. Den andre skjøt seg. Den tredje overga seg uten videre seremoni. Familien Eger flyttet hjem til en gård som fortsatt sto, tross noen kulehull og ulekre spikerslag etter provisorisk opphengte køyesenger, samt en Luger (med skudd!) gjemt i en vegg.

Familiefreden kunne nok en gang senke seg over Skallum.

Turistene har fått (litt) innpass

Fredelig har det siden da vært, selv om Bærum for øvrig har rykket stadig nærmere. Gjerdene som sto i husfruen Livs første år, er revet ned. En populær tursti kranser eiendommen. Mange vil nok også huske skiløpet «Skallumsprinten». Bare koselig å ha folk i stiene, synes familien. Men når en tyskregistrert bil svinger opp med en utskrift fra en blogg og vil være turister i hagen, får de nei fra Nicolai.

Gravlund for familien

Det er tross alt et levende hjem. Og et hjem for de døde. Et lite familiegravsted ligger gjemt bak noen himmelhøye trær som en gang var små prydbusker.

Fra Skallum er de kommet. På Skallum skal de bli. Hver julaften møtes storfamilien her for avsynging av familiens (u-) tradisjonelle nattasang «Hu Karoline».
Dikke og Nicolais besteforeldre ligger i urner bak en liten dør. Faren orket ikke tanken på å være innestengt, og valgte selv en sten i bedet ved siden av.

– Meg kan dere bare lage løsjord av, spøker Liv.

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.