Skip to main content

– En forferdelig dag

Krigshelt: Lillian Gabrielsen var syklende kurer under krigen, og skrev glødende kjærlighetsbrev med kodede beskjeder. Hun er den siste gjenlevende av Vemork-gjengens helter. FOTO: TRINE JØDAL
Krigshelt: Lillian Gabrielsen var syklende kurer under krigen, og skrev glødende kjærlighetsbrev med kodede beskjeder. Hun er den siste gjenlevende av Vemork-gjengens helter. FOTO: TRINE JØDAL

– Jeg ble vekket av mor. Hun gråt og fortalte at tyskerne var her. Norge var i ferd med å bli tatt. Det var en fryktelig dag.

Lillian Gabrielsen sitter i sofaen hjemme i Stasjonsveien på Stabekk. Selv om det er 75 år siden tyskerne invaderte landet vårt, husker hun krystallklart hva som skjedde den morgenen. Hun ble vekket tidlig, og fikk servert alvoret før frokost. Så bar det til skolen, hvor norsklæreren supplerte nyheten med ett av Henrik Ibsens dikt.

– Jeg tror det var fra «Brann» han leste, for å understreke alvoret i situasjonen, sier Gabrielsen.

LES OGSÅ: - Broren min ble drept

Kurer og Tungtvann

Den gang var hun 17 år, het Syverstad og bodde på Rjukan. Budstikka har tidligere skrevet om hennes innsats under krigen, blant annet i forbindelses med NRK-serien Kampen om Tungtvannet. Hun var kuréren som leverte brev på Møsvatn til Einar Skinnarland. Hun er én av to kvinner blant de 56 i heltegalleriet ved Norsk Industriarbeidermuseum. Både general Eisenhower og Kronprins Olav har hedret henne for innsatsen i frihetskampen for hjemmestyrkene i Øvre Telemark.

– Krig er forferdelig. Det er bare tap og tap. Tenk på alle millionene av mennesker som omkom. Herre Gud, for en galskap, sier Gabrielsen.

– Husker du hva du følte denne dagen for 75 år siden?

– Det forferdeligste hadde skjedd. Vi viste ikke hvordan det var å være okkupert, men vi kjente til hva som skjedde i Polen. Det tok tid før tyskerne kom opp til oss. Jeg gråt ikke da, men jeg gråt senere. Jeg var oppgitt, fortørnet og sliten, sier Gabrielsen. Hun gikk siste året på realskolen, og fikk hverken eksamen eller fortsette på skolen. Tyskerne okkuperte bygningen og elevene flyttet til biblioteket. Det var her de fikk vitnesbyrdet med standpunktkarakterer. Påfølgende høst tok hun handelsbrev, fikk kontorstilling ved den lokale bokhandelen og ble rekruttert til hjemmestyrkene.

– Det viktigste for meg var å gjøre motstand mot okkupasjonsmakten. Jeg snakket ikke mye om det, men vi hadde jo tanker om at Norge skulle bli fritt igjen. Det var drivkraften.

Fremdeles har hun traumer. Det er lyder hun ikke klarer å høre, hverken i virkeligheten eller på tv. Men følelsene vil hun holde for seg selv.

Broren ble drept

Broren Gunnar Syverstad ble henrettet sammen med Leif Tronstad. Det skjedde den 11. mars i krigens siste år. Dagen etter fikk Lillian beskjeden, men kunne ikke delen den med noen, heller ikke foreldrene. Da ville hun ha røpet hvor dypt involvert hun var i motstandsarbeidet. Da freden kom 8. mai var det en dobbelt lettelse for den unge jenta.

– Endelig kunne jeg sørge over broren min, sammen med de andre, sier hun.

LES OGSÅ: Nå kan du lese dagbøkene til Leif Tronstad

Datteren Hege Gabrielsen forstår hvor problematisk dette var for moren:

– Det er vanskelig for oss å forstå hva det kostet å holde tett om noe slikt i to måneder, sa hun til Budstikka.

Etter krigen giftet Lillian seg med Norman Gabrielsen fra Kompani Linge. De bodde noen år i utlandet, før de flyttet til Bærum i 1956.

LES FLERE KULTURNYHETER HER

 

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.