Hun flyktet fra hjemlandet i 1992: – Alt kan bli tatt fra meg igjen

MINNER: Amela Ramic (41) flyktet fra Bosnia i desember 1992. Lille julaften kom hun frem til et asylmottak utenfor Stockholm i Sverige. På fjernsyn gikk serien «Den hvite stenen». De hadde hun også sett på tv i Bosnia før krigen brøt ut. Amela var 17 år og verden hun kjente, fantes ikke mer.

MINNER: Amela Ramic (41) flyktet fra Bosnia i desember 1992. Lille julaften kom hun frem til et asylmottak utenfor Stockholm i Sverige. På fjernsyn gikk serien «Den hvite stenen». De hadde hun også sett på tv i Bosnia før krigen brøt ut. Amela var 17 år og verden hun kjente, fantes ikke mer. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

Den psykiske reaksjonen kom ti år senere – da den bosniske flyktningen var i trygghet i Asker.

DEL

Desember 1992 går mot slutten.

Mens nordmenn flest forbereder julefeiringen, raser den blodigste krigen etter 2. verdenskrig i Bosnia. Amela Ramic er på flukt fra Banja Luka, Bosnias nest største by, og over grensen til Serbia i buss.

Bussen blir stoppet. Den da 17 år gamle kvinnen og tre menn blir beordret ut av bussen. På listen som bussjåføren allerede har levert til soldatene i veisperringen, står det at hun er muslim.

LES MER:

Advarer mot kutt om ikke staten bidrar 

Asker kan få modulbygg 

Mens resten av passasjerene følger med gjennom vinduene, blir de tre andre mennene fulgt 100 meter bortenfor.

Amela hører skuddene og ser hvordan de tre faller én etter én. Så kommer soldatene mot henne. Hun prøver ikke engang å flykte. Istedenfor betrakter hun seg selv fra et sted utenfor kroppen mens hun venter på sin tur til å dø.

10 år hadde hun hadde fått opphold i Norge. Det var så viktig for henne å lære norsk, få seg jobb, kjøpe egen leilighet, stifte familie og klare seg selv at de mørke tankene ble skjøvet langt vekk.

– Jeg ga aldri meg selv tid til å sørge, sier hun.

Så kom reaksjonene.

Strøm av flyktninger:

I vår ble kommunene anmodet om å delta i en dugnad for bosetting av flyktninger som økte kraftig etter situasjonen i Syria.

Asker og Bærum kan snart vente på enda en forespørsel om å øke mottaket, etter at strømmen av flyktninger øker langt mer enn tidligere anslag.

Utlendingsdirektoratet (UDI) opererer nå med tall Norge ikke har sett før og tidligere anslag for asylsøkere er lagt til side.

UDI regner nå med opp til 25.000 asylsøkere i 2015 og mer enn 30.000 neste år.

UDI varslet i går kommune om at det må regnes med at de fleste asylsøkerne vil få oppholdstillatelse.

Asylsøkerne kommer i tillegg til 8.000 kvoteflyktninger frem til 2017.

– Har sett galskapen

Først kom de i form av smerter i en fot som gjorde at hun gikk på krykker i tre måneder. Så kom minnene om hauger av døde menneskekropper, granater som smeller, historiene om menn som gikk med avskårne barnefingre i halskjedet og om familiene som ble spist av natten.

– Jeg har sett galskapen, men ikke det verste.

Amela har fått hjelp både av psykolog og gjennom alternativ medisin for sine traumatiske opplevelser.

– Når man opplever krig kan man se fare i ting som kanskje ikke er reelle.

FRIVILLIG: Amela engasjerer seg i frivilligarbeidet for flyktningene som kommer til Norge. Her fra Dikemark, hvor foreldrene hennes bodde i to år.

FRIVILLIG: Amela engasjerer seg i frivilligarbeidet for flyktningene som kommer til Norge. Her fra Dikemark, hvor foreldrene hennes bodde i to år. Foto:

Ramic sitter foroverlent mens hun forteller:

– Den tryggheten vi tror vi har, er veldig skjør. Den kan fort bli borte. 22. juli er et godt eksempel på det. Da raste verdenen min på nytt.

Hjelper til

Fra leiligheten har hun utsikt ned mot fotballbanen på Føyka. Foreldrene bor i etasjen under. Foruten et par bilder som moren hadde med seg i kofferten da de flyktet, har ikke Amela noen minner fra barndommen og livet i Bosnia.

– Alle ting kan bli tatt fra meg igjen, derfor betyr ikke materielle ting noe. De tar jeg hverken med på flukt eller i døden.

LES OGSÅ:

Røde Kors trenger flere mannlige guider

Frivillige dro til Lesvos for å hjelpe flyktninger 

Nå er hun sterkt engasjert i flyktningkrisen. Hun har hjulpet til med klessortering på asylmottaket på Dikemark, der foreldrene bodde da de kom til Norge. Og hun er i gang med å bli verge for mindreårige asylsøkere.

– Menneskene som kommer hit behøver mer hjelp enn mat og klær. Nå som de er i trygghet vil de gjenskape det de har mistet. Det er mange som bærer på traumer – fra krig, fra flukten eller fra tiden på mottak. Mange er redde og tør ikke fortelle om det de har opplevd.

Men selv definerer hun seg ikke som flyktning.

– Jeg er Amela. Mine traumer ligger i hver en celle i kroppen min, men de får aldri definere meg. Jeg har bestemt meg for at jeg i stedet skal dele kjærlighet med andre.

Artikkeltags