Skip to main content

– Få oss ut herfra så fort som mulig!

I november 2013 herjet tyfonen Haiyan i det vestlige Stillehavet. 8. november feier den innover Filippinene og byen Tacloban og barnehjemmet Streetlight. Haiyan er en av de kraftigste syklonene som noen gang er blitt målt over land. Etter en måned var antallet bekreftet omkomne over 6.000 personer, i tillegg var 1.700 fortsatt savnet.

Barnehjemmet på Fillipinen er nesten tomme for mat og vann. I gatene rundt ligger døde kropper. To brødre, uten erfaring, organiserer redningsorgansiasjonen fra Fornebu.

(Se alle bildene ved å bla i toppen av artikkelen– gjelder ikke mobilbrukere.)

– Kan vi få låne et møterom, gratis, for å redde barn på Filippinene?

Kai Holmberg (38) fra Høvik og André Bårdstu (29) står spørrende i foajeen på Quality Hotel Expo på Fornebu.

De får ja.

De neste seks dagene skal brødrene knapt forlate den improviserte redningssentralen.

LES OGSÅ: Unge konsertarrangører gir bort alt

Sterkeste tyfonen som noen gang er målt

– Vi er godt forberedt, forsikrer norske Erlend Johannesen (30) selvsikkert over telefon fra Filippinene.

Det er starten av november, og på Filippinene er tyfonen Haiyan i anmarsj. Siden 2005 har trønderen drevet barnehjemmet Streetlight i Tacloban på Filippinene. På barnehjemmet har de forberedt seg på tyfonen ved å kutte trær og sørge for nødaggregat, mat, vann og medisiner, forsikrer Johannesen styret hjemme i Norge.

– Strøm og telefonlinjer blir sikkert brutt, men vi snakkes om et par dager.

Få timer senere feier Haiyan over landet med en vindstyrke på opp mot 380 kilometer i timen – den sterkeste som noen gang er målt over land. I kjølvannet følger springflo og enorme bølger. Byen Tacloban, der barnehjemmet Streetlight ligger, er blant stedene som rammes hardest.

Redningsmenn helt uten kriseerfaring

Fra Norge følger brødrene André Bårdstu og Kai Holmberg nyhetene om tyfonens herjinger gjennom natten. Om morgenen er det klart at Haiyan har ført til store ødeleggelser på Filippinene og i Tacloban. De to går på jobb, André til eiendomsbransjen, Kai til reiselivsbransjen.

I flere tiår har de to vært tilknyttet den humanitære non profit-organisasjonen Streetlight som frivillige. Organisasjonen driver et barnehjem, et studiesenter, en medisinsk klinikk og en barnepark i Tacloban på Filippinene.

Det har gått 12 timer siden tyfonen traff. Så langt har ingen hørt fra Erlend Johannesen, barnehjemsbestyrer og initiativtager til Streetlight. Nyhetsmeldinger om antall omkomne som følge av supertyfonen blir raskt kraftig oppjustert, fra drøyt hundre til flere tusen døde.

Ved lunsjtider pakker André og Kai sammen. De møtes på Quality Hotel Expo på Fornebu. Der henvender de seg til noen gamle businesskontakter, får låne et møterom. Det blir en improvisert redningssentral.

Kai og André har bred erfaring fra næringslivet, men ingen erfaring med krisehjelp. De starter med å surfe på nettet. Forsøker å skaffe seg oversikt over nyhetsbildet og skadeomfanget. Foreløpig har ingen hørt fra Erlend, barna eller de ansatte – til sammen 68 personer.

Søker ly på taket

Mens tyfonen fortsatt raser på Filippinene natt til fredag 8. november har norske Erlend samlet alle barna og de ansatte inne på barnehjemmet i ly for den voldsomme vinden.
Men langsomt stiger vannet. Tyfonen skaper et undertrykk som suger havoverflaten oppover. I tillegg pisker vinden opp store bølger.

På barnehjemmet flytter de en etasje opp. Utenfor blåser det med en vindstyrke på opp mot 380 kilometer i timen. De trekker videre oppover i etasjene, til slutt er det bare taket igjen. Erlend slår hull fra innsiden, så krabber alle opp. De legger seg langflate på bølgeblikken. De voksne oppå barna for å beskytte dem.

Studiesenteret ved siden av er allerede totalt ødelagt av vinden. Restene er oversvømt av vann og ikke lenger synlig fra taket på barnehjemmet.

– Hold hodet ned, kommanderer Erlend.

Rester av hus og trær farer gjennom luften.

HER TREFFER TYFONEN BARNEHJEMMET: SE ERLEND JOHANNESENS EGEN VIDEO (publisert med tillatelse fra Streetlight)

Når vinden løyer har en av veggene på barnehjemmet rast sammen. Men bygget er ett av ytterst få i området Tacloban som fortsatt står. Alle 68 på taket har kommet fra det med livet. Inkludert den fremmede gamle mannen uten ben som noen satte igjen der da vinden begynte å ta seg opp.

Erlend forlater barnehjemmet for å sjekke hvordan det står til med sin egen familie som er innlosjert på et hotell et stykke unna.

Han vasser en kilometer med vann til livet. Rundt ham flyter døde mennesker, voksne og barn. Han kjenner igjen ansiktet til flere av dem – naboer, mennesker fra nærområdet.

På hotellet venter hans filippinske kone og to små barn, den minste er åtte måneder. Alle er uskadet. Det skal gå et døgn til, før han får lånt en satellitt-telefon av FN. Men bare i fem minutter. Han ringer Streetlight i Norge.

– Vi er i live, alle på senteret er i live. Få oss ut herfra så fort som mulig. Gi også beskjed til mamma og pappa.

Prøver allle alternativer

Fra Fornebu kommer responsen umiddelbart.

Kai og André ringer Utenriksdepartementet og forklarer situasjonen, mens Streetlights styre i Trondheim ringer flere hjelpeorganisasjoner. Ingen kan hjelpe i en så tidlig fase. Situasjonen på Filippinene er for uoversiktlig, for kaotisk, for farlig. Dessverre!

Søndag ettermiddag får de nye fem minutter på telefonen med Erlend. Nå haster det med å få barnehjemsbarna og de ansatte ut. Rundt dem begynner situasjonen å bli desperat. Det er slåsskamper, drap, frykt for epidemier.

Kai og André bestemmer seg sammen med resten av Streetlight for å gjøre den jobben myndighetene og hjelpeorganisasjonene ikke tør å gjøre. Mens Streetlight-styret skal sørge for å få nødhjelp og medisiner inn, holde kontakt med barnehjemmet, håndtere pårørende og hele presse-Norge skal Kai og André på Fornebu skaffe transport ut av det katastroferammede området.

På veggen skriver de to opp alle alternativene:

  • Buss
  • Båt
  • Fly
  • Helikopter
  • Minibuss

De begynner å jobbe med alle alternativene parallelt. Penger må også samles inn.

Kai og André saumfarer Google og ringer alt de finner av telefonnumre til helikopterutleie i regionen. Alt er opptatt, utilgjengelig eller pilotene er uvillige til å fly.

De prøver båt i stedet, og får tak i en båt fra Manila. Problemet er at sjøveien tar for lang tid. Først fem dager senere vil båten være fremme i Tacloban, byen sør på Filippinene, hvor Erlend og barna venter på redningen.

Søndag kveld får Erlend ut de første tre med militærfly. Minstemann på åtte måneder har allerede begynt å få utslett og er smittet av et eller annet.

Planlegger om dagen, redningsforsøk om natten

På Fornebu jobbes det døgnet rundt.

På en lukket Facebook-profil synkroniseres krisehåndteringen mellom Kai og André på Fornebu og Streetlights styre i Trondheim. Nærmere 3.000 meldinger legges ut før operasjonen avvikles.

Brødrene benytter dagen til å planlegge og natten til å sette planene ut i livet, da er det dagtid på Filippinene, nesten 11.000 kilometer unna.

Evakueringsarbeidet tar all tid.

Kai og André tar fri fra jobben, svarer ikke på telefon, eller e-post. Rekker knapt å sove. Først i femtiden på natten drar de hjem til sine respektive familier på Høvik og i Oslo. To timer senere er de oppe igjen. De vet at svært mange liv avhenger av deres innsats. De har ikke ro på seg til å sove. Ikke til å spise heller. Når en kjøpepizza av og til leveres på kommandorommet på Fornebu, får de knapt tatt et par biter før maten vokser i munnen.

Mandag har Kai bursdag. Han rekker så vidt hjemom på Høvik for et par timers søvn, men har ikke tid eller appetitt til å smake på kaken barna har satt frem.

Så, etter mye prøving og feiling, begynner en plan å ta form.

Så mange som mulig av de nesten 70 strandede i Tacloban skal hentes ut med buss mandag, tre dager etter at Haiyan har lagt området i grus.

På bakken forberedes Erlend og barna, men bussen dukker aldri opp. En ny buss rekvireres, men blir dirigert langs en vei hvor det er omfattende plyndring. Det blir for farlig.

Hva skal de finne på nå?

Redningshelikopteret havarerer

I 2008 etablerte Kai et eget flyselskap, Feel Air. Kongstanken var billige langdistanse-billetter fra Oslo og Stockholm til Bangkok og New York. Selskapet nådde aldri take off, men kontaktene innen flybransjen har Kai tatt godt vare på. Han ringer én, ringer to, ringer flere titall. Til slutt får han napp.

Kais kollega og tidligere luftfartsdirektør, Otto Lagarhus, sitter i styret i det Internasjonale lufttransportforbundet. Fra forbundet kjenner Lagarhus et medlem av den malaysiske kongefamilien, som igjen kjenner svigersønnen til den thailandske kongen, som igjen kjenner en kar i Manila som han vet har et ledig helikopter.

Da løsner det.

Helikoptereieren er villig til å gjøre jobben. Men bare hvis han i forkant får utbetalt 10.000 dollar i kontanter til drivstoff. Streetlight har pengene, men ingen til å overlevere dem. Etter enda flere telefoner får de, via en bekjent i Taiwan, tak i en kurér. Tirsdag morgen setter helikopteret kursen mot Tacloban.

Planen er å kjøre skytteltrafikk med helikopteret til alle er ute. Av- og påstigning må foregå raskt – med motoren i gang – for å hindre at andre trenger seg inn. De mangler landingstillatelse, men bestemmer seg likevel for å lande i parken utenfor barnehjemmet. Koordinatene skaffer de via Google.

Første tur får de med syv personer, de minste barna og de norske frivillige. Etter landing er det klart at helikoptermotoren har havarert. En ny tur er ikke mulig.

– Nå må vi ut!!!

Kai og André i «redningssentralen» på Fornebu er fortvilet.

De får meldinger om at vann og nødrasjoner i det tyfonrammede område minker faretruende, mens kriminaliteten stiger. Butikker plyndres for mat, sivile omkommer i jakten på mat og vann. På nyhetene annonseres at alle fangene i det lokale fengselet er sluppet fri. Fra Erlend kommer stadig mer inntrengende meldinger: «Nå må vi ut!!!» Fortsatt er båten bare halvveis fra Manila.

Så løsner det igjen.

Onsdag kveld får de tak i en buss i en by fire timer nord for Tacloban. Bussen kan kjøre inn ved soloppgang neste dag. De får også arrangert politieskorte. Og denne gangen går alt etter planen.

Barn og ansatte kjøres av gårde. Først med buss til Calbayog, så med båt til naboøya Cebu. Siste etappe går med fly til Davao, en by lenger sør på Filippinene. Hele operasjonen tar tre dager. Men Erlend nekter å bli med. En hvit mann om bord i bussen øker risikoen for at den blir plyndret eller tatt som gissel, argumenterer han.

Kai og André jobber med alternativ transport. I Hong Kong står det snart klart et jetfly som kan hente ut Erlend, men flyet får ikke landingstillatelse på flyplassen i Tacloban – den er forbeholdt militære. I stedet får de tak i et nytt helikopter som skal hente Erlend ut, en time etter at bussen har kjørt. De får landingstillatelse på et fotballstadion beskyttet av FN.

Erlend forøker å komme seg til stadion ved hjelp av motorsykkel. Halvveis havarerer motoren. Han løper resten av veien. Da han når frem til helikopteret sprekker rustningen, og tårene renner. Det er torsdag formiddag. Det er nesten en uke etter at tyfonen Haiyan traff Tacloban.

25 millioner på 69 minutter

I Norge drar storebror Kai hjem til huset på Høvik og legger seg. Han sover et døgn i strekk.

På Fornebu holder lillebror André fortsatt koken. Det er bare én ting han gjerne vil fullføre. De siste dagene har brødrene parallelt med redningsaksjonen tatt initiativ til en innsamlingsaksjon til inntekt for det tyfonrammede Filippinene. For å få inn penger til gjenoppbygging, er planen å arrangere en stjernespekket konsert som skal livedekkes av NRK i beste sendetid.

Det går det også.

24. november står blant andre Morten Abel, Ole Paus, Martin Halla og Odd Nordstoga på scenen på Nationaltheatret. Et fakkeltog med 2.000 personer går opp Karl Johans gate i «Dugnad for Filippinene». I løpet av 69 minutter blir det samlet inn 25 millioner kroner. Pengene fordeles mellom Streetlight, Redd Barna, Røde Kors, Unicef og Kirkens Nødhjelp.

En drøy måned senere er Erlend Johannesen tilbake i Tacloban for å starte gjenoppbyggingen av barnehjemmet.

– Følelsen av å ha vært med på å redde nesten 70 personer ut av en krisesone, der ingen andre kunne hjelpe ... en så stor gave tror jeg aldri jeg har fått før. Det er en god følelse, men håper jeg ikke må gjøre det igjen, sier Kai.

– Men vi er klare neste gang også, om det skulle være nødvendig, sier André.

 

 

 

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.