– Det verste er de som sier det er en mening med alt. Det tåler jeg dårlig. Jeg tror ikke det er en mening i at de har fått barn, mens jeg ikke har fått det.

Tina Avantis Johansen tar en slurk av vannflasken på vei opp til spinningsalen på et loft på Hønefoss. Hun har sorte treningstights, gule og lilla sko. Det er første av tre treningsøkter i dag.

 

Stedet er egentlig en gammel militærleir. Nå er det NIMI, Norsk Idrettsmedisinsk Institutt, som driver det. Men disiplinen er den samme. De 75 personene som deltar på kurset her har ett og samme mål – å bedre helsen og gå ned i vekt. De veies, pushes, telles, og måles. Tina har vært her i ukevis allerede. Hun har en plan.

Altoppslukende ønskedrøm

– Jeg må vite at jeg har gjort alt i min makt for at jeg skal kunne bli gravid, sier hun.

Det er Tinas høyeste ønske. Det har egentlig alltid vært det. En kjæreste. En mann. Ett eller flere barn. En hel familie. Men livet blir ikke alltid slik vi ønsker. Nå blir hun 42 år og har ingen av delene.

De siste årene er det blitt altoppslukende. Hun tenker på det hver dag, mange ganger om dagen.

 

Hun har tatt opp over 100.000 kroner i lån. Hun har egen blogg, Ønskemamma. Tar hormoner og medisiner, følger kostholdsplaner og leser seg opp på den siste forskningen. Hun har allerede forsøkt to ganger. Ble gravid på første forsøk og fortalte det til alle, ettersom NRK fulgte saken. Så gikk det galt.

– Barnet mitt skulle vært født denne uken. Jeg aborterte i uke 10, og fikk satt i gang fødsel på sykehuset. Det varte i 12–13 timer. De mest ensomme timene i livet, forteller hun.

Tre månederes frist for å bli gravid

Syklusen etter var hun i gang igjen. Hun har ingen tid å miste.

Tre dager før hun fylte 40 satt Tina på nettet hjemme på Bekkestua og googlet fruktbarhet, alder og egg. Hun kjente plutselig på panikken. Hadde hun ventet for lenge?

Et par dager etter oppsøkte hun gynekolog for å ta en eggreservetest, en såkalt AMH-test. Den kvinnelige gynekologen ringte henne på jobb med resultatet: Hormonprøvene så veldig fine ut fikk hun vite. Men det var verre med eggreserven. Den var på nivå 1.

– Hun sa bare at det var for sent å få barn med egne egg. Det var en voldsom beskjed å få. Sånn. Mens jeg var på jobb.

Men siden en fertilitetslege stusset over prøveresultatene, bestemte Tina seg for å teste igjen. Hun visste at noen hadde fått feil resultater på prøven en periode.

Gang nummer to var resultatet litt mer oppløftende. Nivå 5. Legen ga henne tre måneder på å bli gravid.

– Da begynner du ikke å lete etter en mann, sier Tina.

Pil peker i feil retning

Hun sjekket klinikker i stedet. I Danmark, og bestemte seg for en i Århus. Dit skal hun tilbake nå snart. For forsøk 2,5 av tre. Andre gangen var det bare en eggpose som vokste før egguttaket. Det mente klinikken var for risikabelt og avblåste forsøket. Tina mener hun risikerer mer ved ikke å prøve.

– Det verste er tanken på å ende opp helt alene. Helt alene resten av livet, sier hun.

Befruktning, egg, livmor – lån av livmor, og fødsler er hete tema i Norge for tiden.

Det handler om samfunnsøkonomi og status som verdens beste land for mammaer når Erna Solberg stiller opp i VG omkranset av babyer. Hun fikk selv sitt første barn som 36-åring, og vil ikke løfte noen pekefinger, men synes flere bør komme i gang litt tidligere.

 

Tina Bru, som leder Høyres likestillingspolitikk går lenger i advarslene mot barnløshet og statsbudsjetter i underskudd. Og Annichen Huitfeldt, stortingsrepresentant for Ap, er direkte engstelig.

Fruktbarheten er nede i 1,76 barn per kvinne i Norge. I 2009 var tallet 1,98. Pilen peker i feil retning. Huitfeldt etterlyser økonomiske tiltak som kan gjøre det lettere for folk å få barn tidligere, gjerne mens de enda studerer.

I Asker og Bærum er tallene tilsvarende. På 20 år er fødselsoverskuddet i kommunene nesten halvert (se faktaboks).

I 1995 hadde Asker et fødselsoverskudd på 403, Bærum på 707. I 2014 var tallene nede i 264 for Asker, 453 for Bærum.

Utvikling i feil retning

– Befolkningen i våre kommuner øker, men det skyldes innvandring. Det fødes stadig færre sammenlignet med hvor mange som dør, forteller Christian Skattum, leder av utrednings- og utviklingsenheten i Bærum kommune. Deres jobbe er å tilrettelegge for fremtidens tjenester og lokalsamfunn. Bakgrunnen for deres råd ligger i SSBs befolkningsprognoser samt egne lokale forhold.

– Det er et bakteppe her. Etter krigen ble det født mange barn i Norge. Og da de fikk barn, ble kullene store. Nå ser vi at utviklingen går i motsatt retning, sier Skattum.

– Vi er avhengig av at det fødes nok barn. Ellers blir de få som skal betale for den eldre generasjonen og kommunens tilbud til dem.

Har ventet for lenge

Utdanning blir trukket frem som en av årsakene til at norske kvinner ikke føder som før. Dagens Næringsliv brakte til torgs en fersk doktorgrad av gynekolog Lina Herstad forrige uke. Hun «stusser over at høyt utdannede kvinner ikke har skjønt at det går an å bli for gammel for å få barn».

LES OGSÅ: Håper trenden vil snu

Ved Bærum sykehus er nå 55 prosent av kvinnene over 30 år når de får sitt første barn. Og faktum er at andelen barn som fødes i Norge etter assistert befruktning steg med 50 prosent fra 2002 til 2011, ifølge statistikk fra Medisinsk fødselsregister.

 

I Asker og Bærum ligger vi på utdanningstoppen. Tina har selv studert i 10 år. Først utdannet hun seg som fysioterapeut, så til psykolog. Men hun skylder ikke på karrierejag som årsaken til at hun ventet så lenge.

– Karriere er egentlig ikke så viktig for meg. Jeg utdannet meg videre da en ryggskade gjorde at jeg ikke kunne jobbe som fysioterapeut. Men det at jeg har studert lenge med mange som har vært yngre enn meg, har nok gjort at jeg til tider har følt meg yngre selv. Eggstokkene mine er eldre enn jeg føler meg, sier hun.

– Men at jeg har ventet for lenge er jo selvsagt. Jeg sitter med en følelse av anger. Jeg skulle gitt mye for å kunne spole tiden tilbake.

Velutviklet "gravidradar"

Hun har tatt turen til Langhus, på besøk til Linda Berntsen. Linda og Tina traff hverandre i en nettgruppe for ufrivillig barnløse. Nå har Linda fått tvillinger, Eira og August, ved hjelp av assistert befruktning i Danmark. De er blitt seks måneder gamle.

Tina løfter Eira i været. Hun babler litt. Begge smiler stort.

Med tiden har hun utviklet en gravidradar, forteller hun. Ser alle gravide overalt. Alle mager, alle barnevogner, og alle små barn. Det er ikke alltid lett å glede seg på andres vegne.

– Jeg blir lei meg. Rett og slett. Ikke fordi jeg ikke unner dem en familie. Men fordi jeg så veldig gjerne skulle hatt en selv.

 

Alle følelsene og tankene deler hun på bloggen sin. Reaksjonene har ikke latt vente på seg: Andre kvinner takker henne for å stå frem. NRK har laget reportasjer om henne og invitert henne tilbake til radiostudio flere ganger. Og i februar nominerte Mammanett.no henne til årets mammablogger.

– Jeg synes faktisk det var fint at de inkluderte meg selv om jeg ikke er mamma. Det er noe av problemet når du ikke har barn. Du blir stående utenfor et fellesskap hvor tilsynelatende alle andre kvinner har livslangt medlemskap.

– Synes du folk tar for lite hensyn?

– Ja, noen ganger. Det er ofte veldig mye prat om barn, som jo er forståelig. Men jeg er ofte den eneste til stede uten familie. All praten om barn og familieliv kan gjøre ensomhetsfølelsen sterkere. Og mange kan tydeligvis ikke forstå hvorfor jeg ikke «bare kan skaffe meg en familie». Så enkelt er det ikke. Men jeg håper selvfølgelig.

Deler informasjon og kunnskap

Bloggen er heller ikke bare følelser. For Tina handler det mye om å dele informasjon og erfaringer. Kunnskap hun selv merket at hun hadde behov for da hun bestemte seg for å besøke danskestorken.

Det er også tanken bak organisasjonen FEMA, Foreningen for Frivillig Enslige Mødre ved Assistert befruktning:  Alle kvinner skal ikke være nødt til å være stifinnere når de havner i situasjonen som ufrivillig barnløse.

Bioteknologirådet har på sin side også gjort forsøk på å rydde opp den siste tiden. I mai kom de med sine uttalelser om surrogati.

Et samlet råd mener at kommersiell surrogati fortsatt ikke bør være tillatt. Et flertall på 13 medlemmer, mot to, mener også at ikke-kommersiell surrogati bør være forbudt.

To måneder tidligere sa imidlertid et flertall i det samme rådet ja til å åpne for eggdonasjon, dersom egget er et overskuddsegg fra fertilitetsbehandling, og at det befruktes med partnerens sæd. Men det kreves altså en partner.

Vanskelige, etiske spørsmål

I Norge har ikke enslige kvinner rett til offentlig finansiert assistert befruktning. Derfor alle reisene til Danmark, Finland, Spania og Hellas. Og fra 2016 også Sverige.

– Dette er vanskelige etiske spørsmål, som setter i gang mange følelser, sier Tina.

– Jeg synes det er positivt at temaet diskuteres – og jeg tror det kommer til å skje mange endringer fremover. Men jeg synes ikke alltid at de som diskuterer har god nok kunnskap, hverken om hvordan det er å være kvinne i min situasjon eller om saken. Tro meg. Dersom jeg kunne velge fritt hadde jeg valgt mann og barn. En familie. Det mener jeg også er det mest riktige for barnet. Men slik er ikke virkeligheten for min del. Skal jeg da måtte gå gjennom livet uten barn, eller skal jeg forsøke de mulighetene som finnes?

 

Grensen går ved embryodonasjon

Adopsjon er heller ikke et alternativ, mener hun.

– Ikke et reelt alternativ. Selv om det er lov for enslige å adoptere i Norge, er det svært få land som vil adoptere bort til enslige. Norske adopsjonsbyråer har ikke tatt inn single på søkerlistene på mange år.

– Hvor mener du grensen går?

– Per i dag forsøker jeg å få barn ved bruk av donor, som er både etisk og følelsesmessig vanskelig. Det er ikke en avgjørelse jeg tok over en lunsj, for å si det sånn. Jeg har grublet, tenkt, diskutert og tenkt litt mer. Men jeg har landet på at jeg mener at det å ha et liv har så enormt stor verdi, at jeg håper et barn – mitt barn – vil lære å være glad for å være til, som om han eller hun ikke vil ha en vanlig pappa. Det vil være et barn som ville vokse opp i visshet om at det var svært ønsket.

 

– For meg går grensen nå ved embryodonasjon, for da er ikke barnet biologisk knyttet til meg. Men dersom mine forsøk på å bli gravid ikke fungerer, kan det være jeg ser annerledes på det. Så ærlig må jeg være.

– Noen vil kanskje mene at du er egoistisk?

– Absolutt, og det er greit. Alle kan ikke like mine valg. Selv tenker jeg at er ikke egentlig alle egoistiske når de velger å få barn?

Stor fallhøyde

Tina slår seg ned på en benk i Bekkestua sentrum. Hun har langfri fra kurset på Hønefoss denne helgen. På lekeplassen bak henne løper barna rundt. Mammaer og papper kaster lange sideblikk mens de drikker kaffe på kafeen ved siden av.

– Når jeg ser andre med sine barn, tenker jeg på hvordan jeg ville vært som mor. Litt streng, men veldig snill og leken, tror jeg. Jeg har tenkt på navn, på barnehagesekk, på turer til Rhodos der halve familien min bor og på alt vi skulle gjort sammen. Eller skal gjøre, da. Det kan jo fortsatt bli sånn, sier hun. Og smiler. Hun vet at fallhøyden er stor. Hun har ikke mulighet for å ta opp mer lån dersom de tre forsøkene hun har råd til, mislykkes. Men hun håper i det lengste.

– Hva skal jeg si? Å få et barn er det viktigste i livet mitt.