Skip to main content

Bli med inn på "Slottet" på Bærums Verk

Carl Otto og Lise Løvenskiold foran boligen sin på Bærums Verk. – Jeg pleier å si at jeg bor i en leilighet med stor innpakning, sier Lise Løvenskiold.

– Jeg pleier å si at jeg bor i en leilighet med stor innpakning, sier Lise Løvenskiold om Bærums Verk Hovedgård.

(Se alle bildene ved å bla i toppen av artikkelen. Mobilbruker? Se bilde(r) nederst!)

Alle kjenner til Bærums Verk, og de fleste har vært en tur i Verksgata.

Men ikke alle vet at bak høye trær og et stort parkanlegg ligger det som omtales som «Slottet» i Bærum.

Her bor Lise og Carl Otto Løvenskiold, 13. generasjon i slekten som preger store deler av norgeshistorien. Her, i annen etasje, har de holdt til i 30 år siden de overtok stedet etter Carl Ottos foreldre.

– Jeg pleier å si at jeg bor i en leilighet med stor innpakning, sier Lise Løvenskiold.

Vi tar av fra Lommedalsveien noen hundre meter før avkjørselen til Verksgata, og kjører i oppoverbakke på sort, lydløs asfalt. Langs alleen står de høyreiste lønnetrærne. Kunne de snakke, ville de helt sikkert fortalt gode historier om hvem som har kommet og gått sine ærend til hovedgården som har stått her i 166 år.

De enorme plenene er kortklippet, velstelte og knallgrønne. På høyre side er det anlagt en dam, og nylig satte eierne ut 15 karper for å holde den ren.

Bærums Verk hovedgård minner helt klart om et slott, der den ruver blekgul og velholdt mot sommerhimmelen.

– Det er bordene opp mot taket og tårnet som gjør at den minner om en festning eller en borg. Det er et stramt bygg, tilhører ikke nødvendigvis noen stilart, men fremstår mer som en italiensk villa, sier Lise Løvenskiold, mens hun forsøker å roe ned cocker spanielen «Duke».

Likheter med Oscarshall

Huset ble oppført i 1848 av baron Harald Wedel Jarlsberg etter tegninger av den danske arkitekten Johan Henrik Nebelong. Samme arkitekt som står bak blant annet Naturhistorisk museum i Bergen og Oscarshall slott på Bygdøy. Likhetene med huset på Bærums Verk er åpenbare.

– Det tok ham åtte år å bygge dette, og Harald Wedel Jarlsberg var bare 29 år da han startet på prosjektet. Jeg må si han var modig, påpeker Lise.

Lang slektshistorie

Dermed er vi i gang med slektshistorien, som kan gjøre selv den mest historieinteresserte ørlite svimmel. I en egen artikkel kan du se slektstreet fra da Peder Anker kom inn i slekten, men vi forsøker å gjøre en kortversjon her:

Peder Anker var en ruvende skikkelse i norsk politikk og samfunnsliv, som eidsvollsmann og Norges første statsminister. Han eide jernverket på Bærums Verk fra 1791. Ankers datter Karen giftet seg med grev Herman Wedel Jarlsberg, som også var eidsvollsmann og ble Norges første finansminister i 1814.

Her kan du se bilder fra årets Bærums Verk-spill

Greven og Karens sønn Harald arvet etter hvert Bærums Verk og flere andre eiendommer, og han var mannen som bygget hovedgården. Hans datter Elise giftet seg med Carl Otto Løvenskiold fra Telemark, som var hennes fetter.

Det var ekteparet Carl Otto og Elise som innførte tradisjonen med at den eldste sønnen i familien døpes Harald etter sin farfar, og slik har det vært helt siden slutten av 1800-tallet.

Lise og Carl Otto Løvenskiolds sønner heter Harald og Carl Joachim.

– Besteforeldrene mine bosatte seg her på begynnelsen av 1930-tallet, forklarer Carl Otto og ser opp på den gule bygningen.

Tyskerne overtok stedet

Besteforeldrene hans opplevde en dramatisk tid. Under krigen inntok ikke bare tyskerne Norge, men de overtok også hovedbygningen på Bærums Verk. Huset, som da var bebodd av slekten helt siden 1848, ble rasert og beslaglagt.

– Tyskerne planla å bruke det som Lebensborn-hjem, men det ble aldri tatt i bruk som dette da krigen sluttet, sier Carl Otto.

Lebensborn var en nazistisk velferdsorganisasjon før og under annen verdenskrig for ugifte mødre som hadde barn med tyske soldater. Den skulle sikre den ariske rasen.

– Jeg er ikke sikker på hvor mange tyskere som var bosatt her. De ødela det meste, slo ned vegger og planla ny romfordeling.

Besteforeldrene mine forsøkte så godt de kunne å redde mye, sier han.

Møbler, kobber og ting fra kjøkkenet ble stuet bort på lagringsplasser rundt om i distriktet.

Innlosjerte flyktninger

Så, i årene etter 1945, fikk bygningen en helt annen funksjon da flyktninger strømmet sørover fra Finnmark. Fylket var lagt i ruiner, og befolkningen ble utsatt for tvungen evakuering.

– For at de skulle få tak over hodet stilte min bestefar huset til disposisjon. Da bodde det vel 20 familier her, og på det meste var det 150 mennesker innlosjert, forteller Carl Otto.

Etter hvert flyttet finnmarkingene nordover igjen, og hovedhuset ble gjort om til hybelhus for arbeiderne på støperiet lenger ned i veien.

– Det hender en sjelden gang at vi møter folk som bodde her på den tiden. Da kan vi bli litt beskjemmet. Tenk så mange de var da, og her bor bare vi nå, sier Lise.

– Hva forteller de om?

– Det skjer ikke veldig ofte, altså. Men de forteller om barndomshistorier, opplevelser de hadde rundt huset og forskjellige personligheter som bodde her. Det var et rikt liv her på den tiden, sier Carl Otto.

Hans foreldre, Harald og Ingegjerd, sto på begynnelsen av 1960-tallet overfor et vanskelig valg. Hovedgården på Bærums Verk var da i stor grad ødelagt og nedslitt av mangel på vedlikehold. Valget sto mellom å rive huset eller å sette det i stand.

– Jeg er veldig glad for at de valgte det siste. Det er et samfunnsansvar å ta vare på dette, sier Carl Otto.

Bygget om innvendig

Huset ble bygd om innvendig for å gjøre det mest mulig praktisk og tidsriktig. For Ingegjerd og Harald var det viktig å videreføre og ta vare på eksteriøret, mens interiøret på den tiden var, om ikke ødelagt, så svært endret.

Foreldrene valgte å bygge en sørvendt altan og satte inn nye dører for å få inn mer lys. Parkanlegget fikk en ansiktsløftning, men tiden for de store veksthusene som sikret blomster til parken var over.

– Ett stort rom er intakt, men ellers var det viktig for dem å forsøke å ta vare på husets sjel, forklarer Carl Otto.

– Hvordan var det for deg å vokse opp her?

– Spennende. Spesielt med alle menneskene som bodde her. Bærums Verk var et lite industristed hvor alle kjente hverandre og de fleste familier hadde lange tradisjoner på stedet. Det var et levende industrimiljø med jernstøperi, sagbruk og trevarefabrikk og alle som arbeidet i fabrikkene bodde på Bærums Verk. Husk, Bærums Verk var som en bygd i bygden på den tiden, og da som nå var vi alle stolte av stedet.

- Overveldende

I 1984 kom Lise, som da het Ramberg, til Bærums Verk hovedgård.

– Det var jo litt overveldende, men man venner seg fort til det. Nå har jeg aldri vært redd for å ta i et tak selv, og det har vært utrolig spennende å få holde på både ute og inne. Det er et stort ansvar, men også et fantastisk privilegium å ta vare på denne spesielle eiendommen.

Her har hun og Carl Otto oppdratt sine to sønner, Harald (29) og Carl Joachim (26), som en dag overtar familiebedriften. Familien er opptatt av kulturarven og samfunnsansvaret som følger med eiendommer og områder de eier.

Løvenskiold har sagt det før:

– Det er et evighetsprosjekt vi aldri blir ferdige med.
 

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.