– Det begynte den dagen jeg ble utsatt for et seksuelt overgrep

Kaos: Thomas ble hentet av moren da han ble kastet ut av den midlertidige boligen i Bærum. Alle tingene hans ligger slengt rundt i den lille leiligheten på Notodden mens Thomas lager seg noen skiver med speilegg på kjøkkenet. ALLE FOTO: EVA GROVEN

Kaos: Thomas ble hentet av moren da han ble kastet ut av den midlertidige boligen i Bærum. Alle tingene hans ligger slengt rundt i den lille leiligheten på Notodden mens Thomas lager seg noen skiver med speilegg på kjøkkenet. ALLE FOTO: EVA GROVEN

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Thomas Karlsen (24) fikk sitt unge liv ødelagt tidlig. Hvorfor har ingen kunnet hjelpe ham?

DEL

Les alt innhold på Budstikka.no – 99 kr for to måneder.

En torsdag morgen midt i januar ligger Thomas i sengen sin. Egentlig er det ikke hans seng, ikke hans leilighet heller.

Thomas har en midlertidig bolig på Jar i påvente at Bærum kommune skal skaffe ham noe mer varig. Thomas våkner av at noen snakker til ham. Det er folk fra rustjenesten. De sier han må pakke sakene sine, for han må ut.

– Jeg får tilbud om et hospits i Oslo. Men jeg kan ikke bo i et hospits, sier Thomas. Han fikk helt hetta den morgenen. Kommunens folk fikk forsterkninger fra politiet da de opplevde Thomas som truende.

LES OGSÅ: - Mamma ble syk, og jeg tok på meg morsrollen

Overgrepet

Snart sitter moren Randi i bilen sin på vei fra Notodden. Nok en gang må hun hente sønnen. De fyller bilen med klær og sengetøy og kjører tilbake til hennes leilighet. Hva de skal gjøre nå, vet de ikke.

Budstikka møter mor og sønn på en bensinstasjon i Sandvika på vei til Notodden. Thomas er sløv i blikket. Vi blir forklart at legene har tatt ham av medisiner som gjør ham rolig. Det fikser han ikke. Nå har han skaffet seg noen andre piller.

Sliter med angst

Egentlig er Thomas innenfor legemiddelassistert rehabilitering (LAR), og får subutex på resept. Men det fungerer ikke særlig godt så lenge han sliter med så mye angst og uro.

– Det begynte den dagen jeg ble utsatt for et seksuelt overgrep. Jeg var bare åtte år, og han som gjorde det var 13. Alt gikk i stykker da, forteller Thomas.

Vi har tatt turen opp til Notodden og snakker sammen i Randis stue. Leiligheten er liten. Hun har bare ett soverom, og sover selv på sofaen når Thomas er der. Tingene hans ligger og flyter over alt.

Det er under ett døgn siden de kom fra Bærum, Randi er helt utkjørt og må vente med å rydde. Hun har kjøpt en ny pc som Thomas bruker til å høre på musikk med hodetelefoner. Det roer ham litt ned. Det samme gjør lyden av hårføneren. Den er på nesten døgnet rundt.

LES OGSÅ: Da samboeren til Maria døde, satt hun alene igjen med seks barn

Doper seg

Blikket er litt mindre fjernt i dag. Thomas har fått sin dose med Subutex, men andre medisiner som legen har skrevet ut, vil han ikke ta. Sier det gir for store bivirkninger.

Men siden han ikke får mer beroligende midler og sovemedisin, fortsetter han med det han kaller sidemisbruk. Helst hasj.

– Jeg må ha en joint, ellers klikker jeg.

Familien bodde på Vålerenga da Thomas var barn. Han har to mye eldre brødre og en far han aldri har truffet.

– Jeg husker at jeg likte å gå på skolen, jeg likte fagene, sier Thomas om barndomsminnene. Han viser oss bilder av seg selv. På ett av dem har han fotballdrakten til Vålerenga på.

Forandret seg helt

Randi husker en blid og aktiv gutt som plutselig ble helt forandret. Han ble urolig og klarte ikke konsentrere seg på skolen. Det vonde som hadde skjedd bar han på helt alene. Turde ikke si noe.

 Til slutt maktet han ikke lenger holde på hemmeligheten. Kanskje hadde han trodd at det ville hjelpe å fortelle.

– Dette er det vanskelig for meg å snakke om, sier han stille.

Da han var 11, ble han utredet på Ullevål sykehus. de skrev:

«Med tanke på fremtiden anser vi Thomas for en gutt som med stor sannsynlighet og i lang tid, er avhengig av å være knyttet til en Barne- og ungdomspsykiatrisk institusjon. Thomas vil profittere på stabilitet og kontinuitet med hensyn til det totale tilbudet som bygges opp rundt ham».

Fikk aldri tilbud

Men noe slikt tilbud fikk han ikke. Og i nabolaget bodde fremdeles gutten som hadde forgrepet seg på ham.

– Vi kunne ikke bo på Vålerenga lenger, og tenkte det ville hjelpe å flytte på landet, til Krøderen, forteller Randi.

I ungdomsårene på Krøderen begynte Thomas å ruse seg. Først med hasj, deretter amfetamin.

Det fulgte år med stadig flytting og stadig mer rus. Det kunne gå dager og uker uten at moren visste hvor han var og hva han gjorde. Frykten for at han skulle ta en overdose lå over henne som en truende neve.

 I 17 år har hun ringt og skrevet til alle tenkelige instanser for å få hjelp til sønnen.

– Han lider av posttraumatisk stress, søvnløshet og angst. Men i deres øyne er han bare en rusmisbruker. Hvorfor er det ingen som tar tak i årsaken til at han begynte å ruse seg, spør Randi.

Sliter psykisk

Som mange andre rusmisbrukere sliter Thomas med store psykiske problemer. Lidelsen kalles ROP og er en forkortelse for rus- og psykiatri. Både sentralt og lokalt har ROP blitt sagt å være et satsingsområde de siste to årene.

– Det innebærer at vi i større grad går sammen med spesialisthelsetjenesten om tilbud i felleskap. Vi har blant annet gode erfaringer med samhandlingsteam overfor enkelte brukere. Det handler om å fange opp de med svak tilknytning til hjelpeapparatet og som føler de faller mellom to stoler. Rus og psykiatri er en vanskelig kombinasjon, men det finnes et behandlingstilbud for denne gruppen, og vi samarbeider bedre enn før for å finne gode tilbud, sier Kristin Nilsen.

Hun er kommunalsjef for helse og sosial i Bærum kommune. Thomas Karlsen har fritatt henne fra taushetsplikten, slik at hun kan uttale seg om saken hans.

– Mannen har hatt kort oppholdstid her i kommunen og har levd en omflakkende tilværelse. Vi kunne tilby et midlertidig botilbud, men det fungerte ikke så godt for ham. Derfor så vi oss nødt til å endre på tilbudet, forklarer Kristin Nilsen om at Thomas måtte ut av husværet på Grav.

- Bedre tilbud

Hun mener kommunen nå har gitt ham et bedre tilbud ved Fagerborg bo- og omsorgssenter på Majorstuen. Stedet er drevet av Frelsesarmeen.

– Slike botilbud har ulike nivåer av omsorgstjenester, dette har et høyt nivå med flere ansatte, måltider, sårbehandling og helsetilbud. Her får man tilbud om ro og stabilitet. Målet er å avklare situasjonen hans og ta stilling til det videre løp.

– Thomas selv sier han fikk 20 minutter på seg å pakke uten noen skikkelig varsel, og at det ble sagt muntlig at han skulle på hospits i Oslo?

– Vi mener han fikk en grundigere forklaring om tilbudet ved omsorgssenteret, men hvis han oppfattet det annerledes, skal vi ta det til oss. Jeg har stor forståelse for frustrasjonen både hos ham og moren i en sånn situasjon. Vi satte to medarbeidere til å bistå familien og vært pågående i oppfølgingen for å få avklart et mer varig tilbud.

– Hva slags tilbud kan dere gi ham?

– Vi vil legge til rette for andre tiltak når han er klar for det. Det kan være en kommunal bolig med oppfølging eller behandling i spesialisthelsetjenesten. For de med ROP-lidelser er det sjelden nok med bare bolig, Jeg vil heller anbefale behandling, men utelukker ikke behov for et sted å bo. Det finnes ulike tilbud innen rus og psykiatri og kommunen kan bistå med å skaffe ham et behandlingstilbud når han er klar for det, sier Kristin Nilsen.

– Hvem avgjør når han er klar for det?

– Jeg sikter til både at situasjonen hans må være mer avklart, noe perioden i omsorgssenteret skal kunne bidra til, og at han selv må gi uttrykk for et ønske om å påbegynne et behandlingsforløp.

– Kan han få behandling uten å være på institusjon når han har angst for institusjoner?

– Generelt kan jeg si at spesialisthelsetjenesten også har tilbud om samtaler og individuell oppfølging. Avklaring på hva som er tilstrekkelig og best egnet, må avgjøres i samarbeid med den det gjelder, sier Kristin Nilsen.

- Mye feil

– Det er gjort mye feil overfor Thomas i veldig lang tid, sier Elin Fagernes. Hun er utdannet innen forvaltningsrett og har fått fullmakt til å tale Thomas’ sak overfor myndighetene. Også for å avlaste Randi.

– Thomas har rett til tilrettelagt behandling og forsvarlig medisinering. Det har han ikke fått. Og aller mest fundamentalt er et sted å bo. Bærum kommune gjorde alt feil da de kastet ham ut uten skriftlig varsel og uten å bli foreslpeilet noe reelt alternativ. Hospitset på Majorstuen er ikke noe egnet sted for en som skriker etter å bli rusfri, sier Fagernes.

– Men han ble fortalt at han hadde fått plass på Fagerborg?

– Ja, men du gir ikke en alvorlig psykisk syk rusmisbruker 20 minutter på å forlate et hjem uten noen form for hjelp. Da blir tilbudet på Fagerborg bare en stor vits.

– Har Thomas rett til tilbud fra Bærum kommune når han har bodd der så korte perioder?

– Ja, man har rettigheter i den siste kommunen man har hatt boligadresse eller der man har opphold. Loverket er tydelig på hvilke rettigheter man har, og i dette tilfellet brytes lovene på flere punkter.

- Tidlig sviktet

Elin Fagernes har fulgt Thomas og moren Randi over en tid og sett hvordan Thomas har utviklet seg til en aktiv rusmisbruker.

– Thomas følte seg tidlig sviktet av alle som skulle hjulpet og gitt ham trygghet. Derfor har han utviklet en aversjon og frykt for alt som har med institusjoner å gjøre. Han må ha et tilrettelagte tjenester utenfor institusjonsmiljø. I tillegg har han konkrete medisinske problemer. Å ta fra ham medisinene som roer ham ned kan være farlig.

– I stedet har han blitt forskrevet medisiner han aldri har hatt noen diagnose for. Det er ikke rart han blir helt koko i hodet. Når han får subutex sammen med beroligende midler og får sove, kan han fungere ganske bra hvis han får ro og kontinuitet med faste personer rundt seg han har tillit til. Dette har rustjenesten ikke skjønt. Man trenger mer enn en måned i en midlertidig bolig for å finne ro i livet sitt.

– Hva vil du gjøre nå?

– Jeg går gjennom all dokumentasjon og sender en formell klage til kommunen med kopi til sivilombudsmannen og fylkesmannen. Så vil jeg sende klage på enkeltpersoner som har håndtert situasjonen hans. Vi har sett uproffe, nedlatende holdninger fra kommunens ansatte i denne saken. Så vil jeg kreve at kommunen setter sammen en ny ansvarsgruppe rundt Thomas. Han er fortsatt ung, og vil veldig gjerne ut av rushelvete. Det må tas på alvor, ellers dør den gutten på gata.

Minister-svaret

I 2002 skrev Randi til daværende helseminister Dagfinn Høybråten om sin fortvilede kamp. Han svarte:

«Ingen er tjent med et hjelpeapparat som ikke evner å samarbeide på tvers av tjenester og sektorer, der den enkelte tjeneste ikke evner å ta ansvar, og der det ikke utvises respekt og hensyn til den hjelpetrengendes situasjon og behov. jeg er full av beundring over ditt pågangsmot, men jeg er helt enig med deg i at det overhodet ikke skal være nødvendig å måtte stå på slik for å få hjelp». Overskriften lød: «Til en modig mor».

Gjennom disse årene har Randi brukt alt hun har på sønnen. Hun har vært uføretrygdet etter livstruende blodpropp for 20 år siden.

– Jeg har likevel hatt krefter til å kjempe, men nå merker jeg at jeg begynner å bli veldig sliten. Det er tungt å trenge gjennom system og byråkrati. Jeg skulle ønske noen andre kunne ta over stafettpinnen. sier hun.

– Hva tenker du om dette, Thomas?

– At jeg hadde vært dau uten henne. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis hun blir borte. Jeg vet jo ikke hvordan samfunnet fungerer, sier Thomas.

Vil ikke forestille seg

Han har vært på kjøkkenet og laget seg noen brødskiver med speilegg. Fotograf Eva er med ham. Får ta bilder av alt rotet. Det er sånn det er akkurat nå, Randi og Thomas vil ikke forestille seg. Men å møte oss er en påkjenning.

– Det gjør meg nervøs, men det hjelper å tenke at jeg kanskje tråkker en liten sti for andre i tilsvarende situasjon. Jeg ville ikke begynt å ruse meg hvis jeg hadde fått den hjelpen jeg trengte, sier Thomas.

– Hva ønsker du deg aller mest for fremtiden?

– Jeg ønsker at mamma skal få oppleve at jeg har et godt liv.

Drar til byen

Allerede samme kveld reiser Thomas tilbke til Oslo, sier han vil ta en kikk på hospitset Bærum kommune har tilbudt ham. Randi er utkjørt og fortvilet. Frykter igjen at sønnen skal ta en overdose. Dagen etter skriver hun i en epost:

«Jeg har gått rett i kjelleren og det er akkurat nå rimelig svart, men jeg kommer meg vel opp som så ofte før.»

«Mennesker med ROP-lidelser har krav på utredning, diagnostikk og behandling, men har i mange tilfeller ikke fått den behandlingen de burde ha.»

(Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse)

Artikkeltags