Budstikka skrev om «cp-rammede” Carina (46 år) 9. februar, og om hennes kamp for et sosialt og verdig liv: Carina er voksen, men kommunen mener hun fortsatt må be om hjelp fra mamma

Hun nektes deltagelse i familiære festdager som bryllup og bursdagsfester. Bare fordi hun har CP.

Budstikka fulgte opp med en leder (14. februar) som ikke flagget noen prinsipiell mening. Bare en bekymring for at det kan ta tid før hun får svar på sin klage over behandlingen hun får av Bærum kommune. Ikke et ord om menneskeverd eller over hvor ille det må være å nektes assistanse, hvis man beveger seg ut i det sosiale livet utenfor boligen sin. Heller ingen ord eller reaksjoner fra folk flest på hennes kommunale husarrest.

Den andre saken er leserinnlegget Nei, marka er ikke for alle til Camilla fra Hosle. Hun skrev om ufin behandling og latterliggjøring av sin 9-årige sønn med CP da han gikk skitur med familien sin i marka. «Hvermansen» er indignerte og opprørte over hva moren beskriver, og «Ski-Norge er rungende i sin støtte til gutten som ble hetset i langrennssporet», skriver Budstikka 16. februar.

Og hva så?

Hvorfor avstedkommer diskriminering i skiløypa et ras av reaksjoner, mens mangel på oppfyllelse av grunnleggende menneskerettigheter i velferdssamfunnet møtes med ignoranse og taushet? Dette handler om ubevisste holdninger vi alle besitter vil jeg påstå. Dette handler om vår hang til å kategorisere i «vi» og «dem».

Jeg kjenner en familie hvor moren har gjort opprør gang på gang, og protestert mot holdningene hun møter hos folk flest. Moren har to barn med store funksjonsnedsettelser. Da de var små og hun fortalte om dem til gamle klassekamerater møtte hun gang på gang spørsmålet: «men bor de hjemme?» Moren repliserte med det samme spørsmålet når de så fortalte om sine barn og navn og alder etc. Det var mange som følte seg støtt. Selvfølgelig bodde barna deres hjemme! Hva ellers? Men så gikk det opp for dem at det samme burde gjelde for alle barn, også for barn med funksjonsnedsettelser. Og morens barn bodde hjemme. Med assistanse (BPA).

Barna ble voksne. Kjøpte leiligheter og flytta for seg selv, fortsatt med assistanse. Broren gifta seg og hadde et stort bryllup tre dager til ende. Selvfølgelig var søsknene hans der. Moren fikk mange kommentarer om hvor hyggelig og fint det var at brudgommens søsken kunne delta i feiringen. «Nei og nei, tenk så fint at de var med!» Moren repliserte atter en gang at hun synes det var fantastisk at brudens søsken faktisk også deltok. «Du verden. Tenk at de kunne være med!» Folk blir støtt. De møter seg selv i døra, og innser at det er en selvfølge at man uansett funksjonsnivå skal kunne delta der det skjer når det skjer, akkurat som alle andre.

Her forleden hadde den samme moren bursdag med nesten 50 gjester. Alle hennes barn (to med assistanse), svigerbarn og bonusbarn var der. Ingen letta på øyebrynet. I hennes krets er det vanlig at alle deltar i små og store feiringer. Slik burde det være for alle. Selvfølgelig. Det er dette som er selve livet. Folk skal ikke bare overleve. Folk må få muligheten til å leve. Leve et menneskeverdig liv med relasjoner og sosiale bånd til andre. Det handler om grunnleggende menneskerettigheter.

Norge har ratifisert FN’s menneskerettighetskonvensjon. Den gjelder for alle. Man kan ikke ta fra folk menneskerettigheter uten å ta fra dem menneskeverdet.