Skip to main content

Bekjennelseslitteraturen skyter fart

Professor Arne Melberg ser mye egenanalyse i moderne litteratur.

Sanne historier om sykdom, sorg, overgrep og forbrytelser – eller bare en far som tilstår at han ikke egentlig liker å trille barnevogn – kan alle kalles bekjennende litteratur.

Dette er ikke noe nytt, men akkurat nå er det trendy, ifølge litteraturprofessor emeritus Arne Melberg fra UiO.

– Den spiller en ganske stor rolle i dag. Det er vanlig å analysere seg selv som forfatter. Knausgård er jo paradeeksempelet, men han var langt fra først.

Langt tidligere eksempler er den franske filosofen Rousseaus bekjennelser, hvor han fortalte både om sine sykdommer og sine kjærlighetsforhold.

– Historisk stammer bekjennelseslitteraturen fra det religiøse. En bekjenner for å få syndenes forlatelse.

Ofte ubehagelig

Det kan være smertefullt å blottlegge sin egen historie, enten man bekjenner en faktisk synd, eller, som i eksempelet «Manilahallen», våger å skrive om noe som ellers er vanskelig å snakke om. Det kan være ubehagelig å lese også.

– Så hvorfor oppstår denne litteraturen, og hvorfor finner den et marked?

– Det er av samme grunn som at vi liker å se krim på tv. Det gir stor tilfredsstillelse å se at andre har det vondt. Men da skal det finnes en happy end, presiserer Melberg.

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.