Skip to main content

Englene på jobb

SÅ FIN: Anne Burum (64) fra Bærums Verk ble godt kjent med de ansatte da sønnen hennes tilbragte sine siste to måneder her i vinter. I dag har hun stukket innom til lunsj, og viser tesettet en av de andre ansatte har kjøpt for henne i London. Til høyre sitter overlege Harriet Haukland fra Billingstad.

Anne Burum gråt av glede da sønnen fikk plass på Bærums hjem for døende. Engler, kaller hun personalet.

Radiumhospitalet kunne ikke gjøre noe mer for Joachim Burum Larssen (31) fra Gullhaug. Han var svært syk. Han kom ikke til å bli frisk.

Moren Anne Burum (64) fra Bærums Verk orket ikke tanken på at den unge sønnen hennes skulle flytte på sykehjem. Men hun følte heller ikke at hun ville takle å pleie ham selv hjemme.

Hun satt sammen med ham da en av legene kom med nok en beskjed. Det var 30. januar 2014.

Joachim hadde fått plass på Hospice Stabekk. Allerede i morgen.

Da trillet tårene nedover morens kinn. Gledestårer.

– Jeg er ikke religiøs. Men da foldet jeg hendene mine og så opp. Da visste jeg at han var i de beste hender.

LES OGSÅ: Slik styrkes kreft-tilbudet

En meningsfylt arbeidshverdag

– Og hva jobber du med, da?

Spør de ansatte på Hospice Stabekk: Å fortelle bordkavaleren at jobben din er å ta vare på mennesker som nærmer seg slutten av livet, er ikke helt som å svare «jeg er lærer».

Mange synes det høres fryktelig trist ut.

Sykepleierne som samles rundt bordet til rapport, ser annerledes på det. De synes de har en meningsfylt arbeidshverdag. En hyggelig arbeidsplass.

– Vi jobber ikke med døden, vi jobber med resten av livet, pleier de å si.

Livet, det fortsetter helt til det stopper.

LES OGSÅ: Da kona fikk kreft tok han sønnen til Sandvika stadion for å kjøre traktor

Alle lever

I dag er torsdag 22. mai.

Det striregnet i morges. Før tok kreftsykepleier Eli Fosse regnværet for gitt, men jobben har lært henne å bruke sansene ordentlig.

Nå titter solen frem over Hospice Stabekk. Vannet fordamper. Blomstene åpner seg. Våt, solvarm hegg og syrin.

Det har ikke skjedd så mye i løpet av natten. Det var en veps på ett av rommene.

Alle pasientene ligger an til å få oppleve også denne dagen.

Sykepleierne reiser seg og går for å gjøre den så god så mulig.

LES OGSÅ: - At det går an å ha det så fint når man er så syk

Dobbelt så dyrt som andre sykehjemsplasser

Et hospice er et hjem for samfunnets sykeste – stort sett døende. Selve ordet kommer av hospitium, som betyr hvilested på reisen.

Og for en reise det har vært. I fjor feiret Hospice Stabekk 10 år. I år kan de markere 10 år siden første gang de var truet av kutt. Siden har de jevnlig hatt kniven på strupen. De 11 rommene, som stort sett huser mennesker i livets siste fase, koster mye penger å drifte. Mer enn det dobbelte av en ordinær sykehjemsplass.

Også i handlingsprogrammet for 2014–17 har Bærum kommune foreslått å opprette fem nye plasser «innen eksisterende økonomiske rammer».
Institusjonsleder Sonja Wiencke Welde er sliten av den konstante trusselen. En verdig død koster mye penger, det medgir hun. Dels skyldes dette utgifter som mange andre sykehjem ikke har, for eksempel et dyrt oksygenanlegg i veggene. Men først og fremst skyldes utgiftene at ikke hvem som helst får jobbe her.

– Vi har et høyt kvalifisert personale. Vi har ingen ufaglærte, og høy dekning av sykepleiere og spesialsykepleiere. Det koster, sier lederen.

Mange pasienter er relativt unge (under 66), ofte med både foreldre og barn som pårørende.

– Dette er en veldig sårbar gruppe. Det er ikke antall hender det er snakk om her, men fagkunnskap, mener Sonja Wiencke Welde.

- Jeg prøver å gjøre det beste ut av hver time

Spesialsykepleier Charlotte Labori Brusdal går på gummisandaler gjennom gangene. Hun henter medisiner i skapet. Sykepleierne her har dispensasjon til å dele ut sterke smertestillende midler slik at pasienter med vondt ikke skal måtte vente unødig. Hun går forbi kjøkkenet, hvor et par av de 15 frivillige allerede er i gang med å pynte og bake, selv om det er en helt vanlig torsdag.

Charlotte åpner døren inn til en pasient.

Kvinnen har fått rommet helt på enden, og det er hun så glad for. Balkongen har litt ettermiddagssol. Hun hviler på to rosa sitteputer, under en blå og hvitstripet parasoll. En diger oppsats med blomster pryder bordet. Skråningen utenfor rekkverket er knallgul med åkersennep. Ugress, men vakkert å se på.

– Det er godt å se deg smile igjen, sier Charlotte til kvinnen.

– Jeg prøver å gjøre det beste ut av hver time, svarer hun.

Kvinnen på balkongen er 57 år gammel. Kreften kom til henne i 1999. Tilbake i 2008. Spredning i 2012. Det var Bærum sykehus som anbefalte henne Hospice Stabekk høsten 2013.

– Jeg var ikke positiv til tanken. Jeg så på det som den siste perioden i livet.

Det var det imidlertid ikke. I hvert fall ikke den gangen. Etter fire uker reiste hun hjem, og klarte seg opp og ned trappene i huset sitt i enda fem måneder.

LES OGSÅ: – At jeg snakker åpent om sykdommen, gjør hverdagen enklere

Nedtur og opptur

Etter hvert ble kroppen så svak at hun valgte å komme tilbake igjen.

Det var ganske deprimerende til å begynne med. Men nå føler hun seg heldig som får være på her. Humøret er bedre. Mot formodning har de siste par ukene vært en liten opptur. Armer og ben føles sterkere. Hun har vært et par ganger hjemme på besøk i sitt eget hus. Det hektiske sykehuset, som hun har sett mer enn nok av de siste seks årene, tappet henne for energi. På Hospicet føler hun seg godt tatt vare på, av en rolig stab som har god tid til henne. Smertene er under kontroll.

Først og fremst føler hun seg trygg.

Det gjør hun ikke lenger hjemme.

– Om det skulle skje noe, vet jeg jo aldri når hjemmesykepleien kommer. Her kommer de med en gang. Det sikrer livskvaliteten jeg skal ha resten av livet.

Tryggheten er det viktigste i livet mitt akkurat nå.

LES OGSÅ: Nytt utstyr skal redde liv og spare penger på Bærum sykehus

Livet har fortsatt sine gleder

Det er et liv som fortsatt har sine gleder.

Besøk fra familie og venner. Fotsoneterapi fra en av de frivillige hjelperne. Lydbøker.

– Jeg griper tak i de små lyspunktene, sier hun, og smiler igjen.

Syriner og liljekonvaller kan hun sitte lenge og bare snuse på.

– Jeg vet jo ikke hvor mange ganger jeg får sjansen til å lukte på dem.

I hagen hjemme blomstrer lyslilla syriner. Hagearbeidet var balsam for sjelen.

Hun regner ikke med å kunne flytte hjem igjen denne gangen. Den tanken blir hun trist av.

Hun tørker tårer med en serviett. Hun gråter nesten aldri. Egentlig bare når hun tenker på dem hun etterlater seg. Selv om hun ser at de er sterke og tenker positivt.

Lar de tyngste tankene ligge

Stort sett lar hun også selv de tyngste tankene ligge.

– Jeg merker at det er vanskelig å snakke om noen av disse tingene med mine pårørende.

Venner gir uttrykk for at de så gjerne skulle gjøre noe. De leter etter de rette ordene, og blir fortvilt når de ikke finner dem.

Det er godt for henne å vite at hun kan prate med pleierne her. Hvis hun vil. Når hun vil.

Da leter ikke sykepleier Charlotte etter spesielle ord.

– Det er ingenting jeg kan si som kan trøste deg, sier sykepleieren enkelt.

– Det kan ikke være så lett for dere heller bestandig, sier hun.

– Når alt kommer til alt må jeg stå i det alene.

- Alle har en lang historie når de kommer hit

– Det høres litt hardt ut, reflekterer Charlotte i etterkant.

– At jeg ikke kan trøste. Men vi er der alltid, understreker hun, med trykk på «er».

Charlotte opplever lyttingen som en av sine viktigste oppgaver.

– Jeg tror man må få lov til å fortelle hvor fælt man har hatt det. Det er en måte å lande på. Alle har en lang historie når de kommer hit.

Bent Falk, forfatter av «At være – der, hvor du er», en bok om samtale med kriserammede, fraråder rett og slett helsepersonell å forsøke å trøste et menneske i krise.

Det er ingen trøst i å lyve om virkeligheten, skriver han. Den sykes følelser skal hverken avvises eller bagatelliseres med «Ikke vær så lei deg.» Han mener «trøsten er at det ikke er noen trøst».

« ... Det er mer håp for menneskeheten ved for eksempel en mors utrøstelige gråt over sitt døde barn, enn det ville være ved den «trøst» som kunne gjøre henne likeglad med sitt tap.»

Sykepleieren må være vàr på små signaler

Det er ikke alltid en pasient ønsker å snakke om livet, døden og de store spørsmålene heller. Sykepleierforsker Kirsti Kvåle fant i sin undersøkelse «Do cancer patients always want to talk about difficult emotions?» at nei, mange pasienter støttet seg helst på sitt private nettverk, og foretrakk for øvrig å snakke mer om livet enn om frykten for det ukjente.

Men når en pasient vil snakke, kan det hende vedkommende nærmer seg emnet på en indirekte måte.

Samme forsker forteller i «Sykepleie til mennesker med kreft» historien om pleieren som hengte opp nye gardiner på rommet til en pasient.

– Hvor lenge tror du jeg får ha glede av de nye gardinene? spurte pasienten.

Sykepleieren oppfattet signalet, og tok seg tid til å lytte til mannens tanker om døden. Med pleierens hjelp maktet han også å involvere sine nærmeste i samtalen.

Spesialsykepleier Charlotte er også familieterapeut. Når hun møter en pasient, føler hun ansvar ikke bare for ham eller henne, men for pasientens to, tre, eller ti pårørende. Alle trenger samtale, støtte og svar på nye og vanskelige spørsmål. Hva er den surklelyden? Har hun vondt? Hva kan jeg gjøre? Hva skjer nå?

– Når én i familien er syk, blir alle påvirket.

I stressede situasjoner kan konflikter bryte ut. Da hender det at Charlotte kaller inn til møter hvor alle får snakke ut. Barn, foreldre, ektefeller.

– Jeg har aldri jobbet på et sted hvor jeg har kommet så tett innpå pasientene og pårørende. Livet og døden henger så nøye sammen. Det har endret min bevissthet. Jeg ser hvor skjørt livet er, og at det gjelder å ta vare på det. Også i denne fasen.

En mor vender tilbake

Personalet sitter rundt lunsjbordet når Anne Burum (64) fra Bærums Verk spaserer inn på Hospicet.

Hun hilser blidt på alle, og pakker opp et hvitt- og blåmønstret tekannesett, som en av de andre ansatte har kjøpt for henne i London. Er den ikke vakker!

Det er et par uker siden sist hun var her. I vinter var hun her hver dag. Og natt. Natt til 25. mars døde sønnen Joachim.

Han ble 31 år gammel.

Joachim Burum Larssen fra Gullhaug fikk hjerneslag allerede som 25-åring. Deretter fikk han epilepsi. Så føflekkreft, som spredte seg til hjernen.

Da kreften strammet grepet om hodet hans, forsto han stadig mindre av sin egen situasjon. Mens han var på Hospice Stabekk, ville han helst hjem. Men når han var på sykehus, ville han til Stabekk.

Han forsto at han hadde hatt vært uheldig. Det sa han stadig til moren. Han skjønte ikke at han kom til å dø.

I samråd med legene valgte familien å la være å minne ham på dette. Da ville de måtte gi ham et nytt dødsbudskap hver dag.

Den tre år gamle sønnen var hans livs lys til det siste.

– Dette er livet mitt, husker moren han sa mens han pekte på bildet av gutten.

Anne bestilte fotograf som tok bilder av sønnen og barnebarnet på plenen utenfor to uker før han døde. Bildene er så fine, og de er så hyggelig å ha.

I tillegg elsket han sushi og is. Sorbet. Fryserne på Hospice var fulle av sorbet til Joachim.

Det siste han spiste før han la seg ned og ikke reiste seg igjen, var en skål bringebærsorbet, lørdag 22. mars.

Takknemlig for omsorgen og tiden

I ettertid har Anne kjøpt inn kopper og kar og glass til pårørendestuen, slik at nye beboere kan få glede av dem.

– Det er ikke fra meg, det er fra Joachim.

Det har vært en tøff tid, men Anne føler behov for å uttrykk sine takknemlighet overfor Hospice-gjengen.

– Et fantastisk sted. De som jobber her er helt fantastiske. Legen her er helt fantastisk. Ikke bare ble Joachim tatt vare på, jeg også.

Hun håper inderlig at stedet får bestå akkurat slik det er.

– De hørte på alt jeg hadde å si. De tok seg veldig god tid, hentet en kopp kaffe og roet meg ned i hvilerommet ved siden av vaktrommet. Jeg ønsket ikke å sitte inne hos ham og gråte. De lot meg få tømme meg.

Hun hører at noen andre pårørende kjører forbi innkjørselen mange ganger før de orker å svinge inn Petter Loranges vei. Ikke Anne.

– Jeg kaller dem engler, rett og slett. Jeg har gledet meg til å komme. Det gir meg en indre ro å være her. Men jeg er veldig glad for at han ikke ligger på rom nummer fem i dag.

- Vi må ha litt latter

Joachims urne skal stå på Steinsskogen.

– Det er et vakkert sted, sier Anne.

– Det er det mange som sier.

– Også har jeg fått ham sånn at ... hør på meg nå ... sånn at han kan se! Han kan jo ikke det. Men at han kan «se» spiret på Godthaab. Til den gravplassen skal jeg også. Jeg har satt av rom på stenen til det.

Visste forresten pleierne at det er gratis å sette ned den første urnen, men at nestemann koster penger?

Anne referer datterens replikk.

– Mamma, du får legge av litt penger til meg sånn at jeg har råd, da.

Hun ler. Alle ler.

– Vi må ha litt latter.

Tre lys på Hospice-veggen

I gangen tenner Charlotte tre telys.

Når det er pasienter med småbarn på Hospicet, tenner hun dem gjerne sammen med dem.

Ritualet gir sammenheng, ro og mening. Sånn gjør vi når det er vanskelig.

Det åpner for samtale og refleksjon.

– Det ene lyset er for deg, pleier Charlotte å si.

– Det andre lyset er for mamma. Og vet du hvem det tredje er for?

Det vil barnet gjerne vite.

– Det tredje er for oss som jobber her. For vi er her alle sammen og føler med dere.

 

 

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.